Topp 10, 2011!

Her er min topp 10-liste!

Les den noe lengre og omstendelige oppsummeringen av 2011 her.

Å sette opp denne listen var faktisk mye vanskeligere enn jeg hadde trodd. Jeg greide å koke det hele ned til ca 20 filmer, før jeg begynte å virkelig sortere. Jeg vil tørre å påstå at dette er mine 10 øverste favoritter fra 2011, men jeg har også mange andre filmer jeg likte veldig godt. Rekkefølgen vil jeg nok si er litt mer relativ, men det ligger en viss logisk mening bak: de to første på listen har jeg kun sett én gang, og tør derfor ikke sette høyere. Ved senere gjennomsyn kan det hende at listen vil rokkeres noe. De neste ligger ganske riktig i den rekkefølgen de skal være, mens de fire på topp egentlig kjørte dødt løp. Og det er fullt og helt marginale, subjektive oppfatninger som har plassert dem slik de står.

Jeg vil også påpeke at det er filmer jeg skulle ønske jeg hadde kunnet få se, men som jeg dessverre ikke har hatt muligheten til. Jeg har for eksempel hørt enorme begeistringer om den iranske filmen Nader og Simin – et brudd, men dessverre er den ikke satt opp på den kinoen jeg har tilgjengelig nå i julen.

 

10. Midnight in Paris

Woody Allens nostalgiske reise gjennom Paris er kanskje ikke en ny oppskrift, men det hele gjennomføres på en så fantastisk god måte. Owen Wilson er amerikansk turist og streifer gjennom gatene. Plutselig blir han tatt med på en reise bak i tid, bokstavelig talt, og får oppleve Paris i mer nostalgiske omgivelser. Det er meget vakkert gjennomført, og fortjener etter min mening en plass på denne listen.

 

9. Blue Valentine

«En perle av en film, med to flotte skuespillerprestasjoner i teten.» Derek Cianfrances film er en noe undervurdert film, etter min mening. Det er en helt utrolig sår og realistisk historie, meget dyktig bært av Michelle Williams og Ryan Gosling. Les hele anmeldelsen min her.

 

8. 127 Hours

Danny Boyle viser at man ikke nødvendigvis trenger å ha mange skuespillere eller stort rom å spille på for å lage god film. James Franco portretterer friluftsmannen Aron Ralston som setter seg fast i en fjellsprekk. Og der blir han i 127 timer. Filmen er veldig flott filmet og lydlagt, noe som gjør det til en virkelig underholdende film. Det blir aldri kjedelig, selv om det ikke nødvendigvis skjer så mye. Les min anmeldelse av filmen her.

7. The Tree of Life

Årets store poetiske film er signert Terrence Malick. Det er pompøst, det er vakkert, men det er slettes ikke for alle. Se Three Monkeys omtale av filmen her. Dette er en film som absolutt bør være med på en sånn toppliste, og kanskje er det også den beste filmen, men siden denne listen til syvende og sist blir en totalt subjektiv liste, havner den ikke på topp her.

 

6. Harry Potter and the Deathly Hallows Part 2

De siste kapitlene, den siste filmen, det siste episke slaget. Her avsluttes sagaen med et smell. David Yates greier å hale inn den siste filmen i serien som har vært med meg gjennom hele oppveksten. Jeg har levd meg inn i universet, forelsket meg i karakterene og venter fremdeles på brevet fra Galtvort. Det er ikke rart det blir en del følelser når det hele skal avsluttes. Les anmeldelsen min her.

 

5. The Girl with the Dragon Tattoo

Ikke like god som fjorårets The Social Network, men David Fincher har virkelig taket på denne historien, og Rooney Mara overbeviser (og nærmest overgår Noomi Rapace) som Lisbeth Salander. I tillegg til en helt formidabel spenning, er det visuelle formspråket så flott at filmen fullt fortjent ligger på en femteplass. Les anmeldelsen her.

 

4. Black Swan

At Darren Aronofskis mesterlige thriller havner på fjerdeplassen har nok mer å gjøre med at jeg egentlig forbinder denne filmen med 2010, enn kvaliteten på filmen. Den havnet midt i Oscar-rushet, og ble alltid regnet inn i oppsummeringen av fjoråret. Likevel hadde den norsk premiere i februar, og vil i denne sammenheng regnes som en 2011-film. Og for en film det er! Hvorvidt du elsker eller hater ballett er uvesentlig. Med Black Swan blir man uansett fan av ballett i minst et par timer. Les anmeldelsen her.

 

3. Oslo, 31. august

Joakim Trier har nå begynt å befeste seg som en av landets viktigste filmskapere, og det vel fortjent. Oslo, 31. august er et sterkt, formidabelt stykke film, som kan sees om igjen og om igjen, og analyseres og reflekteres, men filmen forblir like god og like sterk. Anders Danielsen Lie bærer filmen godt, og det er uten tvil årets beste norske film. Les anmeldelsen min her.

 

2. Drive

Nikolas Winding Refn har laget en film som absolutt er en av årets kuleste, men også en av årets beste. Drive er et mesterlig stykke poetisk voldsfilm, der det ikke sies så mye, men filmen sier veldig mye likevel. Ryan Gosling er «The Driver», som kjører bil. Ikke noe mer enn det. Han blir til slutt med på et kupp der det viser seg at han blir forrådt; et problem han så må nøste opp i. Thrillerkonseptet til side, det er først og fremst filmens stil som er det spesielle. Med et helt fantastisk soundtrack fanges du umiddelbart, og den visuelle stilen setter rammene for et filmunivers som er like tiltrekkende som det er frastøtende. Filmen er herlig underspilt og replikkene er sparsommelige. Drive er absolutt årets beste amerikanske film. Regissert av en dansk regissør.

 

1. Melancholia

Førsteplassen er også regissert av en danske, og det er naturligvis ingen ringere enn Lars von Trier det er snakk om. Melancholia er kanskje Triers mest tilgjengelige film, men befester ham derfor som en auteur som også kan lage kunstneriske filmer for et større publikum. Kirsten Dunst og Charlotte Gainsburg får hver sin del av filmen som leder opp mot den uungåelige dommedag. Formspråket er upåklagelig, med en blanding av dokumentarisk stil og store, stilistiske komposisjoner. Tematisk har filmen så mange lag at man får hodepine av mindre. Men ikke bare er det et artistisk kunstprosjekt, men også en heidundrende flott kinoopplevelse. Avslutningen er fantastisk mektig, og den første visningen setter seg opp som en av mine største kinoopplevelser noen sinne. Les hele anmeldelsen min her.

 

Så det var det. Jeg er selv overrasket over det store antallet av skandinaviere som er representert. Med Finchers inspilling i Sverige, norske Oslo, 31. august, danske Refn med Drive, og danske Melancholia, (vel og merke spilt inn i Sverige), er det liten tvil om at Skandinavia er inn for tiden. Et par mindre, amerikanske filmer ble store overraskelser, mens noen store var ganske forutsett. Har 2011 vært et spesielt spennende eller godt år? Vanskelig å si, i og med at jeg ikke har fulgt like godt med på et filmår før dette. Jeg mener i alle fall at det har vært en del flotte filmopplevelser, som jeg ser frem til å se igjen.
Godt nytt år!