My Week With Marilyn

Fornøyelig britisk dramakomedie, som ikke tar spesielt mange sjanser.

De aller fleste har vel drømt om å møte sine helter eller forelskelser, gjerne i form av en celebritet. Bare tanken på å kunne bli kjent med drømmedama og ta vedkommende med inn i sine hverdagsliv, og – for å være helt ærlig – oppnå en eller annen form for seksuell kontakt, er jo berusende nok i seg selv. Den uberklassiske romantiske komedien Notting Hill, fra 1999 (Roger Mitchell), er kanskje et av de beste eksemplene på denne drømmen skildret på film, (til en viss grad kan man også si at Prinsesse på vift, fra 1953, også tar for seg litt av den samme tematikken). I dag er det mange kvinnelige verdensstjerner, men på 1950-tallet var det spesielt én som huskes spesielt godt: Marilyn Monroe. Og en som faktisk fikk oppleve denne drømmen, var den britiske filmmedarbeideren Colin Clark, som senere skrev ned sine opplevelser med Marilyn Monroe, i sine memoarer. Dette ble til slutt filmen My Week With Marilyn.

Simon Curtis regisserer dette underholdende periodedramaet, som tar for seg hvordan Colin Clark, (spilt av Eddie Redmayne), en ung og ambisiøs mann som ønsker å arbeide i filmbransjen, får jobb som «third assistant director» på en ny britisk film, der de har fått inn selveste Marilyn Monroe (Michelle Williams) til hovedrollen. Som altmuligmann på settet får han raskt kontakt med verdensstjernen, og det oppstår selvfølgelig søt musikk. Det viser seg også at selv de største skuespillerne kan slite med å holde seg psykisk oppegående.

Michelle Williams som Marilyn Monroe og Dougray Scott som Arthur Miller. Foto: Scanbox Entertainment AS

Som i de fleste britiske filmer med en viss satsning, florerer det av kjente skuespillere, og denne filmen er intet unntak. Med på listen finner vi blant annet Julia Ormond som den kjente skuespilleren Vivien Leigh, og Judi Dench som den mer erfarne klasseskuespilleren Dame Sybil Thorndike, samt et helt ensamble fra Harry Potter-filmene: Kenneth Branagh, som den temperementsfulle regissøren Laurence Oliver, Zoë Wanamaker som Monroes noe eksentriske, (og meget humoristiske), lærer i method acting. Mest spennende fra dette ensamblet er selvfølgelig å se Emma Watson gjøre noe annet enn Hermine Grang. Her er hun den snille kostymepiken som blir ditchet av Colin, til fordel for Marilyn Monroe. Men, som jeg også kommer tilbake til litt senere, drukner nok hennes karakter noe i forhold til mengden viktige roller, samt den monumentale tittelkarakteren.

For når vi her skal snakke om skuespillere, er det jo hovedparet som er viktigst. Michelle Williams er i My Week With Marilyn, på samme måte som Monroe selv var for Prinsen og Korpiken i 1957, en amerikansk stjerne som kommer til England og overskygger alle andre. Forskjellen er at hun er bedre kjent som en god skuespiller enn et sex-symbol, og dette er enda en sterk rolleprestasjon fra Williams. I fjor ble hun Oscar-nominert for Blue Valentine, og hun er allerede nominert for flere priser, blant annet Golde Globe, i år. Det var ikke et sekund av filmen jeg tenkte på henne som en annen enn Marilyn Monroe, og det i meget positiv forstand.

Les anmeldelsen av Blue Valentine.

Redmayne, som filmens protagonist, gjør også en god figur, som den snille, unge, ambisiøse mannen, som egentlig bare har gode intensjoner. Karakteren hans er kanskje ikke verdens mest spennende. Det er lite karakterutvikling å oppdrive, og han føles mer som et bindeledd enn en drivkraft for historien.

Emma Watson og Eddie Redmayne. Foto: Scanbox Entertainment AS

Dette er et periodedrama, og det er jo noe som britene tydeligvis liker veldig godt. Jeg mener filmen virkelig greier å fange 50-tallsatmosfæren, både gjennom produksjonsdesign, kostymer, og visuell stil. På musikksporet er det brukt mye 50-tallsjazz, og en del populær/rock ‘n roll-musikk. Det hele er også flott og ganske spenstig filmet, om enn ikke helt Oscar-verdig.

Der filmen dessverre skorter litt, er på et noe kronglete persongalleri. Det klippes ofte veldig raskt fra forskjellige situasjoner med forskjellige karakterer, og man må nesten slite litt med å henge med på alle de innvolverte. Noen skiller seg jo heldigvis ut, og det er jo dem som er de viktigste, men filmen kunne med fordel ha kuttet ned på antall betydningsfulle roller, eventuelt tydeliggjort forskjellene bedre. I tillegg er historien noe kronglete fortalt. Vi forflytter oss unødvendig mye mellom de forskjellige settingene, og ikke alle scener føles like nødvendige for handlingen.

Det blir kanskje naturlig å sammenligne My Week With Marilyn med fjorårets Oscar-vinner, Kongens Tale. Begge er periodedramaer fra omtrent samme tidsperiode, (ca 20 år forskjell), og begge er basert på virkelige historier om kjente mennesker. Kongens Tale er nok et noe mer raffinert stykke, med en tydeligere, konsentrert historie, mens denne filmen spriker litt ut innimellom. Men begge er to trygge, fornøyelige filmer, som ikke akkurat tar de store sjansene, men som gjør det den skal: underholder publikum.

Les anmeldelsen av Kongens Tale – det skal nevnes at konklusjonen om den filmen ville vært noe annerledes om jeg skulle omtalt den nå.

Simon Curtis film er derfor ikke noe stor nyskapning, men et hyggelig, og nesten litt smånostalgisk besøk på kinoen, der man kan oppleve drømmer som blir virkelighet. Kanskje faller filmen litt under det den selv viser frem: en britisk film som får med en kjent amerikansk skuespiller, og som selv faller inn under hennes skygge.