Play

Kommende fredag er det duket for premiere på den svenske filmen Play. Filmen er regissert av Ruben Östlund, som markerte seg som en viktig regissør med De Ufrivillige, fra 2008. Filmen benytter den samme observerende stilen, men greier likevel å få deg til å føle med karakterene på en måte slik at du merker det langt inn i beinmargen.

Play har allerede markert seg på flere filmfestivaler. Den var vist under Cannes-festivalen i fjor vår, der den vant prisen Coup de Coeur i sideprogrammet Director’s Fortnight, og gjorde også stor suksess under nylige Tromsø Internasjonale Filmfestival, der den stakk av med publikumsprisen og Den Norske Fredsfilmprisen. En av årsakene til det er nok at filmen bygger på en tematikk rundt innvandringsmiljøer i Sverige, og på en intelligent måte får publikum til å stille spørsmål om ens egne holdninger og fordommer.

Les oppsummeringen av TIFF her.

Filmen tar utgangspunkt i en serie ran som ble gjennomført i området rundt Göteborg mellom 2006 og 2008, der en ungdomsgjeng med innvandrerbakgrunn og mørk hudfarge, spiller et psykologisk spill på etnisk svenske ungdommer. ”Spillet” går ut på å benytte fordommer og stereotypier for å få ofrene til å gjøre hva de vil. I Play følger vi tre svenske gutter som blir utsatt for dette gjennom en hel dag. De møter først på noen fra innvandrerguttene på et kjøpesenter, som ber en av dem om å vise frem mobiltelefonen sin, og etter hvert beskylder ham for å ha stjålet den fra noen de kjenner. Dette blir starten på en reise gjennom Göteborg fylt av ydmykelser og subtile trusler. I tillegg til dette får vi også vitne en episode på et tog, og en panfløytegruppe som også gir filmen et mer humoristisk tilsnitt.

Mens Östlunds forrige film var en type flettverksfilm, med flere historier som hadde noe med den samme tematikken å gjøre, fokuserer Play mest på én enkelt historie. Dette gjør filmen enklere å følge med på, og vi kommer nærmere inn på karakterene. Vi som publikummere får nesten selv føle på kroppen hvordan ydmykelsene kommer deisende på deg, frykten for hva som kan eller skal skje siger inn over deg, og til slutt likegyldigheten over ens egen situasjon. Rent dramaturgisk flyter filmen derfor bedre fremover enn den mer oppstykkede De Ufrivillige.

Filmen var også vist under BIFF.

Foto/Copyright: Marius Dybwad Brandrud/Arthaus

 

Ruben Östlund kjennetegnes med sin noe særegne stil på filmene sine. Han har bakgrunn fra dokumentarfilmen, og dette kommer godt til uttrykk gjennom hans bruk av lange, observerende tagninger. Hver tagning er en liten historie eller episode i seg selv. Noen ganger får vi bare se deler av utsnittet som, mens det foregår ting utenfor bildet. Et av de mest imponerende eksemplene er på en trikk, der historieforløpet er taimet helt perfekt etter hvordan trikken svinger, og vi får avslørt nye sider av hendelsen når kameraet snur seg. Jeg har ingen kjennskap til om det er spilt inn på en faktisk trikk eller om det er en studioinnspilling, men det vitner uansett om et godt og håndfast regigrep på filmen.

Filmen kategoriseres gjerne som et dokudrama, men Östlund har selv sagt i et intervju med Rushprint at dette ikke er noen form for dokumentar eller mockumentary. Han sier også at han heller ikke vil sette for klare skiller mellom fiksjon og virkelighet, og personlig vil jeg støtte regissøren på dette punktet. Rent teknisk er det helt tydelig mye planlegging og bevisste valg inne i bildet. Hendelsene er såpass godt regissert at det aldri ville vært mulig å få de bildene i en reell situasjon. Den observerende stilen gjør likevel at filmen får et troverdighetsnivå som få filmer makter å prestere. Og dette er også mye takket være et formidabelt skuespillerarbeid. Med tagninger som kan vare mange minutter, får de unge skuespillerne virkelig vist seg, og det er mildt sagt imponerende hvordan de greier å få frem den troverdigheten som filmen er avhengig av for å fungere. Det er kun noen ytterst få steder at filmen overskrider sitt realistiske bilde, og spesielt en scene mot slutten av filmen, med to fedre som konfronterer det de tror er ranerne, virker nærmest parodisk og ganske upassende i sammenligning med hvordan filmen har vært tilnærmet perfekt resten av veien. Selv om denne scenen får frem et godt poeng, blir fedrene i større grad karikaturer enn virkelige mennesker.

Foto/Copyright: Marius Dybwad Brandrud/Arthaus

Play har vært beskyldt for å være rasistisk anlagt, med tanke på hvordan den fremstiller innvandrerne som ”bad guys”, men personlig opplever jeg filmen som det totalt motsatte. I høyere grad er dette en film som tar opp hvordan vi som etnisk norske eller svenske ser på folk med innvandrerbakgrunn. Mens man ser på filmen blir man konfrontert med stereotypier og man blir konfrontert med hvilke fordommer man selv har. Det blir ikke fortalt direkte hva man skal mene, men viser, tilsynelatende nøytralt, kun en hendelse som skjer over en dag. Enkelt og greit fortalt, men på grunn av all underliggende tematikk, vitner filmen om et meget høyt kompleksitetsnivå.

Men uavhengig av filmens tematiske kompleksitet, er det først og fremst hvordan vi så til de grader føler med karakterene som gjør dette til en god film. Stilen og handlingen er rolig skildret, men intensiteten og spenningen er der hele tiden, og man sitter ytterst på kinosetet, med hjertet i halsen, store deler av tiden. Og når de tre guttene mot slutten opplever nok en ydmykelse på toppen av kransekaken, får man lyst til å kaste seg fremover og rope ut til kinolerretet for hjelpe dem.

Play er til tider en ekkel film å se, fordi den virkelig kryper inn under huden på deg og stiller spørsmål om dine egne fordommer du gjerne skulle unngått. Den viser et utilslørt samtidsbilde av Sverige, (som like gjerne kunne vært Norge), og skiller seg langt i fra Saltkråkan og den svenske skjærgården. Nettopp av denne grunn er det en film jeg anbefaler på det sterkeste å se. Realismenivået er enormt og den er satt sammen på en meget intelligent måte. Det er både humor og tragedie i samme film, og Ruben Östlund fortsetter å vise seg som en av Skandinavias mest spennende regissører, som jeg med glede vil følge videre.