Samtidens actionfilmer: Mission: Impossible

I anledning premieren av Mission: Impossible – Ghost Protocol, ser vi tilbake på de tidligere filmene i serien, i tillegg til nykommeren. Interessant er det hvordan både regissør og samtid har påvirket filmene og gitt fire forskjellige uttrykk.

Mission: Impossible – Ghost Protocol er den fjerde filmen i serien om agenten Ethan Hunt (spilt av Tom Cruise), og hans tilsynelatende umulige oppdrag. I denne sammenheng har jeg satt meg ned med et realt actionspekket maraton og sett meg gjennom alle fire filmene. Denne serien med filmer skiller seg ut fra en del andre lignende serier, grunnet et meget høyt kaliber av regissørnavn. Hver film er preget av hver sin kvalitetsstemplet regissør, henholdsvis Brian De Palma, John Woo, JJ. Abrams og nå Brad Bird. I tillegg er det et interessant studium i å se actionfilm fra sin samtid. Selv om det ikke har gått så veldig mange år mellom hver film, er det tydelig at filmene var moderne i sin tid, noe som gjør serien meget interessant i perspektiv på nyere filmhistorie.

Estetikeren De Palma

Mission: Impossible kom i 1996, og var laget av ingen ringere enn Brian De Palma – en av de mest roste actionfilmregissørene i Hollywood. Med filmer som Carrie (1976), Scarface (1983) og The Untouchables (1987), står han vesentlig mange hakk høyere enn de fleste andre i samme sjanger, og det gjør selvfølgelig også Mission: Impossible til en av 1990-tallets mest interessante actionfilmer. For filmen er både visuelt flott, har en enorm intensitet, spenning og suspense. Karakterene er gode og likandes og har faktisk en god historie. Jeg siterer De Palma selv:

“So I like to try to go back and develop pure visual storytelling. Because to me, it’s one of the most exciting aspects of making movies and almost a lost art at this point. ”

Det er visualiseringen og den herlige 90-tallsestetikken som gjør dette til den definitivt beste filmen i serien. Vi befinner oss i europeiske omgivelser; fra østeuropeiske slott til den engelske kanal. Det er noe nostalgisk over det hele, nærmest som en god, gammeldags James Bond pastisj – uten å bli for glatt. Og den helt totalt manglende respekten for troverdighet og realisme gjør det til en så utrolig kul og underholdende film, som i det ene øyeblikket blir mer overdrevet enn det forrige.

1990-tallet er husket som en periode med mye god actionfilm, sannsynligvis grunnet at den digitale teknologien hadde kommet langt nok til å kunne hjelpe filmene med å skape de sekvensene man ønsket, men ikke langt nok til at den fikk overstyre hele filmen. Det var perioden før man innbilte seg at røyk, lys, løpende mennesker og ristende kamera var nok for å få publikum engasjert.

Les anmeldelsen av World Invasion: Battle Los Angeles her.

Glatt oppfølger

Fire år senere kom oppfølgeren. De Palma hadde gitt fra seg spakene til den kinesiske regissøren John Woo, som også er kjent for å være en stilsikker actionregissør. Av hans mer merkbare filmer er The Killer (1989) og Face/Off (1997). Selv har jeg ikke sett spesielt mye av hans filmer, men jeg merker meg at jeg ikke er en spesielt stor fan av det jeg har sett så langt. Mission: Impossible II har et helt annet utseende enn den første, og ble for min del en stor skuffelse. Her er den europeiske Bond-stemningen byttet ut med glatt amerikansk estetikk. Etter anslaget i et fly, møter vi Ethan Hunt i en Grand Canyon-lignende fjellvegg. Han kjører lekre biler og treffer på den rålekre, afroamerikanske mestertyven Nyah (Thandie Newton). Bad guyen er en glatt australier som bor i et moderne, minimalistisk hus. På lydsiden er Danny Elfman er byttet ut med Hans Zimmer, men det må være noe av det mer pregløse den Oscar-vinnende komponisten har gjort, for det blir så glatt og amerikansk at jeg sliter med å engasjere meg. I tillegg mangler filmen en god historie. Vi er ikke noe nærmere realismen her heller, men her merkes det at det godt kunne trenges. Den siste akten blir så latterlig at det bare er å gi seg over.

Jeg sier ikke at andrefilmen er en total bomtur, men i forhold til den fantastiske førstefilmen, var dette en stor nedtur. Men det er fremdeles interessant å se hvordan den helt tydelige estetikken er preget av sin samtid. Digital teknologi ble mer og mer vanlig i filmer på begynnelsen av 2000-tallet, og det gikk gjerne (og gjør ofte fremdeles), på bekostning av historiefortellingen. Mission: Impossible II er en typisk actionfilm som er sterkt preget av sin samtid – på godt og ondt, men kanskje mest ondt.

Superglatt og superamerikansk. Foto/Copyright: UIP

Mørke og troverdighet

Den tredje filmen i serien var en ganske annen opplevelse. J.J. Abrams er av mange regnet som en av de yngre, kule regissørene, som etter enorm suksess med TV-serien Lost, har gjort filmer som den kritikerroste Star Treck (2009), og fjorårets mer blandende mottatte Super 8. Fremdeles ganske tidlig i sin karriere, (den yngste av seriens regissører), har han nå begynt å definere sitt visuelle språk, noe som også syntes i 2006-filmen Mission: Impossible III.

Les anmeldelsen av Super 8 her.

Filmen åpner brutalt. Anslaget er mørkt og dystert, og Philip Seymor Hoffman kan virkelig se creepy ut til tider. Creditssekvensen er også hurtig, gjennomført som et pistolskudd. Vi får inntrykk av at dette igjen kan bli en James Bond-aktig reise. Vi får sånn delvis rett. Abrams tilfører filmen en større form for realisme enn de tidligere. Vi får komme nærmere inn på karakteren Ethan Hunt, som nå har fått seg fast følge og skal gifte seg med Julia (Michelle Monoghan). Helten har begynt å få et ansikt som vi kan relatere oss til, noe som flere filmer fra denne perioden prøvde å få frem. Denne gangen er det virkelig noe personlig på spill, og det gir filmen et nytt spenningsnivå. En lignende film fra samme periode er for eksempel Casino Royale (2006). Men mens James Bond greier å holde på den europeiske stemningen, (som jeg verdsetter høyt), blir denne filmen litt for mye preget av nattescener fra mørke lagerrom. Vi får reise med Ethan til forskjellige destinasjoner i verden, men stedene får ikke prege filmens atmosfære.

Til syvende og sist fremstår nok også Mission: Impossible III som en litt forglemmelig og pregløs film. Den har flere flotte sekvenser som holder spenningen tett (for eksempel kidnappingen i Vatikanstaten), men blir en helt ok tredjefilm. Det er langt i fra visjonæren Brian De Palma.

Her skal både hus og hjem forsvares. Foto/Copyright: UIP

Animatørens reboot

Og så kommer vi da til den fjerde og, til nå, siste filmen i serien, Mission: Impossible – Ghost Protocol. Denne gangen er det Brad Bird som står for regien. Dette er for meg et interessant regivalg, siden han tidligere har arbeidet med animasjonsfilemr. Fra Gutten og Jernkjempen (1999), The Incredibles (2004), og min Pixar-favoritt, Rattatouille (2007), har han nå beveget seg ut i spillefilmen. Og det er nok en god ballast å ha med seg på visse måter, men filmen faller også gjennom på en del punkter. Jeg hadde egentlig ganske høye forventninger, mye grunnet en av de stiligste trailerne jeg har sett på en stund.

Men det første først. Under den første halve delen av Ghost Protocol satt jeg i kinosetet med et stort glis. Det er spennende, det er overdrevet kult, og vi har den litt smånostalgiske James Bond-feelingen fra den kalde krigen med oss. Credits-sekvensen er kanskje seriens stiligste, og Michael Giacchino sparer ikke på kruttet med musikken. Lalo Schifrins ikoniske tema fra TV-serien som gikk på 70- og 80-tallet får dundre gjennom i store deler av filmen, og det blir derfor tøft hele veien, (i stedet for den sparsommelige musikkbruken i Casino Royale). Den litt tegneserieaktige stemningen preger første del av filmen, og det at Ving Rhames karakter Luther er byttet ut med Simon Pegg, er et godt valg. Etter den noe dystre treeren er det godt å se humor blandet inn i universet igjen.

Det er derfor litt synd å se at det hele faller sammen i andre del. Etter en luftig sekvens i Dubai mister vi tråden over historien og vi får ikke lenger så mye ut av actionscenene. Sisteakten er mye mindre kreativ enn resten av filmen, og blir et aldri så lite antiklimaks. Et annet problem med filmen er hvordan den behandler karakterene. Ethan Hunt er fjernet all emosjonell dybde, noe som kanskje var vel og bra, siden det ikke hadde passet historien å gjøre et personlig vendetta. Filmen skulle være mye lystigere enn treeren, og lykkes i det. Likevel blir da Ethan kun en actionhelt som vi ikke lenger bryr oss sånn veldig over. Tom Cruise er ikke verdens beste skuespiller heller, og når karakteren hans blir mindre interessant er jo det et lite problem. Hans medhjelpere fungerer derimot godt, spesielt Simon Pegg. Det som virkelig blir et problem er de totalt underutviklede skurkene. Mikael Nyqvist er en ekstremist som mener at verden må renses, men vi får aldri komme helt inn på ham. Med unntak av en monolog på svensk, som dubbes av en amerikansk stemme, sier han knapt 20 ord i løpet av filmen og har alt for lite screen time til at vi får en forståelse for hva han egentlig vil oppnå. Det samme gjelder den andre antagonisten, leiemorderen Moreau, spilt av Léa Seydoux, som faller ut av historien alt for tidlig.

Telefonen er visst en datamaskin. Foto/Copyright: UIP

Noe som likevel er veldig gøy med serien, er hvordan den har visse motiv som går igjen – altså visse konvensjoner som må være med. Ansiktsmaskene er jo blitt en viktig del av serien, og det er gøy å se hvordan siste film spiller på akkurat dette. Den velkjente replikken, ”your mission, should you choose to accept it …” hører selvsagt med. Flere sånne små detaljer beriker filmen og gjør det mer underholdende for de som kjenner dem igjen.

Ghost Protocol er nok seriens nest beste film, men har også elementer den sliter med. Filmen kunne med fordel ha vært kuttet ned og droppet en del av subplottene. Å vurdere den inn i et samtidsperspektiv må jeg nok kanskje vente litt med å gjøre (samtiden defineres av fremtiden), men jeg vil nok påstå at filmen ikke var så moderne som jeg hadde håpet på.

Etter å ha sett den første Mission: Impossible-filmen gledet jeg meg til å fortsette. Ingen av de tre oppfølgerne har greid å oppfylle, men serien viser seg interessant på den måten at fire forskjellige regissører får prøve seg på det samme konseptet på forskjellige tidspunkt over en periode på 15 år. Og når uttrykkene blir såpass forskjellige, er det uten tvil av filmhistorisk interesse. Men konklusjonen alt i alt var vel at jeg fikk mer lyst til å utforske Brian De Palmas filmer, samt at jeg begynner å glede meg til Sam Mendes neste Bond-prosjekt, Skyfall.