Filmfestivalenes rolle
Filmfestivalene i Norge er verken spesielt tematisk spennende eller store nok til å vekke internasjonal interesse. Dette påvirker også filmbransjen.
Denne kronikken var originalt skrevet til studentbloggen Engasjert.
Nylig var jeg på Tromsø Internasjonale Filmfestival. I tillegg til god stemning og mange spennende filmopplevelser, var noe av det som slo meg sterkest hvordan festivalen greide å få frem sitt gjennomgående tema. Med fokus på smalere, kunstneriske prosjekter, gjerne litt småeksotiske filmer fra Øst-Europa, greier TIFF å fremstå som en gjennomtenkt festival. En festival med et tydelig særpreg som vet hvor den vil. Det er kanskje heller ikke uten grunn at filmfestivalen i Nordens Paris er regnet som landets mest suksessfulle, både innholdsmessig og publikumsmessig.
Les om mitt besøk til TIFF her.
Likevel er nok TIFF unntaket. I Norge elsker vi festivaler, og det er ikke så veldig mange grunnene man trenger for å starte opp en. Oslo har nå tre relativt store festivaler: Oslo Internasjonale Filmfestival, Film fra Sør og debuttanten Filmfest Oslo som går i gang i slutten av februar. I tillegg har vi Kosmorama i Trondheim, BIFF i Bergen, Den Norske Filmfestivalen i Haugesund, samt flere mindre nisjepregede festivaler. Det vi likevel mangler er en filmfestival med en klar og tydelig stemme. En festival som både representerer filmnasjonen Norge, og som også vil være et attraktivt sted for utenlandske filmskapere å komme til. En festival der det vil være stor prestisje i å vinne gullbjørka eller gullskiene, og de store regissørene som Lars von Trier, Michael Haneke, Terrence Malick, Pedro Almodóvar og Aki Kaurismäki vil vurdere Norge som sin første visningsarena for filmene sine.
TIFF lykkes altså delvis, men på tross av sin suksessfulle oppskrift, kan den ikke regne seg som den viktige norske filmfestivalen. Filmene er i det smaleste laget, og de er sjelden representert med noen av filmskaperne. Om Ruben Östlund eller Robert Guédiguian er på besøk, tilhører det kun sjeldenhetene. Vinneren av Auroraprisen får heller lite annet enn en pengesum til å distribuere filmen i Norge. I Sverige avsluttet nylig filmfestivalen i Göteborg, og norske filmer kom godt ut av det. Kompani Orheim ble kåret til Nordens beste film, noe som viser til et mye høyere prestisjenivå.
Det er bra de små og smalere festivalene eksisterer, og det er flott at de gjør det så godt. Men jeg savner her en klarere stemme fra de større og litt mer tilgjengelige; en tydeligere profil med et klart mål for øye. BIFF oppgir at de har fokus på dokumentarfilmer, men festivalen var i høst lesset opp med førpremierer på Hollywood-filmer i fiksjonssjangeren. Filmfest Oslo lanserte nylig sitt fulle program, og selv om det er mange spennende og interessante filmer på plakaten, er det en overvekt av førpremierer på allerede mye omtalte publikumstrekkere. Det er klart det er gøy å se nye, kommende filmer på kino, men som en festival forblir den da nokså pregløs. For å sammenligne med et annet kulturuttrykk: man hadde ikke kunnet lage en musikkfestival uten å spesifisere det mer enn som så.
Les om mitt besøk til BIFF her.
Et av problemene som må løses er hvordan film og kino blir sett på av det politiske Norge. I Marius Liens kommentar ”Mer Popcorn” i Morgenbladet, belyser han et dokument som Oslo byråd sendte ut sent i fjor, der Oslo Kino kategoriseres og skal driftes som en kommersiell, pengeinnkrevende institusjon, mens Oslo Nye Teater og Oslo Konserthus skal driftes etter ”sektorpolitiske mål” – altså som kulturinstitusjoner med politisk støtte. Det foreligger derfor ingen klar politikk om film på kino, noe som gjør festivalenes rolle desto viktigere. Det trengs en arena for å vise de filmene man ellers ikke får se på kino. Dette blir også tydelig med konkurransen den kommunale kinoen får med SF Norges kommende private kino. De små og smale filmene blir utestengt, til fordel for sikre publikumssuksesser.
Tenk om man hadde slått sammen de tre festivalene i hovedstaden og heller holdt det til én? Filmfestivalen i Oslo, som det går gjetord og ærefrykt om i resten av Europa? Og ikke bare en festival som viser førpremierer av kommende Hollywood-filmer, men som også tør å ta inn forskjellige stemmer fra alle hold, og summeres opp i en konkurranse som filmskapere fra hele verden ønsker å vinne. Det er kanskje mye å drømme om, men som en nasjon som ønsker å være i verdensklasse i alt, også film, er det viktig å sette seg høye mål. Yngve Sæther holdt et innlegg under åpningskonferansen i Tromsø, hvor han presenterte ”Operasjon Gullpalmen”: Norge skal vinne priser på øverste nivå i europeiske filmfestivaler innen tiåret er omme. For å få til dette må det være større fokus og vilje for å skape og se film. Da trengs det også en møteplass hvor norske filmskapere kan møtes og treffe utenlandske filmskapere. Hvor bransje og publikum kan samles og diskutere kunstformen de alle elsker.
Skal vi være den filmnasjonen vi ønsker å være, må vi tenke ambisiøst på alle ledd. Bransjen må utvikles og visningsarenaene må utvides. Vi må tørre å være litt selvgode men samtidig ha en klar forståelse over hvor vi befinner oss i verdenssamfunnet. Vi trenger festivaler som ønsker å ha sin egen identitet, men samtidig være ambisiøse nok til å nå ut til et stort norsk, og internasjonalt, publikum. Vi må vise utad at vi er seriøse aktører. Vi har filmene og vi har visningsarenaene; vi er filmnasjonen Norge. TIFF er på godt vei, men kan ikke klare det alene. I hovedstaden drukner festivalene litt i hverandre, og OIFF og Filmfest Oslo kjemper vel så mye om å være de mest tilgjengelige publikumssuksessene som en viktig filmarena.
Her kreves det selvfølgelig både politisk vilje og pågangsmot hos ildsjelene. Det er også vanskelig å finne en balansegang mellom å være stor og attraktiv og å være selvsikker nok til å ha sin egen stemme, men det burde absolutt være mulig i verdens rikeste og kanskje mest selvgode land.