Oscar 2012

Så var Oscar-utdelingen over for denne gang. Her kommer en liten oppsummering, sett fra mitt ståsted.

Natt til 27. februar brakte det løs med årets store filmbegivenhet (i Hollywood, vel og merke). I motsetning til fjoråret, har jeg dessverre ikke hatt tid og mulighet til å skrive omtaler av alle de nominerte filmene. Men en liten oppsummering av utdelingen kommer i alle fall her.

Her er en oversikt over alle artiklene i anledning fjorårets Academy Awards.

Denne gangen fulgte jeg sendingen fra Gimle Kino, arrangert av Montages og Oslo Kino. Stemningen var god, og det var virkelig gøy å følge verdens største prisutdeling på stort lerret, sammen med mange andre filminteresserte.

Så først, hva mente jeg egentlig om årets Oscar-nomminasjoner? Jeg må helt ærlig si at jeg var ganske skuffet over en del av filmene som var valgt ut. Det ble laget en del spennende filmer i 2011, men det var få av dem på listen over de ni (!) nominerte filmene i kategorien beste film. Blant annet savnet jeg den avsluttende filmen i Harry Potter-serien. Om den ikke burde vinne, fortjener den absolutt en plass på listen. Serien på åtte filmer har holdt et imponerende høyt nivå, og har virkelig satt sitt preg på nyere ungdomsfilm. Det er vel sjeldent man begynner å omtale film nummer syv eller åtte som den beste i serien? Min favorittfilm fra fjoråret, Melancholia, hadde nok vært for mye å håpe på i Oscar-sammenheng (dansk film + kontroversiell regissør + litt for artsy fartsy = no good). Kirsten Dunst hadde nok fortjent en nomminasjon til beste kvinnelige hovedrolle, men filmen er nok for smal og har hatt for lite publikum til å nå frem til akademiet. Men fjorårets nest beste film derimot, burde virkelig hatt høyere annerkjennelse. Drive er et type kunstprosjekt som alt for sjeldent kommer ut fra Hollywood, og det hadde vært fint å sett den i prisutdelingen. Noe av årsaken til at den ikke ble tatt med er nok på grunn av noen ganske drøye voldsscener, som tydeligvis er fyfy i akademiet. Noe som er enda mer fyfy er sex. Shame er et mesterlig stykke filmarbeid, som i kvalitetssammenheng fortjener en plass høyt der oppe, men er alt for kontroversiell til å skulle passe inn i det familievennlige Oscar-formatet. Dette var nok også noe av grunnen til at Tomas Alfredssons nyeste film, Tinker, Tailor, Soldier, Spy heller ikke ble nominert til beste film. Ikke at den er kontroversiell, men såpass avansert fortalt at man må se den i alle fall to ganger for å ta innover seg det fantastiske filmarbeidet, (merkelig nok er den derfor nominert til beste adapterte manus). Gary Oldman ble vel og merke nominert for beste mannlige hovedrolle, noe også Michael Fassbender burde ha blitt.

Eivinds topp 10-liste fra 2011.

Først litt om det store Oscar-showet. Etter den mer og mer latterlige seansen på rød løper, begynte endelig selve showet klokka halv tre, norsk tid. Årets programleder var Billy Crystal, som har gjort dette mange ganger før. Han var en betydelig forbedring fra fjorårets Anne Hathaway og James Franco, men mangler friskheten som Ricky Gervais tilfører Golden Globes, og som Eddie Murphy (som egentlig skulle lede showet) kunne ha hatt. Det var ikke total mangel på morsomheter og show, men det er nok ikke underholdningen den 84. Oscar-utdelingen vil huskes for. Noen høydepunkter må likevel nevnes. Chris Rocks utdeling av animasjonsfilmprisen var fantastisk morsom. Robert Downey Jr. sitt dokumentarsprell var også en kreativ vri. Men alt i alt føltes det hele noe gammelmodig og nostalgisk, noe som forøvrig var kveldens tema. Av de ni nominerte til beste film, spilte tre av dem på nostalgi, og kun én av dem (The Descendants) utspiller seg i dagens samtid. Det var en feiring av filmmediet, og det var kanskje derfor ikke rart at det var nettopp de to filmene som handler om filmens barndom, Hugo og The Artist, som tok med seg flest priser.

NRK og Filmbonanza sendte hele sendingen i tillegg til å ha eget studio med ekspertkommentatorer. Hvorfor så mange interesserer seg for kjolene og bekledningen til stjernene er for meg en stor gåte, men det ble i alle fall gjort et ganske stort nummer ut av dette også i studio i Norge. Men det ble heldigvis hakket bedre da Vegard Larsen inviterte inn Dagbladets filmanmelder Inger Merete Hobbelstad og anmelder i Filmmagasinet Einar Aarvig. Jeg har tidligere uttrykt at jeg ikke er helt enig i Aarvigs syn på filmkritikk, men jeg var overraskende enig med ham i kveld. Vår smak i film er ikke nødvendigvis så ulik. Hobbelstad er en av de kritikerne i dagspressen jeg har mest respekt for, så det var et godt valg av NRK å få med henne.

Morsomt var det også da de skulle ha live innslag fra Gimle Kino, som representanter for det norske publikum, og spesielt gøy når undertegnede ble intervjuet! Klippet lar seg dessverre ikke finne på nett (da NRK av forståelige, juridiske årsaker ikke vil legge ut Oscar-sendingen på nett-tv), men noen fikk heldigvis snappet dette bildet fra en visning på studenthuset Bingo’n i Lillehammer. Jeg er helt til høyre.

Så til prisene. Først og fremst vil jeg si at utdelingen var forholdsvis forutsigbar. Det begynte litt overraskende med at Hugo plutselig snappet til seg flere priser enn forventet, blant annet for beste foto. Jeg har enda ikke sett Martin Scorseses nyeste film, da den ikke har hatt norsk kinopremiere enda, men jeg hadde nok ventet og håpet på at Emmanuel Lubezki skulle få prisen for sitt arbeid på The Tree of Life. Det var også den eneste sjansen Terrence Malicks film hadde til å få med seg noen Oscar-statuetter hjem (regi og beste film hadde den ikke sjans til). Ut over det var det få store overraskelser.

For oss nordmenn var naturligvis den største skuffelsen at Hallvar Witzøs eksamensfilm Tuba Atlantic ikke vant for beste kortfilm. Vi hadde nok viftet litt for høyt med favorittstempelet, og dermed ble nok skuffelsen desto større. Likevel var det en fantastisk prestasjon bare det å komme så langt, så det lover nok godt for Witzø og gjengen likevel. Når vi er inne på kortfilmene, var det den vakre The Fantastic Flying Books of Mr. Morris Lessmore som fikk for animasjonsfilm (se flere av de nominerte filmene her), og Saving Face som fikk for dokumentar. Her har jeg få kommentarer å komme med, da jeg ikke har sett noen av de andre nominerte.

For beste dokumentarfilm fikk Undefeated prisen. Av de nomminerte hadde jeg kun sett Wim Wenders Pina, og holdt naturlig nok en knapp på den.

Begge lydprisene gikk til Hugo, som egentlig snappet til seg de fleste av de tekniske prisene. I tillegg til de nevnte kategoriene, fikk den også for beste visuelle effekter og scenografi. På visuelle effekter hadde jeg kanskje trodd at akademiet skulle annerkjenne motion capture-teknologien som brukes i Rise of the Planet of the Apes, men som tidligere nevnt: jeg har ikke sett Hugo enda, (men gleder meg noe enormt!)

For sminken fikk Jernkvinnen sin pris, fullt fortjent ettersom den også hadde mye av æren for Meryl Streeps fantastiske rolleprestasjon (mer om det senere). The Artist tok sin første pris for kostymedesign.

Av de tekniske prisene var det spesielt én stor positiv overraskelse, kanskje kveldens hyggeligste nyhet: The Girl With The Dragon Tattoo fikk prisen for beste klipp, og det er så fullt fortjent! Ingen av de andre nominerte er i nærheten av den sofistikerte klippen som David Finchers film har. Det er mesterlig gjennomført, og ble (dessverre) også filmens eneste Oscar.

Prisen for beste fremmedspråklige film var ventet å gå til Nader og Simin – Et Brudd, noe den gledelig nok også gjorde. Den iranske filmen er en helt fantastisk flott film om en ganske enkel konflikt, som utvikler seg til å bli så mye mer enn bare det. Et moderne blikk på Iran, med en historie som egentlig like gjerne kunne utspilt seg i New York som i Teheran. Jeg har heller ikke sett noen av de andre nominerte filmene, men har hørt gode ting om Bullhead.

For beste animasjonsfilm var det også ventet at Rango skulle ta den, noe den selvfølgelig gjorde. På listen blant de nominerte, savnet jeg På Eventyr med Tintin, men bruken av motion capture er nok ikke helt en teknologi som akademiet regner som animasjon. Den franske filmen En katt i Paris derimot,  er en ren tegnefilm, i klassisk forstand. Nok et vitne om at akademiet ser tilbake på filmens barndom med nostalgiske øyne.

I kategorien for beste sang, var det kun to nominerte, og ikke overraskende gikk den til The Muppets. Det har altså vært et dårlig år for sang i film. Når det gjelder originalmusikk var det mer spennende. Selv om ingen av de nominerte er helt fenomenalt gode soundtrack, er det vesentlig høy kvalitet på alle. Mesteren selv, John Williams, var nominert for både Tintin og War Horse. Det i seg selv gjorde nok at han var utelukket til å vinne, og i og for seg så er det greit. Han er jo tross alt en av de mestvinnende (og i alle fall mest nominerte) menneskene i filmbransjen. Min favoritt var Alberto Iglesias behagelige jazzmusikk til Muldvarpen, men her var det også den franske stumfilmen og Ludovic Bource som trakk det lengste strået.

Så er vi over på de mer spennende og prestisjefylte prisene. Innenfor manuskategoriene var det en stor glede og en stor skuffelse. At Woody Allen fikk pris for beste originale manus til Midnight in Paris var fullt fortjent. Jeg hadde heller ikke grått om Nader og Simin – Et brudd hadde fått den. Men det er en stor nok prestasjon i seg selv at en fremmedspråklig film nomineres til mer enn én kategori. Skuffelsen var at Alexander Payne og gjengen fikk prisen for beste adapterte manus til The Descendants. Det er en helt grei film, som ikke har et påfallende dårlig manuskript, men det var flere av de andre i kategorien jeg heller hadde sett fikk prisen, som Moneyball eller Muldvarpen.

I motsetning til i fjor, var det større usikkerhet rundt noen av skuespillerkategoriene. Det var til slutt favorittene som gikk av med seierne, men det var vanskelig å si helt sikkert på forhånd. Christopher Plummer tok prisen for beste mannlige birolle, og ble dermed den eldste skuespilleren som noen sinne har mottatt en Oscar. Men prisen kunne like gjerne gått til svenske Max von Sydow, (som også ville satt den samme rekorden). Kenneth Branagh og Nick Nolte hadde nok få sjanser, men det hadde vært veldig gøy å se Jonah Hill motta en Oscar. Den kvinnelige birollen var nok sikrere. Octavia Spencer fikk med seg Barnepikens eneste Oscar. Jessica Chastain var også nominert for den samme filmen, selv om hun strengt tatt burde vært nominert for sin prestasjon i The Tree of Life, som er mye sterkere. Bérénice Bejo var også et sterkt kort for The Artist, men måtte altså vike for Spencer. Men beste mannlige hovedrolle var kanskje årets sikreste. Selv om jeg personlig hadde sett Gary Oldman vinne for Muldvarpen, var det liten tvil om at Jean Dujardin skulle ta prisen. Fortjent er det kanskje ikke, men han gjør tross alt en god jobb med å tilføre The Artist en menneskelig «stemme» (?). Brad Pitt, som var nominert for Moneyball, hadde nok fortjent prisen om han i stedet var nominert for The Tree of Life, men tydeligvis var nok denne filmen litt for kunstnerisk for akademiet. Fullt fortjent var det derimot at Meryl Streep tok prisen for beste kvinnelige hovedrolle, for Jernkvinnen. Dette var hennes 17. nominasjon, og tredje pris, og hun er derfor regnet som verdens beste skuespiller (i prissammenheng). Henners tolkning av Margareth Thatcher er det som gjør filmen verdt å se.

Beste regissør var heller ikke spesielt overraskende. Vi husker alle hvordan David Fincher i fjor ble snytt for denne prisen av Kongens Tale-regissør Tom Hooper. I år var det vel og merke ingen stor kniving. Selv om både Woody Allen, Martin Scorsese og kanskje aller helst Terrence Malick hadde fortjent den mer, var Michel Hazanavichius såpass stor forhåndsfavoritt at folk stort sett tok det med et smil. Og når Hazanavichius vinner for beste regi, var det helt naturlig at The Artist også tok prisen for beste film. Slik er det bare.

Det var altså lite spenning under årets utdeling, men det var tross alt hyggelig og morsomt likevel. Jeg har tro på at neste års utdeling kan by på mye mer spetakkel. Vil for eksempel akademiet være modig nok til å plukke med seg Prometheius, The Dark Knight Rises, Django Unchained og Hobbiten, (om de er gode nok, selvfølgelig), eller vil de nok en gang finne en eller annen dårligere film, men med bedre Oscar-appell, og snyte de som faktisk fortjener annerkjennelsen?