Death of a Superhero

Har du noen gang vært skikkelig nedfor, men plutselig oppdaget at verden rundt deg er mye vakrere og flottere enn før? Slik oppleves Death of a Superhero.

Nylig var det fest i hovedstaden. Dessverre hadde jeg ikke mulighet til å ta noe særlig del i den, men jeg greide å stikke av fra eksamener og annet arbeid en dag for å få med meg noen filmer under Filmfest Oslo. Og det sterkeste inntrykket jeg sitter igjen med, er fra Death of a Superhero.

Les min kronikk om norske filmfestivaler.

Ian Fitzgibbon står bak denne utrolig vakre og melankolske fortellingen om en kreftsyk 15-åring, som stenger seg inne i sine egne tanker. Donald Clark har et usedvanlig talent i tegning og fantaserer seg inn i sin egen tegneserieverden, der han er den udødelige superhelten. Foreldrene er naturligvis svært bekymret, og får ham til å møte psykologen Adrian King, som har en litt annen innfallsvinkel enn andre psykologer. Det oppstår snart et sterkt vennskapsbånd mellom dem. Men i tillegg til den sikre vissheten om at han snart kommer til å dø, har han et annet problem: han kan komme til å dø som jomfru.

Thomas Brodie-Sangster gjør en imponerende rolleprestasjon som den kreftsyke Donald. Mange husker ham kanskje fra Love Actually, der han spiller den forelskede sønnen til Liam Neason, og jeg spår ham en god skuespillerkarriere. Med seg har han Andy Serkis, som virkelig får vise at han kan gjøre roller foran kamera, og ikke bare i motion capture-figurer, som Gollum i Ringenes Herre, og Cesar i Rise of the Planet of the Apes.

Det som virkelig gjør denne filmen så engasjerende, er de fantastiske karakterene. Det er noe med nyere, uavhengig britisk film; rolleprestasjonene føles realistiske, plassert i realistiske situasjoner, men likevel med en veldig filmatisk gjennomføring. Og dette er Death of a Superhero et klasseeksempel i. Etterhvert dukker også Shelly opp – ei jente litt utenfor mainstreamen, flott skildret av Aisling Loftus, som også stiller seg i rekken av virkelig engasjerende og interessante karakterer. Det er sjelden jeg ser en film som lykkes sånn med å få meg til å bry meg om personene i den.

På mange måter er dette en feelgood film, uten noen lykkelig slutt. Det gjør at vi oppnår en helt herlig melankolsk stemning som sitter i deg en stund etter visningen. For det er ikke bare nedtur, og det er ikke bare opptur. Feelgooden kommer i det sterke samholdet som karakterene viser, velvilligheten, kjærligheten og romansen. Det er til å bli rørt av.

Helt plettfri er den nok ikke. En litt for konvensjonell historiefortelling, som dessverre utgjør et par meget forutsigbare tablåer kunne ha vært rettet opp. Det tas også noen snarveier her og der, som kunne ha vært utbrodert på en mer elegant måte. I og med at filmen prøver å være ganske spennende på det visuelle planet, hadde jeg kanskje ønsket meg at dette hadde blitt tatt enda lengre, eksempelvis dratt det ut i cinemascope breddeformat. Men alt i alt er dette bagateller, da det ikke får noen særlig påvirkning på opplevelsen av filmen.

Døden tematiseres her på en trist, men samtidig vakker måte. Døden er på en måte enkel – det er det rundt som er så vanskelig. Og det gjøres både med flittig bruk av humor og skjarm og vakre bilder. En kystby i det industrielle Storbritannia blir til noe ekte og noe vakkert. Og når filmen greier å skildre de helt normale tilstandene, med sannheten liggende i bakgrunnen, skaper det en underfundig uro og melankolsk stemning, som få filmer makter. Det blir aldri teatralsk eller overspilt, noe som gjør det til en ganske så spesiell film. Og med en helt nydelig musikklegging, med stort sett bruk av diverse populærmusikkstykker, blir det hele riktig så vakkert.

Dessverre ser det ikke ut til at filmen får norsk kinodistribusjon, men skulle du få muligheten til å se den, er den absolutt å anbefale. Og hvis ikke, er det bare å vente til den kommer på DVD og Blu-ray. Det gjør i alle fall jeg.