Into the White

Stjernespekket krigskammerspill som dessverre mangler nerve og er alt for snilt.

Petter Næss siste film har fått en del oppmerksomhet den siste tiden, mye grunnet flere profilerte skuespillere. På rollelisten finner vi tyske Florian Lukas og David Cross, norske Stig Henrik Hoff og britiske Lachlan Nieboer samt Rupert Grint i sin første post Harry Potter-rolle. Handlingen utspiller seg i en liten fjellhytte oppe på Strynefjellet, der tyskerne og britene har skutt ned hverandre under andre verdenskrig. De tre tyske soldatene møter på de britiske, og blir nødt til å samarbeide for å overleve. Konseptet ligger derfor til grunne for et meget interessant og spennende kammerspill.

Det største problemet til Into The White er at den rett og slett ikke greier å opprettholde den emosjonelle spenningen. Det virker som om Næss virkelig prøver å skape en engasjerende og spennende historie, men har verken regiegenskaper eller et manuskript som er godt nok til at dette lykkes.

Manuset er først og fremst det svakeste. Det blir aldri noen spennende eller interessant dialog, noe som i et kammerspill av denne typen er helt essensielt. Det er noen scener som fungerer godt, men dessverre er det alt for få av dem. Andre scener er virkelig ille og føles totalt malplassert. Det virker som om manusforfatterne har prøvd å legge inn en viss humoristisk undertone, noe som kler filmen dårlig. Dette burde også vært avverget i regien til Næss, noe som ikke ble gjort. Det er tross alt en lang vei fra å lage lettere dramakomedier som Elling, til å lage et psykologisk krigskammerspill som Into The White.

Noe mer positivt er det å finne på skuespillerfronten. Ved første øyekast reagerte jeg på at Stig Henrik Hoff var med i gjengen med tyskere, men det ble glemt etter hvert, og jeg satte etter hvert pris på hans karakter. Hans samspill med Rupert Grint er kanskje noe av det beste med filmen, da de faktisk gjennomgår en utvikling fra å være fiender til å være venner, på en god måte. Grint gjør for øvrig omtrent den samme karakteren som Ronny Wiltersen i Harry Potter-serien, bare med litt mindre dybde. Like godt fungerer ikke samspillet mellom Florian Lukas og Lachlan Nieboer. Dette skyldes mye en ganske stiv og småteatralsk gjennomføring. Et bedre manus hadde nok hjulpet mye. David Cross gjør en god prestasjon som den unge og idealistiske soldaten som faktisk tror på krigen, men karakteren hans blir alt for fort borte i alle vennskapeligheten til de andre.

Visuelt sett er det naturligvis vakkert og flott med den ville, norske naturen, og setter den perfekte settingen for et sånt spill. Likevel kunne nok de storslåtte omgivelsene hatt en enda større betydning for filmen. Det må naturligvis være mye hvitt snøkav, slik at den lille gruppen med soldater ikke kan rømme vekk fra hytten, men den store naturen og den store ensomheten kunne med fordel ha blitt utnyttet bedre. På lydsporet ligger et litt for moderne lydbilde, som er med på å ødelegge litt av illusjonen om at vi befinner oss på 1940-tallet.

Konklusjonen er at Into The White er og blir alt for snill. Jeg hadde gjerne sett for meg et kammerspill på nivå med eksempelvis Roman Polanskis Ghost Writer og Carnage, eller hvordan Quentin Tarantino bygger opp den sitrende spenningen i scenene i Inglourious Basterds. Også Hans Petter Molands Kjærlighetens Kjøtere kan trekkes inn i sammenligningen; en film som lykkes på så mange flere måter enn denne. Jeg ønsker meg mye mer spenning, mye mer brutalitet, mer nerve. Historien er inspirert av virkelige hendelser, og det er en flott historie om hvordan tyske og britiske soldater kommer sammen på en hytte i den norske fjellheimen, må samarbeide for å overleve, og ender opp med å bli venner, men vennskapet hadde føltes så mye mer takknemlig om det hadde vært en lengre vei å gå fra begynnelsen av. Det blir litt for lett, og litt for snilt.

Det er ikke det at Into The White er totalt håpløs. Den har noen elementer som fungerer ganske godt, og mange vil nok sikkert sette pris på fortellingen. Min hovedinnvending er at jeg hadde forventet mye mer. Det er kanskje urettferdig å håpe på et nivå på linje med Polanski og Tarantino, men jeg mener at dette er noe å strekke seg mot. Dessuten er ikke kvalitetene jeg savner av noen økonomisk grad, men av manus og regi, og der burde vi ikke ha unnskyldninger for å ikke ligge i toppklasse. Det blir dessverre nok en film som legger seg i den evinnelige listen over middelmådigheten.