Hugo Cabret

Martin Scorsese hyller det teknologiske og kreative utviklingen av filmmediet, samtidig som han selv trekker formatet til nye høyder.

Etter Oscar-utdelingen i slutten av februar, var det spesielt to filmer som skilte seg ut, og det påfallende er at begge har en tematikk som hyller tiden til filmpionerene. Mens The Artist er en svart/hvit stumfilm i så og si hele sitt format, er Hugo en av årets kanskje mest fargesprakende og teknologisk vindunderlige. Forventningene mine var mildt sagt skyhøye etter at den mottok fem Oscar-statuetter, samt lovprisninger fra både øst og vest.

I anslaget ser vi delene fra ei klokke som omvandler seg til formasjonen til et levende Paris. Tid og tannhjul er med andre ord viktig. Et langt, imponerende (men på hakket til kunstig) klipp, drar oss med inn på den store togstasjonen, som yrer av liv og travle mennesker, før vi møter Hugo. Og i imponerende 3D blir vi i enda høyere grad sugd inn i Martin Scorseses eventyrlige verden.

Hugo Cabret (Asa Butterfield) lever mellom veggene på togstasjonen en gang på 1930-tallet, og arbeider med å fikse klokkene. Hans far var klokkemaker før ham, men etter hans tragiske død er Hugo alene. På stasjonen møter han den mystiske leketøyskaperen og tryllekunsteren Georges Méliès (Ben Kingsley), i tillegg til Isabelle (Chloë Grace Moretz) og stasjonsinspektøren (Sacha Baron Cohen). Historien er egentlig banal enkel og forutsigbar til å være fortjent en manusnominasjon: Hugo og Isabelle må løse et mysterium som involverer mange av de sentrale karakterene, uten å havne for mye i trøbbel. Men i det store og hele gjør det ikke så mye. Det er den underliggende tematikken, den imponerende gjennomtenkte symbolbruken og hyllesten til filmmediet, i tillegg til den helt fantastiske visualiteten som gjør dette til en så herlig film.

Georges Méliès var en av de første som greide å utnytte filmmediet til å fortelle historier, og den første til å bruke spesialeffekter og illusjoner i på film. Han var tryllekunstner av yrke og forsto raskt at filmen var der han kunne gjøre drømmer om til virkelighet. Hans mest kjente verk er Le voyage dans la lune (1902) en filmatisering av Jules Vernes Reisen til Månen. Han har en imponerende filmografi, og er kreditert for ikke mindre enn over 550 filmer som regissør, men stoppet opp da første verdenskrig brøt løs. Filmene hans ble borte og han var erklært død i mange år, helt til han plutselig dukket opp i en liten leketøysbutikk på en togstasjon i Paris. Hvor mye av denne historien som faktisk er sann og hva som er oppspinn er vanskelig å skille, men Scorsese greier her å hylle en mann, i Ben Kingsleys skikkelse, og samtidig gjøre ham representativ for filmmediets teknologiske utvikling. Det virker derfor som den naturligste ting i verden at Hugo er en teknisk innovativ film i seg selv, som greier å dra 3D-formatet til nye høyder.

For jeg må bare lene meg over av begeistring for det visuelle landskapet som Scorsese og Oscarvinner for beste foto, Robert Richardson, presenterer gjennom kameralinsene. Fargene er maleriske og kontrastfylte, scenografien spekket med små detaljer og det hele tegner et vakkert, nostalgisk, med kanskje litt postkortaktig bilde av Paris, på samme måte som Woody Allens Midnight in Paris (2011), og Jean Pierre Jeunets Den Fabelaktige Amélie fra Montmartre (2001). Dette med Howard Shores franske trekkspilltoner i bakgrunnen.

En kuriositet dog når det gjelder amerikansk framstilling av nostalgisk Paris, er at karakterene må ha noe så veldig erkebritisk over seg. Ironisk, med tanke på hvordan franskmenn og engelskmenn ikke akkurat har prøvd å ligne på hverandre opp gjennom historien. Alle snakker klart og tydelig britisk, noe som kommer av at det er en amerikansk barne/familie-film, men gjør at den mister noe av den litt europeiske stemningen. Det er jo dog et Hollywood-eventyr, noe som understrekes ettertrykkelig i filmens handling og tematikk – men godt gjennomført, det er det.

15 år gamle Asa Butterfield leder an denne historien, og har akkurat det utseende og den tårevåte sentimentaliteten som trengs for en sånn rolle. Mer imponerende er nok Chloë Grace Moretz, som mange sikkert husker som Hit-Girl, fra Kick Ass. Hun har garantert en lang og suksessfull karriere foran seg. Ben Kingsley greier på flott vis å skildre den eldre, mystiske og smått aggressive ”Papa Georges”. Sacha Baron Cohen fungerer godt som den smått komiske, men samtidig skumle stasjonsinspektøren, som ikke liker barn som vandrer rundt, og sender dem heller rett til barnehjemmet. Hans historie får en fin vri når Emily Mortimers karakter kommer inn i bildet. Av andre nevneverdige skuespillere har vi Frances de la Tour, Richard Griffits (begge kjent fra Harry Potter-filmene) og selveste Christopher Lee, som hyggelig bibliotekar.

Hugo er en så visuelt flott film, at man nesten ikke tenker på de delene som ikke fungerer likebra. Jeg ble nok dessverre litt skuffet over at historien som fortelles føles litt enkel, som jeg nevnte tidligere. Noen litt tydelige klisjeer ødelegger også litt for Scorseses ellers så lekne fortellerstil. Handlingen blir lesset på med patos i forskjellig grad, (men ikke på langt nær like overlesset som War Horse var). Det gjør at man engasjerer seg, men sitter kanskje igjen med en liten bitter ettersmak. Dialogen er også langt fra troverdig. Dette kan man forsvare med filmens eventyrlige sjanger, men noen ganger ødelegger det litt for kjemien mellom karakterene.

Jeg trakk tidligere en sammenligning med Amélie, og dette kan man gjøre på mer enn bare det visuelle uttrykket, da det er tydelig at Scorsese har latt seg inspirere av postkort/glansbilde-Paris som Jean Pierre Jeunet også viser. Både tematikk, stil og handlingsforløp bærer visse likheter. Men der Amélie greier å fange inn den europeiske lekenheten med filmmediet og den spesielt parisiske stemningen som ligger over byen, blir nok Hugo hakket for amerikansk- og Disney-preget. Og Howard Shore sin musikk er vakker, men den er alt for forglemmelig i sammenligning med Yann Tiersens ikoniske soundtrack.

Ikke missforstå meg. Dette er egentlig bare litt småpirk, da helhetsinntrykket er meget godt. Martin Scorsese viser at han også kan lage koselig familiefilm, og samtidig hylle skapelsen av sitt eget medium. Det er en magisk og utrolig vakker film, som jeg anbefaler alle å se. Litt småpirk her og der gjør ikke så mye på helheten, og jeg gleder meg i alle fall til å se filmen på nytt.