Jesus Christ Superstar

Jeg har alltid syntes historie og religion har vært interessant, sett fra et ateistisk synspunkt, vel og merke. Jeg verdsetter den kulturelle verdien som kristendommen har på vårt samfunn. Bibelen er jo tross alt en samling av mer eller mindre gode historier, gjerne med et tydelig budskap og en god moral. Man trenger ikke tillegge dem et guddommelig eller spirituelt aspekt for å la seg begeistre av gamle eventyr. Historiene om Noah, Moses og Jesus er egentlig gode rammeverk for å fortelle noe om dagens samfunn. Det er historier som kan brukes til å kritisere, opplyse og underholde. Og det er dette Andrew Lloyd Webber, Tim Rice og regissør Norman Jewison gjør med filmatiseringen av Jesus Christ Superstar.

Hippiemusikalen

Webber og Rices musikal hadde sin første oppsetning i 1971, og filmatiseringen kom tre år senere. Det var, som vi alle vet, en periode med politiske stridigheter i USA. Amerikanske styrker kjempet i Vietnam; en krig mange unge stilte seg uforståelige til. Dette førte til hippiekulturens fremvekst, der fred og kjærlighet var de viktige ideologiene. Det førte også til en enorm vekst i underholdningsbransjen, som begynte å dyrke frem superstjerner, som The Who, Janis Joplin og selvfølgelig Jimi Hendrix.

For selv om Jesus Christ Superstar tar for seg de siste levedagene til Jesus, blir det ganske tydelig at dette ikke handler om religion, tro eller påske, for den saks skyld. Filmen åpner med å gli over noen gamle ruiner midt inne i ørkenen. Plutselig får vi øye på en buss som kommer kjørende fra intet. Ut fra bussen hopper unge, glade og engasjerte mennesker ut, alle med et utseende vi i dag lett assosierer med hippiekulturen. De kler seg opp i enkle kostymer og setter i gang med sitt spill.

Symbolikken er egentlig banal enkel og veldig tydelig. Her er det ingen tvil om at Jesus og disiplene representerer friheten og kjærligheten, mens øversteprestene står for penger, makt og begjær. I den kjente episoden der tempelet i Jerusalem har blitt omgjort til et marked, blir kritikken mot kapitalismen virkelig tydeliggjort. Prostituerte viser frem hva de har å by på, det hvitvaskes penger og det selges våpen i form av maskingevær. Korrupsjonen og pengebegjæret overdrives, men det får frem poenget.

Maria Magdalena er en indianerkvinne, (spilt av Yvonne Elliman), noe som er langt i fra tilfeldig. Her er det om å gjøre å skille seg vekk fra den typiske, vestlige Hollywood-oppfattelsen om hvordan den kvinnelige karakteren skal se ut på film. En indianerkvinne blir også en representant for en undertrykt folkegruppe, noe også karakteren Maria Magdalena står for.

Vi får også sympati med Judas (i Carl Andersons skikkelse – filmens desidert beste rolle), som egentlig bare ønsker det beste for alle, men som ikke forstår Jesus handlinger og høyere mening med alt. I sin fortvilelse blir han jaget av tankser gjennom ørkenen, noe du ikke akkurat trenger å være geni for å oppfatte som et symbol på den amerikanske krigsmaskinen. Noen vil kanskje stille spørsmålstegn med at Judas, forrederen, er afroamerikaner, men han er slettes ingen antagonist i denne filmen. Han kommuniserer med gjenkjennelse hos publikum, han ønsker bare å forstå denne merkelige mannen alle hyller, og gjør gale avgjørelser. Han blir dog karakteren det er lettest å sammenligne seg selv med.

Men når Jesus blir ført opp mot Herodes er det liten tvil om hva Webber, Rice og Jewison mener om de rike og mektige. Bare se denne fantastisk morsomme scenen (red.anm: ikke lenger tilgjengelig).

Et annet aspekt som også er med på å understreke filmens politiske holdning, er hvordan de veldig enkle settene benyttes. Her brukes kun ruiner og huler i ørkenen, i tillegg til meget enkle settdekorasjoner. Øversteprestene står kun på stillaser når de diskuterer hva de skal gjøre med folkets nye konge. Det er enkelt, men absolutt virkningsfullt. Her skal det ikke brukes millioner på å bygge sett, når filmens overordnede budskap kritiserer nettopp denne formen for pengesløsing og kapitalisme.

Superstjernen

Men, til tross for den tydelige politiske holdningen, kan man også anse et snev av kritikk mot folkemassens evne til å samle seg rundt et enkelt individ. For Jesus er en superstjerne. Han blir Che Guevara, Martin Luther King Jr. og The Beatles. Det har ingenting med religion å gjøre, men konseptet om at en flokk mennesker samler seg om én person med en ideologi som lover bedring. Og dette håpet om forandring og en bedre verden har vi sett gang på gang, om det er snakk om en snekker fra Nasaret, en antisemittisk tysker, eller en svart presidentkandidat. Spørsmålet om massens evne til å la seg villede av engasjerende ord kommer kanskje ikke like tydelig frem som i Monthy Pytons Life of Brian, men er fullt og helt en del av filmen. I det ene øyeblikket lar Jesus seg hylle med palmeblader, på vei inn til hovedstaden, mens i det neste heier folket med piskeslagene som Pontius Pilatus beordrer.

Menneskeliggjøringen

Og da er det menneskeliggjøringen av ”frelseren” må komme frem. Jesus selv, (spilt av Ted Neeley), har et litt skjeløyd utseende, noe kirken naturligvis var snar ute med å kritisere. Likevel er det med på å humanisere ham. Filmen handler ikke om det religiøse symbolet – heller tvert i mot. Jeg vil gå så langt som å si at Jesus Christ Superstar er en mer humanistisk film enn en kristen film, og jeg kan godt forstå hvorfor musikalen møtte kritikk fra flere kristne grupperinger. Maria Magdalena synger om at Jesus kun er nok en mann, og det kommer frem at hennes følelser for ham ikke er av det åndelige slaget, men noe så enkelt som en ren forelskelse.

Det siste måltid er flyttet ut i skogen (igjen de enkle settene), og selv om vi får en gjenskaping av Leonardo Da Vincis kjente maleri, åpner Jesus med å si at ”dette kunne vært mitt blod og min kropp”, i motsetning til den bibelske teksten der det Jesus sier at ”dette er min kropp”, og ”dette er mitt blod” (Lukas 22:19). Litt senere står det også beskrevet i Lukasevangeliet at når Jesus står på Oljeberget og ber sin bønn, viser en engel seg og styrker ham. Her endres historien, da Jesus synger sin forpinte sang, ”Gethsemane” opp mot himmelen, men verken noen engel eller gud viser seg for ham. Han er kun et menneske som må gå sin skjebne i møte.

Under rettssakene gjentar han hele veien at han aldri selv har sagt at han er Guds sønn, og nekter å bevise sin guddommelighet. Når englene til slutt kommer ned fra himmelen, synger de ”Jesus Christ, Superstar. Who are you, what have you sacreficed?”, som i en kritikk av hva Jesu liv og virke. Hva har han egentlig gjort? Hvem er det han egentlig er? Og når filmen ender, er det med korsfestelsen. Oppstandelsen, og dermed hele guddommeliggjøringen, er utelatt.

Jeg tolker naturligvis fra et ganske ateistisk perspektiv, og man skal ikke se bort i fra at folk med andre livssyn vil tilegne filmen andre verdier. Likevel ble jeg veldig positivt overrasket da jeg nylig hadde et gjensyn med denne filmen, og oppdaget alle disse aspektene, som gikk meg hus forbi da jeg så filmen i engelskundervisningen på barneskolen. Og på toppen av det hele er det jo en ganske underholdende film.

Musikalen og filmen

Om du liker Jesus Christ Superstar eller ikke, avhenger nok mye av om du liker musikaler, og da spesielt rockemusikalene til Andrew Lloyd Webber. Jeg gjør det, og dermed blir det en god filmopplevelse. Filmen har egentlig ingen annen dialog enn den som er i sangene, og jeg har forståelse for de som mener at dette ødelegger for filmen som film. Likevel kommer det frem såpass mye interessant i tematikken, i stilen og samfunnskritikken at jeg absolutt mener denne filmen fungerer bra. I sterk motsetning til en annen filmatisering av et Lloyd Webber-stykke; The Phantom of the Opera (2004), som er et ganske grufullt stykke film.

Les min omtale av musikaloppsetningen av The Phantom of the Opera, som ble streamet live fra Royal Albert Hall, til kinosaler rundt om i hele verden.

Jesus Christ Superstar er en film man kan like både om man er religiøs, agnostiker eller ateist. Det er en veldig interessant samfunnsfilm å analysere, spesielt i måten den bruker en historie som alle kjenner fra før, til å si noe om samtiden. Religionskritikken kan nok sikkert diskuteres, men når sant skal sies er jeg veldig glad i å diskutere (og kritisere) religion.

Hele filmen kan for øvrig sees i sin helhet på YouTube, uten at jeg garanterer for lovligheten.