The Avengers
The Avengers er en av disse store filmene det har blitt sett mye frem til dette året, da det er filmen som skal samle alle karakterene fra Marvel-universet. Filmer som The Incredible Hulk, de to Iron Man-filmene, Thor og Captain America har alle ledet opp mot dette klimakset. Og fansen har vært fra seg av forventninger. Det har ikke jeg.
Og med god grunn, merker jeg. For dette er faktisk en av årets så langt kjedeligste filmer. Den store episke konklusjonen ble for min del et langt gjesp. Det er ikke det at filmen er helt borte vekk hele tiden, men den har ingen ting som treffer meg noe særlig. Det blir lett en av de mer forglemmelige filmene jeg har sett i år.
Historien er en videreføring av de nevnte filmene ovenfor, men med mest fokus på fjorårets Thor og Captain America. Loke (Tom Hiddleston) vil ta hevn over hele verden fordi han ikke klarte å ta over Åsgard forrige gang, og gjør dette ved å stjele en slags lysende kube, kalt «Tesseract», som kan åpne en slags portal til en annen verden med masse merkelige monstere. Han greier dette ved å hjernevaske professoren Erik Selvig (Stellan Skarsgård) og krysningen superagent og Legolas, Clint Barton (Jeremy Renner). Badass-agenten Nick Fury (Samuel L. Jackson) blir sint (det ligger i navnet) og samler sammen sin hær med hevnere: The Avengers. Her får vi en fin liten samling av kjente skuespillere, som blant annet Scarlett Johansson, Robert Downey Jr., Mark Ruffalo, Chris Evens og Chris Hemsworth, som hendholdsvis spiller Black Widow, Iron Man, Hulken, Captain America og Thor. Og når det er en så stor samling med kjente skuespillere og en så stor samling med superhelter, blir det lett litt kaotisk. Noe av det er intensjonelt, annet ikke. Så historien? Hva tror du? De skal redde verden, så klart.
Scarlett Johansson gjør en fin figur, om ikke den helt interessante karakteren.
Det er ikke det at alt er helt krise med The Avengers. Filmen greier faktisk overraskende godt å holde styr på de forskjellige superheltene, ved å putte inn litt billig humor og gjøre karaktertrekkene så forskjellig og tydelig som mulig. Akkurat her skal regissør Joss Whedon ha litt skryt. Kaoset mellom karakterene kunne vært verre; et av filmens høydepunkter er et langt enkeltskudd der vi flyr gjennom gatene i New York og ser alle kjempe på hver sin måte. Skuespillerne gjør også gode rolleprestasjoner, og er med på å sette tonen for sin karakter.
Men om Whedon har klart dette, betyr det ikke at det er en engasjerende film. For én ting er den helt makabert lite gjennomtenkte historien, en annen ting er at jeg faktisk sitter og kjeder meg under filmen. Og er det en ting en superheltactionfilm som dette ikke bør, så er det å kjede sitt publikum. Det er mye action, men det er langt i fra spesielt godt korreografert, eller nok som vi føler står på spill. Det blir fyll mellom de alt for få og alt for syltynne plotelementene. Og selv om filmen greier å unngå den store smørjen av superhelter, mister den også sitt særpreg. Mens Iron Man hadde sin tørrvittige humor, Thor hadde sitt ekstremt smakløse, men også litt småstilige Åsgard/gude-univers, og Captain America fikk foregå under andre verdenskrig, har ikke denne filmen noe som helst. Det er en helt typisk, lett forglemmelig science fiction-film, der ingen av karakterene greier å sette sitt preg på filmen – de får rett og slett ikke tid, og de må balanseres med hverandre.
Nå er ikke jeg av de som har fulgt med og gledet meg lenge til dette klimakset, men når de først skulle gjøre det på denne måten, kunne de ikke tatt det ut i litt mer episke dimensjoner? Bare det at det siste, store slaget foregår i gatene i New York, vitner om ganske stor mangel på kreativitet. At den narrative fremgangen dreier seg om en lysende kube med et navn ingen husker, er heller ikke spesielt bra. Og at de store monsterne på slutten ser ut som flyvende rom-metall-fisk gjør det hele bare latterlig. Med så mange kjente skuespillere, et så stort merkevarenavn og sannsynligvis flust med dollars, hadde jeg forventet mye mer. Det at filmskaperne i tillegg har valgt å spille inn filmen i det klassiske 16:9-format (i motsetning til 21:9, eller 2,35:1, som de fleste kinofilmer bruker), gjør også at vi får en mindre episk og mer intim opplevelse av filmen, noe som ikke kler The Avengers.
Tom Hiddleston som Loke.
Noen vil sikkert forsvare filmen ved å trekke frem tegneserien. Jeg har ikke lest tegneserien, og bryr meg derfor fint lite om hva som er i den. Filmen skal fungere som film, og det gjør den dessverre ikke spesielt godt. Denne typen film føles faktisk litt gammeldags ut; som en type film som kunne vært laget på begynnelsen av 2000-tallet, (og selv da hadde det nok bare vært en middels god superhelt-film). Det er vi ikke fortjent med i 2012 – det er ikke Marvel-fansen fortjent med.
Det aller største problemet for min del er nok at filmen heller ikke er dårlig nok til at det blir gøy. Det er rett og slett en så middels, pregløs og forglemmelig film at jeg anser det hele som et stort antiklimaks, og spør meg selv hva i alle dager fansen ser i dette.
Noen litt morsomheter til slutt: How I Met Your Mother-stjerna Cobie Smulders hadde jeg ikke spesielt høye forhåpninger for, (i og med at hun er seriens svakeste skuespiller), men gjør det overraskende godt i en birolle som Agent Hill. Og at nok en norsk by har greid å snike seg inn i dialogen er også litt morsomt, uten at jeg skal avsløre for mye. Men akkurat her hadde det vært gøy med en oppfølging i en eventuell oppfølger, noe som sikkert kommer.