Moonrise Kingdom

Wes Andersons fortryllende verden vil nok trollbinde de fleste.

Først vil jeg si det at Moonrise Kingdom er en film alle kommer til å like. Det er en sånn type film det egentlig ikke går an å misslike. I alle fall ikke hvis du har noe du kaller for en sjel eller et hjerte.

Moonrise Kingdom er den syvende filmen til Wes Anderson. Selv med klassikere som Rushmore, The Royal Tenenbaums, den fantastiske kortfilmen Hotel Chavelier (se den på YouTube her) og sist animasjonsfilmen Den Fantastiske Mikkel Rev, er dette den eneste som har vært vist i Cannes. Og til tross for at den ikke vant noen priser, fikk den æren av å åpne festivalen, noe som absolutt er å regne som et anerkjennende nikk. For Moonrise Kingdom er absolutt å regne som en herlig perle av en film, i uttrykkets rette forstand.

Men ikke bare er det en herlig film. Det er egentlig den perfekte auteur-film. Wes Anderson er en av de få som i dag fremdeles kan betegne seg som en auteur i måten han lager filmer på. I tillegg til å regissere har han skrevet manus (vel og merke i samarbeid med Roman Coppola), noe som gjør at han har full kontroll over sitt verk. Alle som har sett en Wes Anderson-film, vil med en gang kunne gjenkjenne en Wes Anderson-film. Det skyldes både den meget velkomponerte visuelle stilen, gjerne sterkt symmetrisk, sterkt karrikert og særs lite realistisk, og den melankolske stemningen som bærer filmen, gjerne preget av britiske 60-tallsmusikk. I tillegg er det visse tematiske elementer som går igjen i alle hans filmer, som uvanlige kjærlighetshistorier, livsfilosoferinger lagt på et «down to earth»-nivå, og karakterenes forhold til sine foreldre.

Moonrise Kingdom er konklusjonen av alt dette. Dette er filmen med alle de beste elementene fra Andersons auteurtrekk-galleri. Det er den mest melankolske filmen jeg har sett i år. Det er også den mest romantiske filmen, i tillegg til at det absolutt er den morsomste.

Filmen handler om en speidertropp på ei øy i året 1965. Dette var på den tiden da alt fremdeles bare var idyllisk her i verden. To tolvåringer rømmer fra henholdsvis speiderleiren og sin familie i sin forelskelse, og planlegger å tilbringe sin sommerferie i sitt eget lille paradis. Den nerdete speidergutten og jenta litt uttafor de vanlige sosiale normene. Kom ikke her å si at tolvåringer ikke kan forelske seg. Anderson gidder ikke en gang sette spørsmålstegn ved det, (slik det for eksempel gjøres i Anne Sewitskis Jørgen + Anne = Sant). Speidertroppen får i oppgave å lete etter dem, og derfra humper vi av gårde. Det er ikke historien i seg selv som er så ekstremt nyskapende eller medrivende. Den er ganske rett fram, og tidvis litt forutsigbar. Men det er hvordan filmen greier å både være dypt sår og fremdeles hysterisk morsom. Det er digresjonene og det er det enormt imponerende rollegalleriet. Snakker vi karrikerte karakterer? Ja, så absolutt, men det er selvfølgelig også poenget. Speiderlederen, Scout Master Ward, spilles av Edward Norton, som virkelig får bekreftet at han er en god skuespiller. Bruce Willis gjør kanskje sin mest melankolske rolle noensinne, som den triste politimannen med det ironiske navnet Captain Sharp, mens Tilda Swinton gjør nok en antagonistrolle som den pripne barnevernssjefen. I tillegg til at vi får gjengangere som Jason Schwartzman, som en fantastisk morsom voksenspeider, og selvfølgelig, som i så og si samtlige Wes Anderson-filmer, Bill Murray, her som tolvåringen Suzys far.

Men det er egentlig ikke disse det handler om. Det er barna. Jared Gilman og Kara Hayward er nok først og fremst castet som karakterer, men de gjør maks ut av sine roller. De greier å bringe frem barndomsnostalgien i alle og enhver. Jeg har verken erfaring fra speideren eller 60-tallet, men nostalgien min vendes med en gang dit. Og det bringer frem tolvåringen i meg som helt sikkert ville vært stormfullt forelsket i Haywards karakter Suzy.

Også her tilføres Andersons melankolske tematikk. Siden det behandles såpass kynisk, blir det aldri sentimentalt, men fungerer som en overhengende stemningsskaper. Jeg har hørt kritikk av denne miksturen av barndomsnaivitet og voksenproblemer, at det kanskje burde fokuseres på kun en av de, men det er her jeg mener Andersons filmskapergrep virkelig kommer frem. Karakterene er karrikerte karrikaturer, på en måte som jeg ville kritisert i nesten enhver annen film, men som funker så utrolig godt akkurat her. Helheten av alle de tidligere nevnte filmtrekkene gjør at alt fungerer.

Om det skal være noe å pirke på er det nok at filmens spenningstopp kanskje føles litt umotivert. I motsetning til sine tidligere filmer, har Anderson gått for en ganske klassisk dramaturgisk oppbygning, noe som kanskje ikke helt får den payoffen den trenger. Tilda Swintons karakter får aldri nok tid på lerretet til at hun oppleves som en ordentlig antagonist. Men det er bare snakk om småpirk, og det er lite å snakke om i filmens helhet. Uansett blir det nesten ikke riktig å skulle sette Moonrise Kingdom opp mot tradisjonelle modeller og kriterier.

Dette er ingen stor film, men det er nok sikkert årets største lille film så langt. Fantastisk vakkert filmet (varm sommer i pastellfarger), en herlig romantisk barndomshistorie, et skuespillergalleri det er til å ta av seg hatten for og Wes Anderson i storform bak kamera. Dette er både en barnefilm og en voksenfilm på en gang, så det er en film alle kommer til å like. Anbefales på det varmeste.

Foto/Copyright: Norsk Filmdistribusjon