The Amazing Spider-Man

Den nyeste filmen om edderkoppmannen er en bipolar opplevelse. Mens noen elementer fungerer kjempegodt er andre i det totalt motsatte sjiktet. 

Jeg vil nesten tørre å påstå at Sam Raimis trilogi om ”your friendley neighborhood Spider-Man” nærmest er ikoniske å regne. Ikke fordi de er av så avsindig høy cinematisk kvalitet, men mer fordi de gjennom 00-tallet har vært med på å definere en ny og moderne sjanger: superhelt-blockbusteren. Det har vært laget filmer om superhelter før, men sjeldent i så rendyrket underholdningsform som det ble gjort her, og som også skulle få påvirkning på hele underholdningsbransjen i årene som fulgte.

Jeg har stilt spørsmål ved superheltfilmer tidligere. Les mer om det her.

Forrige runde med Spider-Man var en braksuksess, så derfor var det nok mange som undret seg litt over hvorfor Colombia bestemte seg for å starte opp serien på nytt – bare fem år etter den siste. Svaret er nok mindre galant enn man skulle håpe, da det hele dreier seg om rettigheter og penger. Hvis ikke Colombia fortsetter å bruke merkevaren ”Spider-Man”, mister de rettighetene. Og siden det tidligere har vist seg å være av så stor suksess, var det vel ingen grunn til å ikke holde på figuren? Det er da heldigvis godt å se at det ikke bare er snakk om en hastefilm for å tjene litt ekstra grunker, men et tydelig og godt forsøk på å prøve å gjøre noe nytt med serien. Kanskje hadde selskapet håpet at regissør Mark Webb skulle greie å gjøre det samme for Spider-Man som Christopher Nolan har gjort med Batman?

Det er i alle fall tydelig at det prøves å føre serien inn i en ny retning – og dette først og fremst i form av stil. Noe av det som virkelig kjennetegner Sam Raimis Spider-Man-filmer er at det er satt inn i et helt spesielt univers. Det New York som skildres er et tydelig karikert bybilde, både i estetikk og i karakter. Bildene er stort sett lyse og varme, karakterene har sin helt spesifikke betydning for historien, og er gjerne overdrevet i sin form. Willem Dafoe nærmest overspiller som bad-guy gjennom hele serien, og kan man egentlig nevne karikering uten å nevne J.K. Simmons som avisredaktøren J. Jonah Jameson? Byen New York har i disse filmene en like viktig rolle som de fleste av karakterene. Og det er et New York jeg gledelig reiser til. Byen er egentlig ganske vakkert filmet. Skyskraperne blir som en skog av trær, hvor storbyens Tarzan benytter lianene som fremkomstmiddel. I tillegg til det stilistiske uttrykket er det en av de få superheltfilmene som faktisk fremstiller helten som en ordentlig helt – et idol for folket.

I The Amazing Spider-Man er uttrykket et helt annet. Vi er inne i et mye mørkere univers, med klare forsøk på å øke realismenivået. Det er naturligvis langt i fra dokumentarisk realisme, men karikeringen er senket ned noen hakk, den nærmest overdrevne estetiseringen er tatt vekk og dialogen er skrevet i mer naturlig forstand. Dessverre er ikke selve historien spesielt realistisk av seg. For dette er egentlig bare en ny versjon av den samme historien, bare innpakket litt annerledes. Peter Parker (nå spilt av Andrew Garfield) er fremdeles foto- og vitenskapsnerden i klassen. Han blir banket opp av bøllene for å være good-guy, han blir bitt av en edderkopp i et superduperavansert laboratorium og er forelsket i den peneste jenta i klassen; denne gangen Gwen Stacy (Emma Stone). Tilfeldigvis samtidig som han oppdager at han har superkrefter og reiser rundt på raid i byen for å hevne sin onkel Ben (Martin Sheen), oppdager hans venn vitenskapsmannen Dr. Curt Connors at han kan forvandle seg til en stor øgle, som bestemmer seg for å skape kaos i byen. Så må edderkoppmannen ordne opp, og han får dama. Historien er altså såre enkel i sin superheltdramaturgi, og gjør også historiefortellingen mye mindre elegant enn sin forgjenger. Likevel er det ikke bare fordervelse. Det er faktisk en del elementer her som redder filmen.

Skal man være noe forenklende (og det skal man jo gjerne som filmanmelder), så vil jeg dele opp filmen i to deler, der én fungerer godt og én fungerer lite godt. Det som fungerer best i filmen er historien mellom Peter Parker og Gwen Stacy. Dette er en high school-fortelling av den romantiske typen, og til og med uten at det kjører seg fast i så mange av kjærlighetsklisjeene (men noen er det). Det er kanskje ikke så rart at det er dette Mark Webb fikser best, da hans forrige film var den romantiske dramakomedien 500 Days of Summer, som ble godt mottatt for å være nettopp det den er. Jeg er ikke helt sikker på om jeg greier å venne meg til Andrew Garfield som Peter Parker etter Tobey Maguires nesten ikoniske fremstilling av ham, men samspillet hans med Emma Stone fungerer kjempebra. Stone er alltid god og nydelig og gjør nok en flott prestasjon, men burde egentlig fått enda mer tid på lerretet. Hennes karakter er for øvrig også mye mer interessant enn Mary Jane var i forgjengerne: mens Spider-Man gang på gang måtte redde sin kjære M. J. fra både slemme og teite kjærester og klørne til superskurker, er Gwen en karakter med mye mer bein i nesa som heller hjelper helten enn å sinke ham.

Det som derimot ikke fungerer spesielt godt er selve superheltfortellingen. Etter at helten er skapt er skurken på plass like fort. Dr. Curt Connors bestemmer seg for å teste ut forskningen sin på seg selv for å få fortgang i prosessen, og blir så forvandlet til en stor øgle. Og at han også mistet hele sin personlighet på veien er vel bare noe man må godta. Det er egentlig rett og slett ganske latterlig, men siden den humoristiske, karikerte stilen er neddempet, kan man heller aldri helt le av skurken. ”The Lizard” befinner seg i et slags grenseland mellom en komisk figur og en skummel, creepy figur, noe som gjør at det føles helt feil. Her forsvinner i alle fall all form for eleganse. Øglen har visstnok et motiv, men det kommer aldri godt frem.

Historiefortellingen ellers har også store problemer. Det tas manussnarveier for å komme seg videre i historien og det er plotelementer som aldri helt blir oppklart. Dette er litt skuffende ettersom det er manusforfattere som har vært med på filmer som Zodiak, Harry Potter-filmene og de tidligere filmene i denne serien.

Som tidligere nevnt prøver The Amazing Spider-Man å skille seg fra andre superheltfilmer, spesielt nå i Marvel-bølgen, men ender med å bli omtrent akkurat det samme. Og dette skuffer meg egentlig litt. Jeg hadde kanskje håpet at når franchisen skulle reåpnes så tidlig etter forrige runde, hadde man prøvd å våge å gå enda lengre vekk. Kanskje kunne Mark Webb (med sitt meget passende etternavn), prøvd å skape nye sjangerkonvensjoner, redefinere sjangeren som nå har begynt å feste seg. For eksempel: hvorfor må det alltid dukke opp en superskurk som er like teit som superhelten selv? Kan ikke helten ta på seg masken og gå ut og bekjempe den kriminaliteten som faktisk finnes der ute i det virkelige liv? Tegneseriefansen hadde kanskje ikke vært helt fornøyd, og dessuten skal jeg kanskje vente til etter The Dark Knight Rises før jeg etterspør nye løsninger. Poenget mitt er at jeg kanskje hadde ønsket at The Amazing Spider-Man hadde føltes enda mer relevant, hadde vært enda mer viktig, men ender med å stille seg i den evinnelige køen med middelmådige superhelt-blockbustere.

Jeg har også lyst til å nevne musikken avslutningsvis. Danny Elfman greide å skape ikonisk musikk til Spider-Man og Spider-Man 2, (mens Christopher Young bearbeidet og la til ny musikk på Spider-Man 3). James Horner gjør typisk James Horner-musikk i The Amazing Spider-Man, med et gjenkjennelig tema som får gå gjennom hele filmen. Men selv om det fungerer bra, blir det aldri så heroisk og gåsehudfremkallende som det enkle temaet til Elfman ble. Og ved å høre gjennom musikken på Spotify, er det morsomt å kunne høre enkelte spor etter originalmusikken i klangene og toneskiftene.

Kanskje er det ikke helt rettferdig å bruke så mye tid på å sette denne filmen opp mot sine forgjengere, men jeg mener at når såpass mye av historien og dramaturgien er likt, og det nesten bare er det visuelle uttrykket som har endret seg, er det helt naturlig å sette filmen inn i sin egen kontekst. Det gjør det til en haltende film som ikke greier å nå de høydene den kanskje burde. Det er lysere sider ved filmen som det er verdt å merke seg, men alt i alt er det og blir en liten skuffelse. Kanskje hadde det vært like greit om edderkoppmannen fikk ligge noen år til …