The Dark Knight Rises
Den avsluttende filmen i trilogien er ikke feilfri, men er et mesterlig stykke underholdningsfilm.
Så, hvor skal man egentlig begynne? Var det egentlig mulig for Christopher Nolan å imøtekomme de forventningene som publikum hadde for finalekapittelet i hans Batman-trilogi? Skulle han virkelig kunne greie å overgå The Dark Knight – en film som mange regner som 2000-tallets, om ikke tidenes beste actionthriller?
Undertegnede har alltid likt Nolans skildring av Batman-universet, men likevel holdt en viss armlengde unna fanstatusen. Filmene er gode, absolutt, men ikke uten svakheter. Et gjensyn av Batman Begins og The Dark Knight før midnattspremieren av Rises bekreftet nettopp dette. Filmene er tidvis ganske kaotiske i sine uendelig lange klimaks, som stort sett går nonstop uten pusterom hele veien. Det er så mye informasjon som skal behandles, så mange karakterer som skal settes til live, at filmene mister litt av den emosjonelle dybden som de prøver å bevare. Men for all del. De fortjener jo i høy grad den anerkjennelsen de har fått. Den tidvis elegante, men også litt skitne og ærlige måten Nolan lager film på gjør at filmserien ikke fortjener å sammenlignes med andre superheltfilmer. Dette er rene actionthrillere der hovedpersonen tilfeldigvis velger å kle seg i et kostyme. Filmene diskuterer hele tiden nødvendigheten av en lovløs beskytter av byen Gotham, og setter det hele inn i en situasjon som føles troverdig. Dramaturgien er også annerledes enn ”superheltsjangeren”, og konvensjonene er ikke til stede i samme grad. Dette er Nolan-filmer mer enn Batman-filmer, og diskusjonen er ikke tjent med å dra sammenligninger inn mot DC- og Marvel-universet.
Les anmeldelsen av The Amazing Spider-Man
Men med dette utgangspunktet gikk jeg derfor inn i kinomørket med ingen andre forventninger enn at det kom til å bli en skikkelig bra film. Tegneseriene har jeg heller ikke lest (jeg ser film, jeg leser ikke tegneserier!) noe som gjorde at jeg ikke hadde noen idé om hvordan Christopher Nolan burde avslutte sitt helteepos. Og jeg kan vel ikke si annet enn at jeg ble veltet over ende. The Dark Knight Rises er en stor kinoopplevelse. Ikke den helt perfekte filmen, men fantastisk herlig opplevelse.
Filmen åpner der den forrige sluttet. Jim Gordon (Gary Oldman) avslutter sin tale om avdøde Harvey Dent – mannen som truet hans sønn på livet, mannen som Batman tok på seg skylden for å ha drept. Ikke fordi Gotham trengte det, men fordi de fortjente det … eller noe sånt. Så hopper vi åtte år frem i tid, der Bruce Wayne (Christian Bale) har låst seg inne i sin gjenoppbygde herregård, og den alltid så vennligsinnede butleren Alfred (Michael Caine), er den eneste han har kontakt med. Helt til en mystisk, kvinnelig mestertyv sniker seg inn på værelset hans. Det er litt gøy hvordan alle vet hvem Selina Kyle (Anne Hathaway) er, selv om dekknavnet hennes aldri blir nevnt en eneste gang i filmen. Men flere farer forekommer, da en leiemorder ved navn Bane (Tom Hardy) entrer metropolen Gotham, så kanskje er det bruk for Batman atter en gang.
Noe av det som gjorde The Dark Knight til en viktig film, i tillegg til en sabla underholdende en, var at den tok for seg samtidstematikk på en måte som sjeldent gjøres i actionthrillere. Overvåkningstematikken i avslutningsfasen av Bush-perioden, ble, om kanskje litt påklistret, fint diskutert i den filmen. I Rises er det økonomikrisen i USA som får oppmerksomheten. De rike mot de fattige, the one percent mot resten av befolkningen. Politiet mot folket. Det ender i kommunistiske tendenser (som selvfølgelig er mer anarki enn noe form for politisk ideologi). I tillegg til dette er terrortrusselen alltid tilstedeværende i disse filmene. Vi får også linjer til atombombetrusselen under den kalde krigen. Alt dette er med på å gjøre The Dark Knight Rises til noe mer enn en ren actionthriller. Nolan diskuterer samfunnstematikk, uten å ta for tydelig standpunkt. Dette er noe jeg alt for sjelden ser i kommersielle Hollywood-filmer om dagen.
Les min kommentar om hva som er greia med superheltfilmer
Filmen må naturligvis ledes av gode skuespillere for at dette skal fungere i det hele tatt. Det var en del diskusjoner om at Anne Hathaway skulle gjøre Catwoman, en rolle ble legendarisk etter Michelle Pfeiffers prestasjon i Tim Burton-filmen Batman Returns. Selv om jeg nok vil sette Pfeiffers versjon høyere på lista over uforglemmelige rolleprestasjoner, gjør Hathaway en glimrende Selina Kyle. Rollene skildres såpass forskjellig at det ikke føles som de står i konflikt med hverandre. Tom Hardy, som superskurken Bane har derimot fått mer pes av kritikerne og fansen, mye grunnet at han skulle hoppe etter Wirkola, eller rettere sagt; hoppe etter Heath Ledger. Jeg synes ikke det er helt rettferdig å sette Hardys Bane opp mot en av filmhistoriens beste skuespillerprestasjoner og så klage på at han ikke fungerer godt nok som superskurk. Fra mitt perspektiv fungerer han utmerket, og blir den perfekte skurken til å avslutte filmserien. I The Dark Knight dreide handlingen seg rundt Batman og Jokeren, mens The Dark Knight Rises handler om så mye mer, og da kan ikke Bane ta like mye oppmerksomhet som Jokeren gjorde.
Nolan har også tatt med seg noen av de nyere skuespillerne han arbeidet med på sitt forrige prosjekt, Inception: Marion Cotillard og Joseph Gordon-Levitt. Sistnevnte blir en virkelig interessant karakter å følge, og avsløringen på slutten ble for min del en av filmens mange høydepunkter (jeg tenkte tanken underveis, men trodde aldri Nolan ville gå dit – se filmen, så skjønner du hva jeg mener). Cotillards karakter blir dessverre en av svakhetene ved filmen. Ikke at hun gjør noe galt, men ettersom karakteren blir mer og mer viktig for handlingen, skulle jeg gjerne ønske å ha fått vite noe mer om henne. Hun blir nærmest uinteressant, noe som ikke kler filmens historie.
Og er det noe å pirke på, så er det nettopp dette at flere av handlingsløpene i filmen får for lite tid. Det er flere tråder som ikke blir helt nøstet opp, og det til tross for at filmen varer i to timer og tre kvarter. Men det er så mange historieelementer som skal tas stilling til i tillegg til å holde styr på de karakterene vi faktisk bryr oss om, at den første timen føles litt tung. Det går i ett hele tiden og det gjør at vi nesten faller av lasset en liten periode. Det virker som om det er noen scener som ble klippet vekk, og som sannsynligvis hadde fullført filmen enda bedre. I tillegg er det noen merkelige manusløsninger her og der. Eksempelvis en ganske teit scene der politimennene diskuterer forskjellen på å ha penger i banken og penger i madrassen. Som om Gothams finest er helt blank på det en vanlig tolvåring burde kunne. Det er fint med scener som forklarer ting, men akkurat dette føltes litt overforklarende – spesielt da det er andre elementer som blir for lite forklart. Det er altså en del litt mindre smarte løsninger i filmen, som jeg mener Christopher Nolan kunne vært foruten. Noen føles litt for enkle, andre føles ikke fullført. For en hvilken som helst annen Hollywood-produksjon er dette noe man glatt hadde sett forbi, men når det gjelder selveste Nolan er det lov å sette høye krav. Et eksempel som jeg reagerte på, er hvordan Gotham etter hvert går fullstendig av hengslende. Jeg skal prøve å ikke røpe for mye, men jeg vil i alle fall anta at mennesker i den vestlige verden ikke ville reagert helt på den samme måten i virkeligheten. Etter et år med nestekjærlighet og styrken i demokratiet her i Norge, tror jeg ikke The Dark Knight Rises representerer den gemene hop i så stor grad. Men hva vet jeg?
Men etter at den første timen er over, begynner det virkelig å ta av. Andre halvdel av filmen er ren og skjær filmglede. Her går det i ett hele veien, men på en så elegant og gjennomført måte at man aldri faller av lasset. Det virker som om Nolan endelig har lært å se nytten i små pustepauser for å skape en mer utholdelig og rytmisk fremgang, (noe jeg har savnet mer i hans tidligere filmer). Det gir også rom for større emosjonell dybde, og det gir karakterskildringer man faktisk kan bli rørt av.
Det er herlig å få se en film der det vises så enormt tydelig at regissøren har hatt full frihet til å gjøre omtrent hva han vil. Christopher Nolan vil nok gå inn i filmhistorien som en av de viktigste filmskaperne fra de første tiårene på 2000-tallet. Dette skyldes først og fremst hans integritet som filmskaper og hans elsk til filmmediet. Det at The Dark Knight Rises ikke lanseres i 3D er en seier for alle som elsker film. Det at han også fortsetter å holde på å skyte med film, i stedet for å gå over til digitalt slik mange gjør, er et annet eksempel på hans integritet. Det er sjeldent jeg ser en film som faktisk føles ut som er vist på 35 mm film, selv om den var vist digitalt. Dette kommer nok av Nolans mer klassiske og litt skitne filmestetikk, (merk ’skitten’ som kontrast til glattpolert).
Om The Dark Knight Rises greier å overgå The Dark Knight greier jeg ikke si helt sikkert på dette tidspunkt. Dette er en film som trenger flere gjennomsyn for å få et godt inntrykk av, og jeg gleder meg allerede til neste gang. Det er nok liten tvil om at dette er min største kinoopplevelse så langt i år, og at filmen kommer til å havne høyt oppe på min favorittliste når året skal oppsummeres.
The Dark Knight Rises er et mesterlig stykke film, en gigantisk og ambisiøs produksjon, en spenningsfilm til de grader og en verdig avslutning på en av 2000-tallets beste filmtrilogier. Småpirk her og der må nevnes, men i det store og det hele spiller det vel ikke så stor rolle. Jeg tillater meg likevel å holde litt tilbake innen jeg får gjort et nytt gjensyn.
