Kon-Tiki

I 1947 reiste Thor Heyerdahl sammen med fem andre ut på en reise som for alltid vil stå igjen i de norske historiebøkene. En spektakulær reise som både fikk mye mediedekning (til 1940-tallet å være), og som ente opp i en Oscar-vinnende dokumentarfilm noen år senere. At hans opprinnelige vitenskapelige teori ikke ble like godtatt av verden som han hadde håpet, gjør ikke så mye. Heyerdahl greide å bevise noe mye mer enn at Polynesia ble befolket av søramerikanere; nemlig at pågang, kreativitet og en god dose mot kan frakte deg over halve Stillehavet i en balsaflåte.

Det var derfor ikke spesielt overraskende at suksessduoen bak ”tidenes norske kinosuksess”, Max Manus (2008), skulle filmatisere det spektakulære eventyret. Joachim Rønning og Espen Sandberg har bare etter én tidligere norsk spillefilm skaffet seg et rykte for å levere ambisiøse prosjekter i et hollywoodisert format, tilpasset et norsk publikum. Forventningene var med andre ord store til Kon-Tiki. Og når en norsk film har et budsjett på over 90 millioner kroner, er det en film som bare må lykkes.

Les anmeldelsen av Hodejegerne

Og lykkes gjør den. I alle fall i kommersiell øyemed. Det ble tidenes mest sette norske film i ei åpningshelg, og publikum fortsetter å strømme på. Den har også mottatt gode tilbakemeldinger fra et samlet norsk kritikerkorps, noe som ikke er spesielt overraskende, men mer om det siden. Mitt spørsmål er om filmen faktisk greier å oppnå de kunstneriske ambisjonene som den prøver å oppnå. Greier Kon-Tiki anno 2012 å vise filmatiske kvaliteter på internasjonalt nivå, eller er hyllesten kun en kulminasjon av patriotisk selvgodhet i at vi faktisk greide å gjennomføre en slik bragd (både i snakk om ekspedisjonen og filmproduksjonen)?

La meg først starte med det som det kanskje var mest forventninger til på forhånd, og som i etterkant av lanseringen også har skapt flest kontroverser: karakterene. Det viktigste leddet i en sånn produksjon er om vi faktisk tror på hovedpersonen. Å bruke Aksel Hennie som Max Manus, var en grei avgjørelse. Der handlet det vel så mye om stjerne-aspektet til skuespilleren som om karakteren faktisk lignet på og etterlignet den faktiske personen. Men Thor Heyerdahl er en mann som i så høy grad fremdeles eksisterer i det kollektive norske minnet at en feil casting, en feil fremstilling, ville vært katastrofe for filmen. Og her mener jeg regissørene og skuespiller Pål Sverre Hagen lykkes. Hagen gjør en tolkning av eventyreren på en god og troverdig måte, som gjør at filmen greier å holde seg oppegående. De karakteristiske kjennetegnene til Heyerdahl blir bevart gjennom hans skildring, uten at de overdrives og karikeres. Det er dessverre ikke like gjennomført hele veien gjennom, men de stedene hvor Hagen får være Heyerdahl fullt ut, er i alle fall jeg overbevist om at det er den store, norske helten vi ser på kinolerretet.

Den resterende rollebesetningen presenteres nok ikke like overbevisende. I rent Hollywoodsk format har alle karakterene en funksjon, en rolle å fylle. Når Erik Hesselberg spilles av Torsdag Kveld Fra Nydalen-stjernen, Odd Magnus Williamson, vil karakteren automatisk bli forbundet med humor, noe rollen hans også prøver å spille på. Han leverer noe få tørrvittige kommentarer, men likevel forsvinner comic relief-karakteren inn i en hybrid av karikatur og virkelig menneske. Jeg ender med å sitte igjen med en følelse av at rollen ikke er utnyttet godt nok. Svensken om bord, Bengt Danielsson, spilt av Gustaf Skarsgård (gjett hvem han er i slekt med), sliter også med å oppfylle en rolle på ekspedisjonen, og viktigere; i filmen. Og de to radiooperatørene Knut og Torstein (henholdsvis spilt av Tobias Santelmann og Jakob Oftebro), sliter jeg med å skille fra hverandre, noe som gjør at de for meg oppfattes som en og samme person. Den som i rent klassisk filmdramaturgi fungerer best av birollene, er Anders Baasmo Christiansen, som kjøleskapselgeren Herman Watzinger. Om Herman var en pyse eller ikke i virkeligheten, er i denne sammenheng for meg likegyldig. Poenget er at filmen greier å introdusere ham som den litt klønete, ubrukelige tjukkasen, som på helt rasjonelt vis ønsker å overleve turen – om så med stålwire – men som i slutten av filmen får en helt spesifikk funksjon for ekspedisjonen, og da en slags oppreisning for den mer negative introduksjonen. Men foruten om Watzinger, er jeg litt skuffet over hvordan karakterene utnyttes i filmen. Jeg er selvfølgelig klar over at filmskaperne hadde et visst historisk kildemateriale de ikke kunne gå foruten, men her hadde jeg nok ønsket meg en enda mer tilpasning til filmformatet. Grunnen til at jeg går inn på dette er også at filmen prøver i så høy grad å etterligne en Hollywoodsk måte å lage film på, at jeg derfor vurderer den deretter. De mer positive avvikene vil jeg komme inn på senere.

En av filmens innramminger er Thors forhold til kona. Etter anslaget hopper vi rett inn i en forfortelling om hvordan Thor og hans kone Liv først kommer opp med teorien om at Polynesia kanskje var befolket av søramerikanere i stedet for asiater. Alltid så skjønne Agnes Kittelsen gjør en fin figur som Liv, men den gjenkjennelige sørlandsdialekten hennes er erstattet med en påtvunget og falsk østlandsdialekt. Historisk korrekthet kan så hende, men dette ødelegger faktisk litt for figuren i mine øyne/ører. Men dialekt til side: mer alvorlig er hennes faktiske plassering i historien. Det er tydelig at Rønning og Sandberg ønsker å gi Heyerdahl en relasjon tilbake til Norge; en slags hjemlengsel, men dette blir egentlig ikke videreført videre i historien. Rett før avreise får han et tilbakeblikk der vi får en liten historie om Liv som har blitt bitt (av hai?) på Fatu Hiva, og som kanskje nesten omkommer. Tilbakeblikket og historien har absolutt ingen videre mening for filmen, og er egentlig totalt overflødig. Ingen av mannskapet opplever en lignende situasjon, Thor har ingen tanker tilbake til Liv under hele turen, og hun trekkes ikke inn i hans historie før de er i land på en polynesisk øy. Og når klimakset endelig kommer og Thor leser brevet som i all hovedsak avslutter deres forhold, får ikke dette den emosjonelle slagkraften som det burde hatt. Vi synes egentlig ikke synd på Thor, for han har jo tross alt ikke brydd seg så ekstremt mye om henne.

Når det gjelder den narrative oppbygningen sliter filmen også på noen sjangerpremisser. Igjen, la oss se bort i fra det historisk korrekte: filmen er altså en eventyrfilm. En eventyrfilm med en spektakulær reise er ikke sjelden gjort på film før. Her trengs det ikke dialog som er intelligent skrevet, og karakterene er til kun for å oppfylle sine respektive funksjoner. Og Kon-Tiki oppfyller en del av kravene: dialogen er snerten og full av one-linere, den har spektakulære actionscener og et musikkspor som setter deg i den rette stemningen. Men det er også bare delvis. Actionscenene kunne vært lengre, mer spektakulære og rett og slett mer spennende. Musikken er eventyrlig, men får aldri riktig trenge gjennom det ellers så overdøvende lydsporet, og utnyttes alt for lite. I tillegg til dette prøver også filmen å være et kammerspill, i tillegg til den mer klassiske eventyrformen. Og det fungerer ikke. Historien kunne nok vært lagt til rette for at et intenst og spennende kammerspill kunne fungert, men manuset er langt i fra godt nok til at det fungerer sammen med den allerede beskrevne sjangeren. Her er også igjen problemet med karakterene, der de ikke oppfyller funksjonene sine godt nok, og derfor merker vi heller ikke spenningen mellom dem.

Les min anmeldelse av Into The White

I bunn og grunn ebber dette ut i at det først og fremst er manus og regi som ikke er av god nok filmteknisk kvalitet. Manusforfatter Petter Skavlan greier ikke helt bestemme seg for hvilken film dette faktisk er, og lager en miks av flere forskjellige typer. Rønning og Sandberg greier heller ikke helt å bestemme seg for hvordan de vil bygge opp historien, og går i flere feller man kunne tilgitt en debuttant, men ikke regissører av et sånt prosjekt, (karaktermotivasjon og årsak-virkning er et par stikkord).

Men etter at jeg nå har kommet med en del kritikk av filmen, er det også verdt å nevne at den slettes ikke feiler på absolutt alt. De gangene det faktisk er helt bevisst at det ikke er den helt klassiske Hollywood-modellen som følges, fungerer det faktisk ganske fint. Jeg mener filmskaperne eksempelvis skal ha skryt for å tørre å holde på stillheten såpass lenge som de innimellom gjør. Det kan gå en lang periode på sjøen uten at det sies et eneste ord. Og her økes intensiteten og spenningen maks, (og brytes dessverre når den kunstige dialogen fremføres på klassisk, norsk, teatralsk vis). Men det mest imponerende med hele filmen, er definitivt det visuelle. Jo da, filmen har kanskje like mange spesialeffektscener som den første Star Wars-filmen (jeg vet egentlig ikke om det er så veldig mye å skryte av, da), men det er først og fremst det vakre og kreative fotoarbeidet som setter seg på mitt minne. Den ensomme flåten på det uendelig store havet. Lyset føles sydlandsk og akkurat nok overdrevet til at man lar seg begeistre av det. Og et av filmens høydepunkter er uten tvil det flotte stjernehimmel-bildet, som virkelig understreker ambisjonene med filmen.

Dette er den største norske filmproduksjonen noen sinne, og det var derfor et absolutt must at filmen måtte lykkes. Det er nok derfor også filmkritikerne har stått samlet i hyllest til filmen (for det meste femmere over hele linja). For også de ønsker at norsk film skal lykkes. Vi trenger en fører for kommersiell filmkunst her i landet, og kultursatsningen er liten nok til at en 90 millioners-film ikke kan feile. Kon-Tiki er ikke vår reise til Gullpalmen eller andre prestisjefylte filmfestivaler – til det har vi andre regissører og prosjekter – men den skal gi et signal om at det er mulig å lage ambisiøs film også i Norge. Og da må kanskje noen kritikere svelge sin kritiske integritet, og gi ufortjent skryt, eller kanskje bare velge å ikke si noe i det hele tatt.

Faren er igjen at norsk film ikke blir tatt seriøst – en film til 90 millioner skal også tåle å få kritikk på de svakhetene den har, den skal kunne ta til seg konstruktive tilbakemeldinger slik at filmene kan bli enda sterkere i fremtiden. Jeg støtter norsk film per dags dato, men jeg støtter også en videreutvikling og forbedring av norsk film i fremtiden.