Skyfall

Agent 007 er tilbake i Sam Mendes Skyfall, og filmen er en triumf både på underholdningsplanet og det samfunnsaktuelle planet. I tillegg er det en god, gammeldags James Bond-film!

Det er 50 år siden vi for første gang kunne se den britiske MI6-agenten 007 på lerretet, 50 år siden vi kunne høre John Barrys ikoniske musikktema for første gang, og 50 år siden vi fikk vite hva en spennende og underholdende spionfilm er. Og etter å ha sett Skyfall har jeg ingen problemer med å tro at det kan vare 50 år til.

Skyfall ble møtt med enorme forventninger, og det til tross for at Bond-filmene aldri har vært av de mest kritikerroste. På 60-, 70- og 80-tallet var serien sterkt preget av kontinuerlig produksjon, men dog ganske oppskriftsmessig. Det gjorde at flere av filmene ble ganske forglemmelige affærer, men med en sjarmerende underholdningsverdi. Noen skilte seg selvfølgelig ut og har fått klassikerstatus. På 1990-tallet fikk Bond en gjenopplivning i Pierce Brosnans skikkelse. Goldeneye må anses som en filmatisk suksess, mens de neste filmene raskt endte opp i glemmeboken, (merk at dette er mine opplevelser, og jeg vil slettes ikke kalle meg noen stor Bond-ekspert). Skulle Bond overleve også på 2000-tallet måtte det tiltre en ny skikkelse, noe Daniel Craig sto for. Casino Royale ble møtt med begeistring, men historieforløpet som fortsatte i neste film, Quantum of Solace, føltes ganske uinteressant. Kunne Skyfall greie å hente Bond inn igjen?

Les også anmeldelsen av The Girl With The Dragon Tattoo

Og prestisjeregissøren Sam Mendes greier virkelig å innfri. For det første er dette en virkelig underholdende actionfilm. Actionscenene er både kreativt laget og holder spenningen oppe, på nivå med eksempelvis Christopher Nolan. Spesielt den tradisjonelle åpningssekvensen er nydelig koreografert, med stunts på hakket til det komiske, men som passer perfekt inn i filmens univers. Dette er virkelig gøy. For det andre greier filmen å holde spenningen oppe, samtidig som den sjonglerer med intertekstuelle konvensjoner som skaper det Bond-universet som vi ønsker å se. Her er det vodka-martini – shaken, not stirred – og vakre kvinner i den klassiske femme fatale-looken. I kontrast til Quantum of Solace, er det her ingen slitsom, rotete estetikk, (i Bourne-stil), men tilbake til den mer tradisjonelle stilen.

Når vi er inne på visuell stil, er Roger Deakins foto et herlig skue. Farger og lyssetting gir flotte eksposisjoner, for eksempel en helt magisk neonfarget sekvens i Shanghai og en fortryllende gyllen Macau. Det eneste jeg fant problematisk med fotoet var at filmen er skutt digitalt. Når det skotske høylandet brer seg utover, i et helt fantastisk tåkelagt landskap, savner jeg den litt kornete film-følelsen. Jeg har selvfølgelig forståelse for valget som er gjort, da det i mange tilfeller er mye mer praktisk, men denne lille detaljen er noe som virkelig fikk satt sitt preg på eksempelvis Wally Pfisters bilder til The Dark Knight Rises, og som kunne vært prikken over i-en i det visuelle arbeidet på Skyfall. Tenk å få sett en James Bond-film i samme stil som Tinker Tailor Soldier Spy?

Les anmeldelsen av The Dark Knight Rises

Et annet stilelement som alltid har vært viktig med James Bond, er musikken. Det var ganske naturlig at Thomas Newman skulle få ta over stafettpinnen, med tanke på hans mangeårige samarbeid med Sam Mendes. På samme måte som regissøren selv måtte omstille sine auteurtrekk for å lage en så konvensjonell film som det Bond-filmene er, måtte også Newman vekk fra den rolige pianoklimpringen han er kjent for, og inn i actionmusikksjangeren, noe han lykkes godt med. Bond-temaet implementeres også på de riktige stedene, og setter stemningen som gir følelsen av en moderne verden, og en nostalgisk verden. Melodien fra tittelmelodien ”Skyfall”, sunget av Adele, vikles også inn i soundtracket på en elegant måte.

Det er mye positivt som kan sies om stil og narrasjon, men det jeg personlig oppfattet som det mest interessante aspektet ved filmen er tematikken og dens samfunnsappell. Ikke bare greier den å oppleves realistisk, men den kommenterer også sin egen eksistens på et intertekstuelt nivå. Jeg skal prøve å forklare det litt enklere. Siden den forrige filmen i serien ble ansett som en stor skuffelse, trengs det nå et forsvar for at James Bond har livets rett, både som agent og som et populærkulturelt fenomen. Er 23 filmer og 50 år nok? På herlig meta-vis kommenterer filmen dette selv. Tidlig i filmen står Bond opp fra de døde. ”Hvorfor ikke forbli død?”, blir han spurt. MI6-sjefen ”M” (Judi Dench) ønskes av høyere makter pensjonert. For trenger vi egentlig agenter? Sovjet er oppløst, og den fiendtlige organisasjonen SPECTRE, som hadde sin opptreden i mange av de klassiske filmene, er bare minner fra en svunnen tid. Trenger vi agentene som kjemper i skyggene? Og svaret får vi i skikkelsen av Javier Bardem, som opptrer som en klassisk mesterskurk. Han er den ensomme kjeltringen, som opererer med en personlig agenda. Det er ikke Sovjet eller Al Qaida, det er ikke korrupte politikere, men én enkel mann med en sprø idé. Dessverre føles dette kjent og troverdig ut, og spesielt her i Norge kan dette aspektet ved filmen oppleves litt for aktuelt. Men Skyfall dveler heldigvis ikke for mye med dette, så det vil slettes ikke ødelegge for filmopplevelsen.

Jeg skal ikke avsløre for mye om hvordan filmen refererer til tidligere Bond-filmer, siden oppdagelsene av dette er noe av gleden ved å se filmen, men jeg må bare få nevne en ting, (så hopp heller over dette avsnittet om du ikke ønsker å vite det). Når Bond og M endelig begynner å ta overtaket på mesterskurken Silva, er det fordi de nå skal utnytte sine egne fordeler. Bad-guy Silva benyttet moderne teknologi for å infiltrere dem, så nå reiser de tilbake i tid, til en tid der de selv har fordelen. Og dette representeres ved hjelp av den klassiske Bond-bilen, selveste Goldfinger Aston Martin. Her er det ikke bare Bond og M som reiser tilbake i tid. Her er det også filmen som henter inn tidligere tiders 007-filmer. Vekk med nymotens teknologi, vekk med 2000-talls digitalisert action-estetikk, og inn med ”the good old Bond”.

Men alt er dessverre ikke like perfekt. Et par av karakterene blir noe underutviklet, som den forførende Severin (Bérénice Marlohe), som skal fungere som ”femme fatale”-karakteren, men forsvinner litt for fort. Hennes rolle i filmen faller litt kort, og man må egentlig bare gjette seg til hvilken betydning hun har for mesterskurkens mesterplan. Bonds nye quartermaster, populært kalt ’Q’, (spilt av Ben Whishaw), har en større rolle enn i tidligere filmer i serien, men det gjør også at karakteren hans må utvikles mer. Her kunne man med fordel hatt mer utforsking. Mer interessante er derimot birollene Eve (Naomi Harris) og Malloroy (Ralph Fiennes), som heller ikke har veldig stort spillerom, men som får viktige roller for handlingen, (og som det antydes vil få større utvikling i fremtidige filmer).

Det er forholdet mellom James Bond, ’M’ og Silva som er det viktige i Skyfall. Trekløveret fungerer godt og her er manuset godt gjennomtenkt. Mitt største ankepunkt på historiesiden er at noen steder kunne filmen gjerne ha vært innskrenket litt, og andre ganger mer utbrodert. Kanskje er to og en halv time i lengste laget?

Et annet element som også skuffet meg litt, var hvordan heller ikke Mendes greide å unngå å være ”teknisk visuell” med noe digitalt vissvass som i hovedsak bare skal se kult ut. At datasystemene til MI6 hackes ved at dødningshoder popper opp på alle skjermene, er et ganske avleggs grep, og langt i fra realistisk. Når filmen ellers prøver å holde seg ganske troverdig, er dette et element jeg hadde håpet ikke var med.

Selv om jeg stadig trekker frem referanser til tidligere Bond-filmer i denne omtalen, ønsker jeg egentlig ikke å se på filmen utelukkende som en film i 007-serien. Det er filmen for god til. Skyfall må settes opp mot andre, samtidige actionfilmer, samtidig som det også er interessant å se det som en Sam Mendes-film. Jeg er ingen stor kjenner av Mendes auteurtrekk, så den kan vi la ligge litt, (men det er et lite stykke fra eksempelvis American Beauty og Revolutionary Road, kan jeg i alle fall bekrefte) men som en actionfilm fra 2012 kommer den godt ut. Den er ikke helt på nivå med The Dark Knight Rises, men hever seg godt over det meste annet som er kommet det siste året. Dette har med at manuset er intellektuelt skrevet, (om enn ikke helt plettfritt), i tillegg til at det hele selvfølgelig er underholdende som bare rakker’n! Hvorvidt den står frem som en av de (mange) monumentale filmene fra 2012, får fremtiden vise.

Spennende blir det også å følge hvor veien går videre for James Bond. Etter et lite avspor fra den tradisjonelle stilen på 2000-tallet, legges det nå opp til en serie med mer klassiske Bond-filmer, som for meg gjerne kan vare 50 år til. Jeg håper også at Sam Mendes nå har vist at det å lage en Bond-film er et prestisjeprosjekt, som skal behandles av prestisjeregissører, og derfor ikke preges av middelmådighet. Spennende blir det i alle fall.

Se også Three Monkeys videoanmeldelse av Skyfall.