The Twilight Saga: Breaking Dawn Part II
Den siste filmen i Twilight-sagaen, Breaking Dawn Part II, er en stor skuffelse i forhold til ganske morsomme del 1.
MERK: anmeldelsen inneholder spoilere!
Hvis du husker tilbake til min anmeldelse av Breaking Dawn Part 1 fra i fjor, legger jeg ut om hvordan jeg ikke hadde sett en eneste Twilight-film og om hvordan jeg var stolt av det. Så ble jeg nesten ufrivillig dratt inn på et maraton, slik at jeg faktisk kunne mene og synse noe om filmene. Twilight (2008) hadde noe for seg ved at den ikke prøver å være noe mer enn en fantasy high school-chick flick, mens New Moon (2009) og Eclipse (2010) ble større og dummere og hadde et handlingsforløp som verken var spesielt interessant eller engasjerende. Det var derfor godt å se at Bill Condon greide å dra trådene ned til bakkeplan med Breaking Dawn Part 1. Fokuset var flyttet vekk fra vampyrpolitikk og inn på det vi faktisk brydde oss om: trekantdramaet mellom Bella, Edward og Jacob. Og som du kanskje husker, konkluderte jeg med at den første delen av avslutningsboken, til tross for tydelige svakheter, rett og slett var ganske underholdende. Fullstendig dratt ut av alle proporsjoner, selvfølgelig, og med en antydning til en underliggende selvironi. Så derfor var ikke forventningene til den aller siste filmen helt på bånn. Kanskje kunne del 2 bli riktig så underholdende?
Men det lykkes den dessverre ikke med. Breaking Dawn Part 2 er en meget tam og kjedelig affære. Og grunnen er kanskje at filmen fokuserer på det som har vært seriens svakeste punkt: forholdet mellom Cullen-familien og Volturi-klanen. Men la meg først oppsummere handlingen: Bella Swan (Kristen Stewart) er blitt vampyr, så nå kan hun endelig få leve sammen med sin elskede Edward (Robert Pattinson). De har fått en datter, Renesmee (Mackenzie Foy), og de har endelig kommet til en slags enighet med varulvkameraten Jacob (Taylor Lautner). Men den evige fred kan ikke vare, da det viser seg at Volturi-klanen tror Renesmee er et udødelig barn, noe som er strengt forbudt. Det bygges da opp til et møte som kan ende ganske så blodig (eller blodfattig, alt etter som).
Mesteparten av filmen er oppbyggingen til det store slaget som vi skjønner er på vei. Våre venner reiser rundt for å finne vitner som kan stå på deres side, samt at de prøver å finne svar på spørsmålet rundt Renesmees vesen. Det øses over med karikerte karakterer som egentlig ikke har noen funksjon for fortellingen, og dialogen er stort sett pretensiøs til tusen. Den konsentrerte konflikten som del 1 hadde, er borte for lengst.
Les også anmeldelsen av Rødhette og Varulven.
Filmenes tekniske kvalitet har naturligvis bedret seg noe siden den første lavbudsjettfilmen fra 2008, men det er fremdeles ikke på toppnivå. Varulvene ser fremdeles i overkant digitale ut, og det føles enda ikke helt naturlig når vampyrene løper gjennom skogen i superfart. Men dette kan man alltids greie å leve med.
På mange måter bygges filmen og filmene opp som en ganske klassisk eventyrfortelling. Det ventes på et slag, en konfrontasjon mellom de to sidene av saken. The good guys versus the bad guys. En konfrontasjon som skal ende opp i et emosjonelt høydepunkt og som skal skape en endring i historien. Alt bygger opp mot dette. Det er som slaget utenfor porten til Mordor i Ringenes Herre eller kampen mellom dødseterne og elevene ved Galtvort i Harry Potter. Serien bygger seg opp til et klimaks. Og klimakset er det som skal endre historiens gang og gjøre at noe går fra en tilstand til en ny. Men når kampen først skal komme i Twilight-sagaen, så skjer den ikke i det hele tatt. Jo, vi får se en kamp, men det er kun som en fantasisekvens, en slags fremtidsversjon. Oppbyggingen til slaget og slaget i seg selv har ingen verdens betydning for historien i filmens univers. Karakterene som introduseres på de forskjellige sidene har derfor ingen funksjon. Hele filmen er totalt meningsløs. Status quo opprettholdes akkurat slik som den var.
Denne plottwisten er altså særs alvorlig for filmen. Fansen bryr seg sikkert ikke så mye, men dette gjør faktisk at Breaking Dawn Part II ikke handler om noe som helst. Dette er bare en etterpåklatt i serien.
Men nå er det endelig over. Det er bare fire år siden den første filmen i serien ble lansert, og det er imponerende hvilket fenomen serien har blitt på så kort tid. Den har vært elsket av primærmålgruppen (dvs. tenåringsjenter og middelaldrende amerikanske kvinner), og hatet av resten av verden. Selv mener jeg at det kanskje har blitt gitt ufortjent mye tyn. Et par av filmene har jo faktisk noe for seg, og om ikke annet så kunne man se et interessant potensiale inne fra kildematerialet, som dessverre ikke fikk komme frem fullt ut i filmene.
Men nå får man bare spørre seg om hva det neste blir. Forfatter Stephenie Meyer står bak boken til den kommende filmen The Host, som nylig fikk en trailer sluppet. Kan det bli det store nye? Eventuelt har er jo også norske Harald Zwart i gang med å filmatisere The Mortal Instruments, som også er franchise-materiale. Også vil jo den neste Hunger Games-filmen dukke opp i ikke veldig fjern fremtid. Jeg tror ikke Twilight vil bli savnet veldig lenge, i alle fall.
