Spring Breakers

I dette øyeblikk befinner jeg meg i Oslo som deltaker på Oslo Internasjonale Filmfestal. Tid og penger gjorde at jeg ikke kunne delta på hele festivalen, men heldigvis kunne jeg plukke meg ut noen godbiter de to siste festivaldagene. Harmony Korines Spring Breakers var en av dem.

Jeg visste fint lite om denne filmen på forhånd. Korine var ikke et veldig kjent navn for meg, og Spring Breakers var ikke en tittel jeg hadde merket meg noe særlig på forhånd. Og det er strengt tatt egentlig ikke så rart, siden filmen kun har vært vist noen ytterst få ganger før, og bare for festivaler som Venezia, Toronto og Tokyo. Amerikansk premiere får den ikke før i begynnelsen av mars. Men mot all formodning greide OIFF å ta inn Spring Breakers på sitt allerede meget sterke program, og så begynte snakket å komme. Reaksjonene fra festivalens første visning var veldig positive, så mine egne forventninger ble med en gang skutt til himmels.

Det begynner enkelt nok, med tekst på svart bakgrunn og bare litt ambienslyd i bakgrunnen. Men så tar det av. I det den fargesprakende tittelen dukker opp på lerretet, spilles Skrillex ”Scary Monsters And Nice Sprites”, før det klippes til vill strandfesting med toppløse college-jenter og høy flaskeføring. Det blir villere og villere før vi med ett forflytter oss et godt stykke unna solkysten i Florida. Vi treffer fire jenter som over alt annet ønsker å reise på Spring Break – en slags amerikansk ekvivalent til vår russefeiring. Men å reise til Florida er ikke så rent billig for fattige tenåringer, så penger må skaffes, noe som løses på en mer eller mindre ukonvensjonell måte. Jeg skal ikke avsløre mer.

Handlingen og beskrivelsen høres kanskje dum ut, men her skal man ikke la seg lure. For det er gjennomføringen av filmens formspråk og narrative oppbygging som gjør dette til en så utrolig stilig film. Flere av sekvensene er poetiske på Terrence Malick-nivå, samtidig som tematikken og innholdet er så trash som det bare kan bli i white-trash USA. Etter å ha vært i sjangeren poetisk festfilm, går det etter hvert over i poetisk gangsterfilm. James Franco gjør en av sine merkeligste roller noen sinne, som en noe forskrudd gangsterboss. Han tar etter hvert jentene til seg, og det oppstår til og med et kjærlighetsforhold som oppleves troverdig, til tross for de absurde forutsetningene.

Filmens sterkeste punkt er altså det stilistiske uttrykket. Det er flere eksempler som kan nevnes. Jentene på scootere i sakte film bortover gaten, et mafiaattentat i pastellfarget rosa og gult, jentenes telefonsamtaler hjem hvor de forteller hvor mye de elsker dette stedet. Det mest minneverdige er nok en montasjesekvens der Franco spiller Britney Spears ”Everytime” på et stort, hvitt flygel ved bassenget i solnedgangen, samtidig som det klippes inn bilder fra væpna ran. Det er filmkvalitet på høyt nivå!

Det som kanskje har gitt Spring Breakers mest oppmerksomhet så langt, er at to av hovedrollene spilles av kjente Disney Channel-jenter; Selina Gomez og Vanessa Hudgens. Her forsvinner all Disney-uskyld, til fordel for kanskje det rent motsatte. De fire jentene (de to andre spilt av Ashley Benson og Heather Morris) er så overfladiske og ungdommelig naive at man nesten ikke har medfølelse for dem, noe som egentlig er helt greit. Det er egentlig meningen at vi skal mislike dem, noe som også gjør at Harmony Korine kan gjøre hva han vil med dem, uten at publikumsforholdet svekkes noe særlig.

Hva det er helt nøyaktig Korine prøver å si med filmen, kan man spekulere lenge på. Her spyttes det på gladkristen Disney-tradisjon, samtidig som den trashy gangsterkulturen heller ikke oppleves som et spesielt trivelig sted. Og det hele strippes mer og mer ned, til vi egentlig bare sitter igjen med en kynisk tomhet. Men det er også akkurat sånn det skal være.

Spring Breakers er virkelig en film utenom det vanlige, og kommer nok raskt til å oppnå kultstatus verden rundt. En blanding av Project X, Drive og Scarface satt i Terrence Malick-poetisk stil er kanskje ikke en beskrivelse du hører så ofte, men det funker for denne.

Og at denne filmen skal sees på stort lerret med gigantiske høytalere er en selvfølge.