Laurence Anyways

Etter Cannes-festivalen i år begynte ryktene å surre rundt en helt spesiell film som hadde hatt verdenspremiere. 23 år gamle Xavier Dolan presenterte sin tredje spillefilm, (der også de to forrige hadde hatt Cannes-visninger – her snakker vi vidunderbarn). Filmen het Laurence Anyways og skulle være en filmoppdagelse av de sjeldne. Ettersom sommeren og høsten gikk, har jeg hørt flere og flere inntrykk av filmen, og alle var egentlig samstemte. Dette er en helt fantastisk film. Jeg har i hele høst trålet festivalprogrammer og sett etter spesialvisninger for å se om noen har satt den opp, men frem til nå har interessen for den i Norge vært noe laber. Det var derfor veldig gledelig at Oslo Internasjonale Filmfestival satte den opp på sitt program.

Les også omtalen av Spring Breakers

Jeg legger ikke skjul på at jeg var ganske nervøs da jeg endelig satte meg ned i kinosalen på Filmens Hus. For hvordan kunne filmen, som til nå hadde hatt en nærmest mytisk status, oppfylle alle de forventningene som jeg hadde til den? Ville det i det hele tatt være mulig?

Svaret er både ja og nei. Ja, dette var en filmopplevelse av de veldig sjeldne, og nei, den var ikke helt slik som forventet. Men det er ikke negativt ment. Etter første visning visste jeg at dette var en film som måtte sees igjen, og det kjapt. Heldigvis for meg hadde OIFF satt den opp to dager, så da fikk jeg sett den en gang til, dagen etter.

Men hva er egentlig dette for en film? Handlingen er en klassisk Romeo og Julie-fortelling: to mennesker som elsker hverandre, men som av forskjellige årsaker ikke kan få hverandre. Laurence og Fred (kort for Frederique – la ikke dette forvirre deg!) finner hverandre på slutten av 1980-tallet. De lever tilsynelatende et lykkelig liv. Han som lærer, hun som innspillingsleder for et filmcrew. Men på 35-årsdagen til Laurence forteller han det som han har holdt inne med så lenge: han er egentlig en kvinne, fanget i en manns kropp. Han ønsker å gjennomføre en kjønnsendring. Men at han ønsker å være en kvinne, endrer ikke det faktum at han elsker en annen kvinne. Mot all formodning ønsker også Fred å være med ham i den vanskelige tiden som vil komme. Deres kjærlighet overgår alt, men de unngår ikke hindre underveis. Selv med 90-tallet på trappene er ikke menn utkledd i dameklær like populært overalt. Årene går og vi følger Laurence og Fred som ender med å gå fra hverandre, men som finner hverandre tilbake en stund senere. Og når filmen avsluttes i 1999, ti år etter begynnelsen, er det ingen tydelig og endelig avslutning på historien.

Historien er rørende nok i seg selv, men det er bare én av mange elementer som gjør dette til en stor filmopplevelse. Det visuelle formspråket kan fort fortjene en avhandling i seg selv. Eksempelvis det at de velger å skyte filmen i 4:3-formatet, og få det til å fungere så til de grader, er en bragd. Komponeringen av bildene i dette ”gammeldagse” formatet er meget velgjorte, og de kommer virkelig til sin rett på stort lerret, (anbefales å sitt ganske langt frem, hvis du virkelig vil ha wow-effekten).

Deler av filmen er musikkmontasjer som er akkurat så stilsikre som de bør være. Musikken er i hovedsak hentet fra 80- og 90-tallet, men hvorvidt musikken representerer det historisk korrekte er ikke det viktige her. Det fungerer, og det er det viktigste. Et eksempel er der Moderats ”New Error” brukes i en av filmens kuleste scener: I takt med musikkens rytmiske uttrykk, klippes bildene fra det kalde Canada, til en enda kaldere øy der turtelduene danser bortover veien mens masse klesplagg daler ned fra himmelen. Et annet høydepunkt er en festsekvens satt til Visages ”Fade to Grey”, og for å toppe det hele blir også Beethovens femte symfoni brukt til å markere en av filmens dramatiske vendinger.

Men stil til side. Det som gjør at filmen virkelig sitter i meg etter at den er over, og ikke bare blir en endeløs tirade av flotte eksposisjoner, er de avsindig flotte karakterene vi blir kjent med. Melvil Poupaud gjør en uvanlig sterk karakterutvikling, fra å være en litt innadvent, helt normal, mannlig lærer, til å bli en sterkt utagerende kvinneskikkelse som skriver poetiske bøker. Han/hun går fra den helt normale tilstanden, til å bli en del av et sirkusaktig drag-miljø, helt på siden av det streite. Suzanne Clément gjør på et vis den helt omvendte utviklingen. Hun starter som en liberal og frigjort kvinne, som på sett og vis ser positivt på kjønnsskiftet til kjæresten sin. Hun ser dette som framtiden, og i en samtale med den mye mer kritiske søsteren sin, utbryter hun ”the sky is the limit!”. Men utviklingen blir ikke like lett for henne, og det er tydelig at hun holder inne med tyngden av denne børen. Og når det endelig sprekker, får Clément virkelig vist at hun portretterer en av de sterkeste kvinnekarakterene jeg har sett på film på veldig lenge. Utviklingen til Fred går altså i motsatt retning enn Laurence, og hun ender opp i det mer konvensjonelle familielivet. Legg eksempelvis merke til hvordan hårfasongene hennes endres (nå skal ikke jeg si at jeg som regel er veldig opptatt av hårfrisyrene på film, men akkurat her er det ganske tydelig og også viktig for filmen).

Laurence Anyways er en stor filmopplevelse. Den forteller historien på en måte som gjør at vi egentlig bare ønsker å fortsette å følge karakterene. For selv om filmen bare kan følge dem gjennom en epoke av deres liv, har vi ingen skrupler for å tro på at deres historie fortsetter. På akkurat dette punktet føler jeg det er naturlig å sammenligne Dolans film med Kenneth Lonergans Margaret (2011). Her følger vi også karakterer gjennom en periode av deres liv, og etter tre timer må filmen avslutte. Men innen da har vi blitt så godt kjent med rollegalleriet at filmen egentlig fint kunne vart i tre timer til. Vi snakker altså ikke om en stram og gjennomarbeidet Hollywood-dramaturgi, men en mer flytende og naturlig utvikling. Men den er likevel fylt med tablåer og spenningsøyeblikk på det melodramatiske nivået, så filmen mangler ikke framgang.

Selv om filmen handler mye om kjønnsidentitet og seksualitet, er dette på ingen måte en såkalt queer cinema-film. Homofili er egentlig ikke et tema og forholdene som presenteres er i utgangspunktet heterofile – uten at filmen diskuterer dette noe særlig i det hele tatt. Begrunnelsen min for å påpeke det er at en del film som har kommet de siste årene med homofili som tema, ofte har hatt tendenser til å gli ut mot det pretensiøse, og føler en trang til å hele tiden påpeke hva filmen handler om. Laurence Anyways er i så måte en helt vanlig (!) film, om vanlige temaer, men med karakterer som gjennomgår en litt uvanlig situasjon.

Det er fremdeles litt tidlig å se hele 2012 under ett, men jeg anser det som meget tvilsomt at noen filmer vil overgå denne helt spesielle filmopplevelsen. Og det gjør det desto mer imponerende at mannen bak filmen ikke er eldre enn 23 år – bare et par år eldre enn meg selv. For dette er en moden film som diskuterer voksen tematikk på en elegant måte. Formspråket er tidvis lekent og utforskende, men det hele er likevel gjennomført på en måte som langt mer erfarne filmskapere som for lengst har passert midtlivskrisen bare kan drømme om å skape. Og ikke bare regisserer han, men han har også skrevet filmen og til og med gjort kostymedesignet. En litt morsom detalj er også at da filmen var ferdig var han til og med kreditert for å ha gjort oversettelsen på undertekstene, fra fransk til engelsk. Mannen skal ha kontroll, og er i så måte allerede nærmest en etablert auteur. Xavier Dolan er for øvrig også ferdig med innspillingen til sin neste og fjerde film, som også sikter på Cannes-premiere til neste år.

Er filmen da helt feilfri? Nei, det er det nok ikke. Prosjektet er for ambisiøst og for omstreifende til å kunne kalles en helt perfekt film. Til det måtte nok spesielt dramaturgien blitt strammet mer inn. Den har også karakterer og handlingsplot som flyter litt ut i ingenting. Jeg har også hørt innvendinger mot at noe av fotoarbeidet bærer preg av å være litt for ”filmskole”-flink. Dette er kritikk jeg kan forstå, men som jeg egentlig er uenig i. Uansett gjør det ikke så mye. Det er en imponerende film, av de typene som kommer litt for sjeldent.

Filmen er kanskje heller ikke ”for alle”. Til det er den nemlig for bra. Et 168 minutter langt kjærlighetsdrama med sterke kunstneriske ambisjoner, tærer nok på tålmodigheten til de som er ute etter lettbeint og umiddelbar underholdning. Men om du setter av tid til den, er dette virkelig en film som vil sitte i deg en god stund.

Jeg tenkte egentlig å avslutte med å påpeke at filmen absolutt bør sees i en kinosal med stort lerret og god, og høy, lyd, for å få oppleve denne filmen på best mulig måte. Å se Laurence Anyways på en liten PC-skjerm med et par Apple-hørepropper hadde vært en fornærmelse mot filmskaperne og mot filmmediet i seg selv. Men dessverre ser det ikke ut til at filmen får noe norsk kinodistribusjon, så da må man nesten bare vente til DVD- og Blu-ray-salget. Men skulle sjansen by seg for en kinovisning, så ikke nøl med å bruke den!