Wrong Time Wrong Place på feil tid og feil sted

TIFF viser den nederlandske dokumentarfilmen Wrong Time Wrong Place om 22. juli, men hvordan fungerer den for et norsk publikum?

Det ble sagt like etter tragedien var over: filmene må komme. Dokumentarfilmene som tar for seg hvorfor det skjedde, hvordan det skjedde og hvordan det har påvirket verden i etterkant. I Norge har vi hatt flere tv-dokumentarer, produsert av både NRK og TV 2. Vi har også hatt en kinodokumentar, Kari Anne Moes Til Ungdommen, som ble sterkt rost for dens flotte personskildringer. På Tromsø Internasjonale Filmfestival vises den nederlandske filmen Wrong Time Wrong Place. Filmen hadde sin premiere som åpningsfilmen av den nederlandske dokumentarfilmfestivalen IDFA (International Documentary Film Festival Amsterdam) i høst, så det var lov å ha forventninger til den.

Les om Filmstedets dekning av IDFA (i 2010).

I Norge har vi hatt etterdønningene av katastrofen på oss hele tiden siden hendelsen. Først var det sorg, så skulle vi lære. Nordmenn var et folkeslag som møtte ondskapen med mer demokrati og mer åpenhet. Samtidig som det var forferdelig, var det også noe fint som kom ut av samholdet etter det utenkelige. Så begynte utredningene. Rapportene begynte å dukke opp, og skyld- og ansvarsspørsmålet ble diskutert lenge og omstendelig. Så kom rettsaken som la et mørkt skyggelag over hele befolkningen. Og så var det den store rapporten som viste hva som gjorde at ting ikke fungerte som det skulle, som til slutt endte i en slags politisk smørje. Midt oppe i kaoset finner vi alle de menneskene som opplevde grusomhetene på nært hold, og de som har mistet noen kjære. Det er mange historier å fortelle, og mange av dem har også blitt fortalt gjennom forskjellige kanaler.

Grunnen til at jeg trekker frem alt dette er for å bevisstgjøre hvordan vi som nordmenn har opplevd perioden etter 22. juli 2011. Og kanskje er det nettopp derfor John Appels film Wrong Time Wrong Place rett og slett ikke føles så aktuell eller relevant for oss. Filmen forteller historiene til flere ungdommer som opplevde Utøya – flere av dem fra utlandet. Den forteller om hvordan mange av dem nesten havnet der ved tilfeldigheter, men også hvordan de fant sammen og de fleste av dem kom seg gjennom det med livet i behold.

Historiene er sterke nok de, men vet ikke helt om jeg føler jeg trenger å høre dem. Egentlig har jeg hørt nok. Det høres kanskje fælt ut å si, men til en viss grad så er man mettet. Skal en film om 22. juli fungere bra nå, må den også fortelle oss noe nytt. Gi oss et nytt perspektiv som vi ikke har hørt før. Utforske andre aspekter som tidligere ikke har blitt utforsket. Vi nordmenn har gjennomgått 22/7 så mange ganger i etterkant av selve katastrofen, at Appels film rett og slett blir for lite aktuell for oss.

Men det er heller ikke bare det at den vises på feil tidspunkt og feil sted som gjør at Wrong Time Wrong Place ikke fungerer helt som den skal. Det store problemet er at den rett og slett er litt kjedelig. Her brukes det veldig mye intervjuer med personer som forteller sine såre historier om deres forferdelige opplevelse, og over det brukes stille, rolige bilder fra det forlatte Utøya, det hverdagslige livet i Oslo eller fra stedene der de respektive kommer fra. De mest spennende bildene er fra basehopping i Romsdalen. Linken til dette er at en mann som opplevde eksplosjonen i Oslo tidligere hadde mistet sin sønn i en hoppeulykke. Symbolikken i det fungerer, og historien prøver å binde filmen sammen. Dessverre føles denne delen for avvikende fra resten. Det gjør at filmen blir for omstreifende og lite fokusert på karakterene og hvilke historier den ønsker å fortelle.

Filmens sterkeste scener er de ekte bildene vi har sett mange ganger før på TV: det røyklagte og ødelagte regjeringskvartalet rett etter at bomben gikk av, ungdommene som svømmer fra Utøya mens vi hører skytingen fra øya, og til slutt gjerningsmannen som entrer rettssalen i det rettssaken skal til å begynne. Men det er ikke filmskaperens prestasjon som skaper følelser. Det er det at vi har så sterke konnotasjoner til disse bildene fra før.

Jo, å se på hendelsen med et perspektiv utenfra er en interessant problemstilling, men det er egentlig ikke det filmen gjør. Den prøver å se på hvordan tilfeldigheter har ført til at ungdommene havnet i de forskjellige situasjonene, men dette blir langt i fra utforsket nok. I tillegg er det hele veldig deprimerende. Bare ytterst få ganger får vi lysglimt i all elendigheten. Et par scener som kan gi strimer av håp for fremtiden.

Det blir i denne sammenheng naturlig å sammenligne filmen med den norske kinodokumentaren Til Ungdommen, som i tillegg til å fortelle historier fra Utøya, også forteller noe mer. Moes film forteller om hvordan vi som samfunn har endret vår måte å tenke på, samtidig som den greier å holde det personlige fokuset. Det er ungdommer vi virkelig får følelsesmessig engasjement for, og som alle har en tydelig utvikling gjennom filmen. I sammenligning blir Wrong Time Wrong Place dessverre ganske så middelmådig. Til å være en film som skal reflektere over hendelsen halvannet år senere, kommer den til kort.

Fra Til Ungdommen

Det må påpekes at jeg har stor respekt for de som opptrer i filmen, og alle har sterke historier å fortelle. Jeg skulle bare ønske at filmen i seg selv var hakket bedre – ikke minst for deres skyld.

Er du i Tromsø og skulle ha lyst til å se filmen, går den på fredag kl. 09.00 på Kulturhuset. Det er vel heller ikke usannsynlig at filmen får norsk distribusjon etter hvert, enten på kino eller med TV-visninger.