Mesterlige The Master
Paul Thomas Andersons The Master er endelig på norske kinoer, og filmen lever absolutt opp til sin tittel.
For alle som har fulgt med på den mer kunstneriske siden av filmverdenen, så har Paul Thomas Anderson reist seg til å bli et hett navn det siste tiåret. Dette er mannen som virkelig leverer kvalitet, når han først leverer noe. Fra flettverkshistorien Magnolia (1999), som ender i bibelske dimensjoner, til Punch Drunk Love (2002), til monumentale og episke There Will Be Blood (2007), som helt naturlig havner på den meget eksklusive listen over de beste filmene som noen sinne er lagd. Forventningene var derfor store til hans nyeste prosjekt, The Master.
Og det har tatt litt tid. Dette er filmen som cineaster over hele verden får vann i munnen bare av å tenke på: auteuren P.T. Anderson gjør film om en kult på 1950-tallet, som har naturlige paralleller til scientologi-kirken. I rollegalleriet finner vi Joachim Phoenix, Philip Seymour Hoffman og Amy Adams. Og det er til og med den første filmen siden Kenneth Branaghs Hamlet (1996) at en film er spilt inn i sin helhet på 70 mm. At det da tar et halvt år fra filmen hadde premiere i Venezia til den nå endelig dukker opp på norske kinoer, er kanskje egentlig ikke så problematisk for folk flest, men en uutholdelig mengde tid for oss ventende.
Men over til filmen. Joachim Phoenix spiller eks-soldaten Freddy Quell som prøve å finne en slags tilværelse i fredstid. Det er den klassiske historien om en mann som fungerte i sterkt disiplinerte former, men som i fredstid og frihet ikke greier å tilpasse seg samfunnet igjen. Alkoholen tar overhånd, og en dag – i beruset tilstand – hopper han om bord i en båt som legger til sjøs. Om bord treffer Freddy på den karismatiske Lancaster Dodd (Philip Seymour Hoffman), som regel bare omtalt som mesteren, er en leder av en gruppering som prøver å finne meningen med livet. Han har skrevet boken ”The Cause” som gir et svar på mange av de store spørsmålene her i livet. Parallellene til scientologi-kirken begynner etter hvert å bli mange, men egentlig handler ikke filmen om dette. The Master handler om forholdet mellom disse to menneskene, disse to ytterpunktene; det siviliserte og det dyriske – herren og hans slave.
Mitt første inntrykk av filmen var at The Master er mye mindre monumental enn det There Will Be Blood var. Den har en mer kompleks narrativ, og vil av mange kanskje oppleves som mindre tilgjengelig. Men det er også mange likheter. Begge tar for seg et viktig stykke amerikansk historie. Begge handler om to vidt forskjellige karakterer som møtes, hvilket forhold de får til hverandre, og en psykologisk reise de må gjennom. Og selv om verken Phoenix eller Hoffman når helt opp til den enorme rolleprestasjonen Daniel Day Lewis gjorde som oljepioneren Daniel Plainview, er uten tvil begge filmene drevet frem av meget sterkt skuespill.
Castingen og hvordan Anderson bruker skuespillere må nok være en av hovedårsakene til hans enorme kunstneriske suksess. Få kan vel glemme Tom Cruises karakter i Magnolia. Adam Sandler gjør, mot all forventning, en knall prestasjon i Punch Drunk Love, og i tillegg til Lewis må også Paul Danos fanatiske og fantastiske rolletolkning nevnes fra There Will Be Blood. I The Master finner vi også Amy Adams, som de siste årene har gått fra nominasjon til nominasjon på forskjellige prisutdelinger. Hun får ikke så mye tid til å prege lerretet, men utfyller tiden hun er med til det beste.
Les anmeldelsen av The Fighter
Viktig for en film av P.T. Anderson er det også å snakke om formspråket. Jeg har nevnt at filmen har en mer kompleks narrativ enn det hans forrige film hadde, men det gir også rom for poetiske sekvenser. Det klare, blå vannet brukes som et gjentakende visuelt motiv. Vi er alle på en båtreise, og vi flyter med. Men det må også nevnes at stilbruken er stram og bevisst. Sterke klare farger, med tidsriktig bruk av lyd og motiver gjør at 1950-talls-følelsen virkelig setter seg – og det er nesten til det klisjéfulle. Men det er akkurat slik det skal være. Verdenen er som et glansbilde av tidsperioden, men menneskene som lever i den er det ikke.
Noe spesielt er det at filmen er skutt på 70 mm. Dette er et filmformat som gir langt klarere bilder og klarere farger enn det 35 mm, og trolig også digital film kan gi. Dessverre har jeg ikke fått mulighet til å se den i dette formatet, da det kun er Cinemateket i Oslo som har muligheten til å vise film på 70 mm, og filmrullen er såpass eksklusiv at den for øyeblikket ikke befinner seg innen våre landegrenser. Men selv med en visning i den minste salen fra en digital prosjekter, merker man helt klart at filmen er filmet på en annen måte enn vanlig. Fargene virker sterkere og det er en opplevelse av klarhet som ikke kommer fra vanlige kinofilmer. Det påvirker også hvordan filmen er filmet, i komposisjoner og tagninger. Å spille inn en film på ekte, og ikke minst meget dyr, film, vil nok være en helt annen prosess enn det noe mer latere (og mye billigere) digitale formatet. Og resultatet er mesterlig!
Om The Master ikke er så monumental og episk i sin visualitet som det There Will Be Blood var, er den vel så tematisk kompleks. Til tross for at den er ignorert i en rekke prisutdelinger gjennom vinteren, er det et meget intelligent manus bak filmen. Her har vi historien om det ville dyret som søker ly hos det siviliserte mennesket. Freddy trenger noe å tro på, Lancaster trenger å bli trodd på. Kulten, ”The Cause”, har som mål å aktivt skille seg fra dyreverdenen. Menneskene er bedre enn dyrene, de er herskere; mestere. Det stiller seg i sterk kontrast til det ledende vitenskapelige paradigmet på 1950-tallet. Biologien blir viktigere og viktigere, og den darwinistiske evolusjonsteorien begynner endelig å bli sette seg, etter den turbulente første halvdelen av det 20. århundre. Men det er de som står i mot. Det er de som ønsker å være bedre, som ikke ønsker å underkaste seg noen herre. Uttrykket ’the master’ begynner å øke i antall betydninger.
Jeg skal ikke gjøre noen dypere tematisk analyse av filmen enn dette, i denne omgang, men føler det er viktig å belyse bredden av kvaliteter som filmen innebærer. Når noen anmeldere fra dagspressen avfeier filmen fordi de oppfatter den som litt kjedelig, føler jeg det er viktig å understreke hvordan alle disse kvalitetene overstiger underholdningsfaktoren. Men når det er sagt: jeg kjedet meg aldri under The Master, og opplevde den både som suspensfull og som intellektuelt tilfredsstillende. Etter hva jeg hadde hørt, hadde jeg forventninger om en mye mindre tilgjengelig film enn det det faktisk er. Men man må være litt våken. For å snu opp ned på en gammel klisjé: ikke legg fra deg hjernen hjemme når du går og ser The Master.
For du bør se den. Det er en moderne, ambisiøs, kunstnerisk film av den typen det går alt for lite av på kino. The Master er mesterlig!
