Til forsvar for Victoria

Torun Lians filmatisering av kulturskatten Victoria (Knut Hamsuns roman fra 1898), er kanskje egentlig en film jeg ville latt forbigå i stillhet. Det er ikke en film jeg anser som bemerkelsesverdig god eller spesielt filmvitenskapelig interessant, men ei heller spesielt dårlig. Egentlig opplever jeg den som en ganske «litt over middels» norsk spillefilm, med mye bra, men med manglende ambisjoner og manglende kunstnerisk vilje. En typisk terningkast 4. Men så har jeg siden premieren begynt å merke en ganske gjennomgående negativ buzz rundt filmen. Ser vi på Filmwebs terningkast-oversikt, er det registrert fire toere, og ingen over fire. Dagsavisens Mode Steinkjer klaget nylig på hvordan promoteringen av filmen misbrukte sitatene hans, noe som sikkert er en rett og rimelig anklagelse, men også en mulighet til å igjen understreke hvor mislykket han mente filmen var. Konsensus er altså at filmatiseringen av Victoria ikke er spesielt vellykket.

Så siden jeg mener dette er en ganske urettferdig fremstilling av filmen, skal jeg nå gå helt «Avengers«, og være kjærringa mot strømmen. Her kommer et forsvar av Torun Lians Victoria.

Det som jeg føler er verdt å nevne tidlig, er mitt forhold til originalverket. Jeg har ikke lest boken, og visste egentlig fint lite om den før jeg så filmen. Jeg visste at Victoria var ei bok av Hamsun, og at den inneholdt en slags Romeo og Julie-fortelling, men det var også det. Kanskje skal jeg klage på norskundervisningen på videregående, men det kan nok fint hende at nettopp dette ga meg et helt annet inntrykk av filmen enn det veldig mange andre i kritiker-Norge har hatt. For som vi alle vet: boka er alltid bedre enn filmen – i alle fall når det gjelder store, kjente litterære verk som inngår i vår kulturhistorie, (altså bøker som folk har lest). Og siden nesten samtlige anmeldelser jeg har lest av filmen trekker frem adaptasjonen av boken som sitt viktigste argument, er filmen naturligvis dømt til å tape. Lian kunne aldri vinne over Hamsun.

Adaptasjoner er alltid vanskelige greier, og det er nesten overraskende at så mange filmproduksjoner tør å prøve seg på dette. Omtrent halvparten av alle filmproduksjoner som noensinne er laget, er adapterte verk. I kommersiell øyemed er det selvsagt større gevinst å hente. Å basere seg på et allerede kjent navn gir veldig mye gratis, (Victoria & Hamsun + film = mange kinobilletter), og vil derfor være helt supert sett fra en produsents ståsted. Men for regissøren og de andre kreative i prosessen, kan det like gjerne være et helvete. Skal man forholde seg tro til opphavsmaterialet eller skal man gjøre det til sitt eget? Begge deler vil møte kritikk, og til syvende og sist må man bare gjøre det som man mener er det mest riktige i den situasjonen man så står i. For produksjonen av Victoria ble (visstnok) et av målene å presentere verket for et yngre publikum som ikke har lest boken. Og selv om jeg er litt usikker på om jeg kan kategoriseres under «yngre publikum», var jeg i alle fall av de som møtte verket for første gang. Og jeg lot meg engasjere.

Kjærlighetshistorien som presenteres er jo klassisk, i litterær forstand: de to som elsker hverandre, men som av forskjellige årsaker ikke kan få hverandre. Hun, en rikmannsdatter, han, en møllersønn. Victoria og Johannes lekte sammen som barn, og i det de møtes som unge voksne, er kjærligheten der fremdeles. Men hun skal giftes bort til en svensk adel for å redde familiens økonomi, og han skal bli forfatter og leve bohem-livet i Kristiania. Grunnlaget er altså såre enkelt, og jeg håper virkelig ikke det er på grunn av dette premisset at Hamsuns Victoria er såpass høyt elsket. På samme måte er det heller ikke dette premisset alene som gjør at jeg lar meg engasjere med i historien i filmatiseringen. Her må det altså være filmatiske kvaliteter i tillegg.

En annen «klassisk» kjærlighetshistorie: Laurence Anyways!

I hovedsak tror jeg det handler om karakterene. I nesten utypisk norsk film-forstand, tror jeg virkelig på karakterene, noe som skyldes godt skuespill av paret i hovedrollene. Dette er Iben M. Akerlies debutt som hovedrolleinnehaver av en spillefilm, og hun greier å bære den hele veien. Det er imponerende. Jeg er ikke i tvil om at vi vil få se mer av henne i framtiden. Hun greier virkelig å blåse liv i den vakre, men litt smått spesielle Victoria, som lar seg styre og overvinne av sine egne følelser, (ser henne for meg som et klassisk Freud-studie). Jacob Oftebro, som forøvrig ser ut som en norsk Joseph Gordon-Levitt, har noe mer erfaring, og takler rollen som Johannes glimrende. Det er disse to vi følger, og det er disse to vi heier på. Og jeg tror på dem, jeg tror på kjemien, og på forelskelsen som oppstår. Hva mer trengs det egentlig? I tillegg har vi et kobbel av mer eller mindre kjente skuespillere som fyller birollene: Bill Skarsgård (bror av Alexander og sønn av Stellan), spiller den svenske adelen som Victoria må forlove seg med. Fridtjov Såheim ser man i det meste for tiden, og fyller rollen som hennes far. Nils Vogt ser vi vel strengt tatt ikke så ofte på kinolerretet, noe som gjør hans inntreden overraskende velkomment. Prikken over i-en er kanskje Petter Schjerven som alkoholisert Kristiania-bohem i kompani med Johannes.

Poenget er ikke å ramse opp et hav av norske (og svenske) skuespillere, men å understreke hvordan de greier å skape karakterer vi tror på og som vi ønsker å følge. Av rent rasjonelle grunner forstår vi for eksempel avgjørelsen til Victorias far om å gifte henne bort til noen som kan hjelpe familien økonomisk. Samtidig uttrykker det en kritikk for tvangsekteskap som fremdeles er et samfunnsproblem i en del kulturer den dag i dag. Victoria greier derfor å være samfunnsaktuell, (i alle fall like mye som det Et Dukkehjem kan sies å være det i dag).

Mange anmeldelser jeg har lest trekker frem hvor vakker Victoria er, stilistisk sett. Og jeg er helt enig. Filmen er flott skutt, og ser innimellom ut som malerier fra romantikken. Her greier fotografen Harald Gunnar Paalgard å fange inn norsk natur til sin store fordel. Og dette er slettes ikke element av filmen som skal undervurderes. Stil og visualitet blir ofte satt til siden for tematikk og narrasjon i filmkritikken. Av og til er det velbegrunnet, men ofte er det en ganske urettferdig behandling av filmverket. En klassisk, vakker kjærlighetshistorie, med skuespillere som gir overbevisende karakterer med kjemi, filmet gjennom en estetisk malerisk linse burde jo egentlig bety en film som har kommet meget langt på vei, burde det ikke?

Vel, noe av kritikken skal jeg stille meg bak. Det er ikke det at det er så mye som er direkte galt med Victoria, men filmen mangler ambisjoner om å strekke seg enda lengre, ha enda mer kunstnerisk glød. Kanskje blir det hele egentlig litt for enkelt? Eksempelvis en av de avsluttende nøkkelscenene – det store klimakset – mangler noe av den lidenskapen den burde ha hatt. Det hele blir litt for tamt og for hastende mot avslutningen.

Et annet element som må nevnes, er et av regigrepene til Lian, i måten skuespillerne snakker på. Siden dette gjelder omtrent samtlige karakterer må det altså være et bevisst regigrep, og ingen skuespillerfeil: karakterene avslutter aldri setningene sine! Det er helt utrolig hvor ofte Victoria og Johannes snakker med bare ett ord om gangen, og begynner man først å tenke på det, gir det fort en mildt sagt komisk effekt (du får unnskylde meg om jeg ødelegger filmopplevelsen din nå): «Jeg ………… må …………… si deg ………… noe …………» (veldig fritt sitat etter hukommelsen).

Målet med dette er nok å underspille filmen. Norsk film – og særlig historiske dramaer – har fått mye kritikk for å være teatralske, men Victoria går bevisst langt vekk fra dette. Nesten litt for mye, kan det kanskje se ut som.

Men med disse negative sidene ved filmen tilstede, er det da en misslykket film? Jeg vil da sannelig ikke påstå det. Dette er ikke en film som vil stå i historiebøkene som en av de store, norske filmene – absolutt ikke, men den greide å treffe noe i meg som seer, og det på en ganske fin måte, og da skal ikke jeg forlange så mye mer. Det er kanskje merkelig å sammenligne Victoria med fjorårets store kassasuksess, Kon-Tiki, men jeg finner noen likhetstrekk: den ene har fått mye dårligere mottagelse enn den fortjener, den andre har fått mye bedre mottagelse enn den fortjener. Begge er ganske ok filmer fra den kommersielle siden av norsk filmbransje, og begge viser at norsk film greier å holde et profesjonelt, godt nivå over produksonen, mens det fremdeles er noe å strekke seg til.

Les anmeldelsen av Kon-Tiki

Victoria kommer til å gjøre det bra på kino, og den kommer nok til å bli vist på DVD i norskundervisninger i lang tid fremover, der læreren er for lat til å dra frem boka. Og filmen er fin nok den, så kanskje gjør det ikke så mye?