Viva la libertà

KVIFF 2013: Italiensk politisk satire med formelen til The Great Dictator og Trading Places.

Den italienske regissøren Roberto Andò ønsker med Viva la Libertà å vise et politisk Italia med tendenser til kaos. Er det gått så langt at en gal mann kan ta over et av landets største partier og komme unna med det?

Enrico Oliveri er lederen av det opposisjonspartiet, og det går ganske trått. Han sliter med depresjon, og en dag bestemmer han seg rett og slett bare for å forsvinne. Uten noen beskjed om hvor han drar, reiser han til en gammel flamme i Paris. I Roma prøver partiet desperat å finne en løsning, helt til Oliveris nærmeste kollega finner broren hans, Giovanni Ernano. Utseendemessig er de like som to snøflak, men personlighetene kunne ikke være mer forskjellige. Mens Enrico var deprimert og seriøs, er Giovanni hyper, humoristisk, filosofisk og til tider rett og slett gal. Kan denne mannen redde partiet i nedgang?

Oppskriften er altså ganske kjent. To personer bytter plass, og så lærer man av det og kommer ut av situasjonen som et bedre menneske. Dette fører til mange morsomme øyeblikk, og det var ikke sjelden det brøt ut store latterbrøl og applaus fra publikum i hovedhallen på Hotel Thermal i Karlovy Vary. Vi kjenner det igjen fra filmer som Trading Places, og kanskje enda mer nærliggende, The Great Dictator (mange referanser hit, for eksempel til den store, emosjonelle talen til folkemassen, globusen som motiv og sikkert enda flere).

Men selv om formelen er gjenkjennbar, er den satt inn i en aktuell setting hvor den fungerer som en politisk satire. Det politiske Italia er, som mange kanskje har fått med seg, et kaotisk sted, og ideen om at en gal mann like så godt kan styre et av landets største partier er spennende nok. Dette tilfører filmen et tematisk nivå som gjør den mer interessant enn en ren komedie. Giovanni, som Enrico, mange morsomme monologer og dialoger hvor det refereres til både Shakespeare, Bertholt Brecht, Felini, og forskjellige filosofer.

Men til tross for disse interessante og til tider intellektuelle aspektene ved filmen, oppleves den mest som en ren og enkel komedie som ikke prøver å tilføre så veldig mye nytt. Filmen er forutsigbar med en formel vi kjenner igjen. Til tider blir det hele litt for usannsynlig også. Filmen hadde kanskje blitt enda sterkere om den hadde hatt et enda høyere troverdighetsnivå. Formspråket er enkelt, uten de store filmatiske kvalitetene, (noe som til tider kan minne litt om typisk TV-film). Et par forsøk på eksperimentelle og poetiske sekvenser, hvor et svømmebasseng brukes som motiv, er velkomment, men gjør meg litt usikker på hvilket uttrykk filmen egentlig prøver å ha.

Uansett er Viva la Libertà en fin liten, italiensk film som gleder sitt publikum. Roberto Andò mottok nesten stående applaus fra kinopublikummet, som tydelig koste seg under filmen. Det er nok litt usikkert om den får norsk kinodistribusjon, men jeg tror nok ikke den hadde hatt noe problem med å få et greit besøkstall. Den er lett nok og tilgjengelig nok til det, med en sympatisk hovedrolleinnehaver (Toni Servillo portretterer de to diamentralt forskjellige brødrene på godt vis), selv om filmen ikke er spesielt nyskapende. Det som i starten kan virke som en tung politisk film, ender med å bli en morsom, søt, liten film med noe satirisk snert.