Poetiske Papusza

Etter visningen av Viva la libertà på vår første ordentlige festivaldag, har jeg og Øystein plutslelig noen timer til overs før vi skal sette oss i «fyll»-køen på Jeane & Jolie. Øystein, som har studert festivalprogrammet inn og ut, foreslår at vi sjekker ut om det er billetter til en film han hadde lest om, som akkurat går innenfor tidsrommet. Joda, tenker jeg, og begynner å bli litt småstresset for hvor langt bak vi havner i køen jeg vet vi må sitte i for den neste filmen. Papusza, sier han, og forklarer at det er en to timer lang, polsk, poetisk, svart-hvitt film om en sigøynerpoet. Joda, tenker jeg, som gjerne kan like polske, poetiske filmer, men som allerede har begynt å kjenne på festivaltyngden i beina og litt for lite søvn de to siste nettene. Men film er film, og er man på festival så er man på festival.

Og så begynner filmen. Det første bildet viser en landsby sett fra avstand. Fotoet er nesten magisk: sylskarpt som bare sort-hvitt-bilder kan gi, samtidig i litt slørete soft fokus. Det gir lovnader om at vi skal få servert noe helt spesielt. I byen har en sigøynerkvinne akkurat født et barn, tidlig på 1900-tallet en gang. Filmens tittel dukker opp, bare som enkel håndskrift. Det er stilisert, enkelt og minimalistisk. Vi blir snart flyttet til mer moderne tid (trolig på 1970-tallet en gang), hvor en gammel kvinne blir bedt om å delta på en konsert til hennes ære. Hun protesterer og ønsker ikke å gå inn. Hun sier at hun aldri har skrevet et eneste dikt i sitt liv. Hun blir til slutt med likevel, og konserten starter med dramatiske toner. Brått hopper filmen i tid, og vi havner i 1949, hvor vi møter en sigøynertropp som har slått leir på ei eng. En stund er det bare en miljøskildring av dette lille samfunnet, før vi møter kvinnen Papusza.

Filmen forteller altså historien om sigøynerkvinnen Papusza, som i tidlig barndom uttrykker et nysgjerrig ønske om å ville lære å lese og skrive. De andre mener at skrevet tekst er trolldom og ikke noe man må blande seg inn med. Men hun trosser de andre, og i voksen alder diskuterer hun filosofi med en tilreisende forfatter som tilbringer tid sammen med sigøynergruppen. Han skriver ned alt han kan og ønsker å få diktene hennes utgitt. Diktingen skal vise seg å bli svært problematisk.

Ofte hopper vi i tid, og det er slettes ikke alltid kronologisk fortalt. Vi får bli med i barndommen hennes, vi får se ungdomstiden, tiden som voksen og tiden som en gammel kvinne. Denne narrative løsningen gjør at nysgjerrigheten vår opprettholdes gjennom hele filmen og at det aldri blir kjedelig.

Filmen er et mesterlig stykke filmarbeid. Ikke bare er historien aktuell som en kommentar i debatten om romfolket (som sikkert også er aktuell i andre land enn Norge), men er en kunstnerisk filmbragd av de sjeldne. Historien kan egentlig settes inn i den klassiske biopic-sjangeren, hvor den forteller historien om poeten Papusza og hvordan hun har påvirket den polske sigøynerkulturen. Det hele fortelles troverdig, men hele tiden med en flytende, «poetisk» tone. Det brukes ikke overdrevne melodramatiske tablåer, men holder det hele nede på en måte som vi tror på og som gjør at vi opplever Bronislawa, eller Papusza, som en virkelig person. Skuespillet til Jowita Miondlikowska er helt ypperlig i hvordan hun portretterer den nysgjerrige, kloke kvinnen, med en underliggende sårhet og melankoli.

Historien som fortelles er medrivende og til tider hjerteskjærende. Det veksles mellom lystige, humoristiske sekvenser og tragiske, vanskelige situasjoner. Filmen prøver å være nøytral i sitt forhold til sigøynerkulturen: samtidig som vi får sympati med nomadefolket som blir trakassert hvorrenn de reiser, trekkes også en del problematiske sider frem med kulturen deres. Dette gjør også filmen interessant i spørsmålet om romfolkets tilstedeværelse i dagens samfunn. Det er trist at det moderne samfunnet ikke har plass til omreisende mennesker som ikke har det samme forholdet til landegrenser og eiendom som andre, men det er også problematisk i hvordan de nekter barna å gå på skole og integreres med resten av kulturen.

Så må vi snakke om form og stil. Jeg nevnte så vidt fotoet innledningsvis, men det er absolutt nødvendig å nevne det på nytt. Enkelte av bildene som er fanget til film i Papusza er noe av det flotteste jeg har sett noen gang. Det er helt utrolig hvordan fotograf Krzysztof Ptak har greid å fange mange av innstillingene. Komposisjonene er som malerier og lyssettingene leker seg i tåken som ligger tett ved bakken i flere av scenene. Bildene, som nevnt, sylskarpe, noe mangelen på farge trolig er med å hjelpe til med. Noen av enkeltbildene er så vakre at jeg nesten satt med frysninger bare fra fotoarbeidet. Og motivene er samtidig enkle: det være seg dugfullt spindelvev i morgengresset, en fugl som letter fra bakken i sakte film eller vognene som kommer ut av tåken. Samtidig er det også svært fargerikt (i overført betydning), og de scenene jeg kanskje sitter best igjen med er miljøskildringer fra den trivelige kulturen, den livlige musikken de spiller og friheten de viser at de har.

Regissørene Krzystof Krauze og kona Joanna Kos-Krauze har laget en viktig film, samtidig som den er av stor kunstnerisk kvalitet. Papusza er nok ikke den letteste filmen å promotere (noe min skepsis beskrevet innledningsvis er et bevis på), men er vel verdt besøkstiden om man først har tatt sjansen. Det blir sikkert en gjenganger på festivaler (tipper på Tromsø til neste år), siden det trolig er for mye å håpe på at den får norsk kinodistribusjon. Selv var jeg i alle fall veldig glad for at jeg ble med på filmen. Den er definitivt min favoritt for konkurransen i Karlovy Vary så langt, og anser det som vel fortjent om den stikker av med den gjeveste prisen.

Papusza er en film som er vel verdt å oppsøke om du får muligheten. Det er en medrivende historie, både aktuell og interessant, samtidig som den på poetisk vis formidler stor filmkunst om en sigøynersk poet.