Le Grand Cahier
KVIFF 2013: Vinnerfilmen i Karlovy Vary er Le Grand Cahier. Og årets vinnerfilm er absolutt fortjent.
Oppdatering nov. 2014: Filmen går nå på norsk kino under tittelen Tvillingenes Dagbok.
Årets store vinner ved Karlovy Vary Filmfestival 2013 ble den Ungarske regissøren János Szász med sin filmadaptasjon Le Grand Cahier (A Nagy Fuzet) basert på Agota Kristofs roman. Ikke en overraskende vinner og et stort steg bort fra fjorårets vinner Mer Eller Mindre Mann. Fra komedie til et blytungt alvor.
To tvillinger på 13 år blir sendt fra sin idylliske tilværelse i Budapest ut på landet til sin alkoholiserte bestemor under andre verdenskrig. Med seg på reisen får de en dagbok som faren beordrer dem til å fylle ut med lovnader om at de snart skal sees igjen. Planen om en beskyttet tilflukt hos bestemor blir snudd på hodet. Det finnes ingen kjærlighet, bestemoren drikker tungt og misshandler guttene. I møtet med krigens realiteter hardnes tvillingene og de bestemmer seg for å overvinne smerte, sorg, sult og frykt. Med en ståldisiplin misshandler de hverandre og går i sultestreik for å herde seg for den mørke tilværelsen kalt livet.
Tematisk er dette en film med liten plass til lyspunkter. Det er en coming of age film i kynismens tegn. Med krigen som eneste forbilde blir guttene til dommedagsprofeter og man kan med god grunn trekke linjer mellom disse barna og de djevelske ungene i Michael Hanekes Det Hvite Båndet. Filmene ligner også i form av tematikk, barna er produkter av våre feil – man høster som man sår. Båndet mellom filmene styrkes ytterligere da Szász har fått med seg Hanekes stamfotograf Christian Berger på prosjektet.
Der sistnevnte film er fotografert i svart-hvitt, åpner Grand Cahiers og guttenes verden med klare farger, som senere visner over til noe som føles som svart-hvitt i tråd med filmens eskalerende kynisme. Interessant blir det når fargene til tider returnerer som uttrykk for restene av guttenes barnlige nysgjerrighet: i en nazikvinnes forføreriske blå øyne, morens røde kåpe… (Dette virkemidlet føles dog ikke like påfallende som i Schindlers List eller Sin City.) Filmen består ellers av en gråtonet og skittenrealistisk estetikk som er fanget med et stødig og observerende kamera. Szász utvider den melankolske stilen med en finurlig bruk av guttenes dagbok. Denne fungerer som filmens fortellende kjerne og gir den en kapittelform i tråd med kildematerialet. Videre tilfører den filmen en symbolikk, dybde og en utvidet estetisk helhet ved bruk av varierende animasjonselementer.
Skryt må gis til András- og László Gyémánt. Tvillingene inntar rollene som naive og sårbare barn like godt som de gjør rollene som standhaftige og følelseskalde demoner. Heldigvis sjarmerte guttene publikum i Karlovy Vary med synkroniserte bukk før filmen startet (ellers kunne man jo blitt bekymret). Ellers er Piroska Molnár (Taxidermia) fabelaktig som bestemoren og danske Ulrich Thomsen gjør en god figur som nazioffiser.
På tross av godt filmatisk arbeide og gode prestasjoner føles filmen litt hul etter at de 100 minuttene har passert. Jeg savnet litt av intensiteten fra mesterverket Idi i Smotri. Det at filmen føles hul kan dog likegodt gå i filmens favør da den vitterlig ikke er noen dans på roser, verken med positivt eller negativt fortegn. Det etterstrebes ingen voldsom sympati, filmen etterlater heller en kjøllig ettertenksomhet og nok en forbannelse over krigføring som er aldri så aktuell. Når barnet mister håpet er det lite til overs.