Dom Över Död Man

Jan Troells trygge, og litt gammelmodige, men særs solide filmverk om en interessant mann i en interessant tid i svensk historie.

Dom över död man ble vist på de digitale cinematekene rundt om i landet nylig, og er også månedens film på Cinemateket i Oslo.

Jeg har personlig et alt for manglende forhold til den svenske regissøren Jan Troell, den i år 82 år gamle filmlegenden. Ikke sjelden nevnes han i samme åndedrag som Ingmar Bergman, Vilgot Sjöman og Roy Anderson, som de viktigste svenske – om ikke europeiske – filmskaperne i moderne tid. Det blir derfor en litt spesiell situasjon å starte med hans kanskje, og mest sannsynlige, siste film. Men det gjør meg også oppmerksom på at Dom över död man viser at Jan Troell er en filmskaper som har mange, mange års erfaring, og kan sitt håndverk til de aller ytterste fingertupper. Filmen kan nok trolig oppfattes som litt trygg, eller, for å være litt mer spissformulerende, litt gammelmodig, men håndverket er bunnsolid.

Filmen handler om den svenske teologen, skribenten og politikeren Torgny Segerstedt, som på midten av 1930-tallet oppfatter en ulmende fare i europeisk politikk. Han går til verbal krig mot Hitler og nazismen gjennom avisen, noe som ikke lenge etter fører til reaksjoner. Etter hvert må de svenske styremaktene inn for å prøve å stoppe mannen som er i ferd med å bringe Sverige inn i en krig de helst vil unngå. Diskusjonen om ytringsfrihet mot frihet fra krigen blir en problemstilling som er svært interessant. Likevel får den ikke tid til å drøftes så lenge, for like mye av filmens oppmerksomhet ligger på Torgnys forhold til tre kvinner: hans norske kone Puste, hans elskerinne, Maja, og hans avdøde mor, som han ser som sortkledde gjenferd. Filmen handler vel så mye om seksuelt begjær og kjærlighet, som kampen mot ondskapen.

Filmen er på mange måter derfor svært interessant, i innhold og tematikk. Spørsmålet om hva som driver Torgny stilles: er det egentlig kampen mot Hitler, eller er det hans begjær for kvinnene? Etter som konkurransen om oppmerksomheten til Maja svinner, mister han interessen. Etter at Hitler er borte, kan han endelig dø. Hele historien er svært intelligent skrudd sammen, og fortellingen har nesten noe poetisk over seg.

Historien er intrikat, og blir, etter en kanskje litt treg start, svært medrivende. Mest spennende er den når den greier å sjonglere alle filmens historieelementer på samme tid – kampen mot Hitler, kampen mot den svenske regjeringen, kampen om kvinnene.

Og så blir døden et tema. I og med at jeg tidligere introduserte Bergman som en sammenligning kan jeg følge opp dette: døden følger ham. Kvinnene følger ham rundt som sortkledde gjenferd. Her er symbolikken ren og enkel – uten noe vissvass. Like elegant som eksempelvis Det Sjuende Innseglet er det nok ikke, men at det er tydelige bergmanianske trekk her, det er det liten tvil om.

Enkel, virkningsfull symbolikk preger hele filmen. Noen vil kanskje si det blir i tydeligste laget, men for meg gjør det filmen bare mer fascinerende. Hver eneste scene – nesten hvert eneste skudd, er grundig gjennomtenkt og har visse symbolske trekk. Det være seg et glass med Schnapps, en sparkonge i et pokerspill eller en skinnende ridder med lanse på en hvit hest. Filmen burde være en aspirerende filmviters våte drøm, i analyse av mise-en-scene, symbolikk og narrasjon.

I tillegg til å være en godt regissert film, skal skuespillet ha skryt. Danske Jesper Christiansen har tilstedeværelsen og ansiktet til å passe i rollen. Han har selvsagt mye erfaring, også fra større Hollywood-produksjoner, og han mestrer rollen som Torgny godt. Hans stramme blikk og markante utseende gjør at han greier å bringe Torgny gjennom den reisen som filmen handler om: fra å være menneske til å bli et monument. Traveren Pernilla August skal også ha skryt for sin Maja. Det skal også Ulla Skoog, som greier å bringe usikkerheten og sårheten inn i Puste, som er tatt av depresjon.

Noe av det som gjør at jeg finner filmen interessant, er kanskje det at den greier å ta opp en tematikk og et innhold som jeg ikke visste så mye om fra før, men satt inn i en setting som jeg selvsagt har hørt mye om. Men for filmens del, hadde det ikke trengt å være andre verdenskrig. Filmen handler egentlig bare om mannen Torgny Segerstedt, som i finner sin kamp og sitt mål i den politiske situasjonen i Europa.

Som jeg nevnte innledningsvis har jeg veldig lite forhold til Troells filmografi fra før, men filmen viser at vi har med en svært erfaren filmskaper å gjøre. Rulleteksten avslører også hvilken auteurposisjon Troell har: Han er, i tillegg til regi, også på manus, foto og klipp. Og selv om filmen kanskje lider av å være litt for treg i visse deler av filmen, og kanskje kunne prøvd å ta noen flere sjanser her og der, har vi altså å gjøre med et filmverk som er svært solid og en filmskaper som vet hva han gjør og hvorfor han gjør det.

Sett fra norske, filmdistribusjonsøyne virker det litt rart at filmen kun vises gjennom cinematekene. Filmen er delvis laget med norske midler, og det er en filmfortelling som absolutt kan være interessant for et norsk publikum. Men tydeligvis er ikke svenske krigshistorier i svart-hvitt interessant nok for distributørene – selv om vi har med en filmlegende å gjøre.