Tusen ganger god natt

Da har man vært så heldig å få lov til å se en før-førpremiere av Erik Poppes etterlengtede A Thousand Times Goodnight med legenden Juliette Binoche og stjerneskuddet Nikolaj Coster-Waldau. Filmen hadde sin første visning i Montreal og fikk med seg juryprisen hjem. Poppe er en av de få utvalgte norske regissørene som har fått en såkalt pakkefinansiering av nfi, der han mer eller mindre kan lage det han ønsker, dette er den første av tre mulige filmer med denne finansieringen (andre mottakere er Sara Johnsen og Joachim Trier).

Filmens hovedkarakter, Rebecca spilles med sedvanlig overbevisning av Juliette Binoche og Poppe kan nok se seg meget fornøyd med å ha en slik bauta av en skuespillerinne på rollelisten. Rebecca er en høyt aktet og lidenskapelig krigsfotograf, hun fremstår som en farejunkie da hennes mot kan fremstå som å være på grensen til dumdristighet. Vår fotograf havner i en særs uheldig situasjon der hun skal dokumentere en kvinnelig selvmordsbomber og slipper knapt unna det med livet. Rebecca er klar over risikoen i sitt yrke, men minnes fortløpende om hennes forpliktelser ovenfor familien. De skjønner ikke hvorfor moren stadig risikerer livet og dermed etterlater dem med en konstant frykt for «the call» – dødsbudskapet. Filmen tar oss med inn i familien med Rebecca i sentrum hvor sistnevnte stilles et ultimatum: ansvaret for familien på den ene siden, og Rebeccas selverklærte ansvar og lidenskap for sine fotograferte subjekter på den andre.

I sin tematiske hovedlinje trår filmen i kjent farvann: en konflikt med to poler, familien på den ene siden og arbeidet/plikten på den andre. Likevel blir filmen aldri et typisk familiedrama og trår unna feller som til tider virker faretruende nære i denne subsjangeren (hvis man kan kalle den det). Jeg tenker da særlig på voldsom patos, overforklaring og overdrevent melodrama, klisjeer som ikke nødvendigvis havner i god jord. Voldsomme følelser har den, men filmens tematikk tar for seg så mye mer. Her er det særlig spennende å følge Poppes/Binoches portrett av yrket krigsfotograf og hvilke dilemma det fører med seg, være seg polene mellom familie og samfunnsoppgave eller fremmedgjøringen yrket bringer med seg. Hun føler seg utenfor i møte med hverdagen hos familien, hvor de at på til ikke kan forstå hennes lidenskap.

Videre berører filmen kjente fotososiologiske dilemma som det å skulle ta bilder av lidelse og krigshandlinger fører med seg. Er hun aktiv deltakende i krigshandlingene hun portretterer? Er det å ta bilder en forgripelse? Rebeccas kamp og svar ligger i at den provokative praksisen ikke skal være forgjeves i en verden som «..rather see Paris Hiltons panties» (Se Susan Sontags Regarding the pain of others for utfyllende tanker).

Filmen bæres i stor grad av Juliette Binoches ansikt, Poppe gjør seg flid med å gi skuespilleren plass og fange deres ansikter med mye ultranærbilder, som seg hør og bør i Binoches tilfelle. Hun er tæret av livet med bustete hår og blodsprengte øyne som fotoet vet å bemerke. Hennes psyke og hennes paradoks utbroderes nærmere i noen fabelaktige subjektive sekvenser hvor Poppe virkelig får lov til å utfolde seg. Ellers fremstår Coster-Waldau karakter, Marcus, som en noenlunde, og til tider kanskje for perfekt, jovial og vakker mann som kun elsker sin kone og deres barn (et slags kjønnstereotypisk rollebytte som er ganske interessant i seg selv). Coster-Waldau gjør forsåvidt denne rollen med glans, men til tider føles det som en merkelig parring mellom de to.

Filmen er ellers delt opp i to skiftende tema, det ene tar plass i felten og det andre i heimen. I felten brukes fotografiet som et virkemiddel og Rebeccas kameraskudd blir minst like spennende som enhver shootout og hennes transeaktige fascinasjon minst like skremmende. Ellers er feltdelene preget av en realistisk effektivitet som til syvende og sist er filmens sterkeste kort. Familiedelene har en mer melodramatisk tilnærming: poetisk filming, sløret kamerafokus og montasjer som skal spille på lag for å vise oss familieidyll som til tider kan virke påtrengende tydelig (sikter til, uten å spoile, en montasje der familien leker seg i en eng og sender opp ballonglys). Bortsett fra å være noe påtrengende inneholder heldigvis familiesekvensene noen fantastiske og sterke øyeblikk mellom Rebbeca og hennes eldste datter Steph, spilt av den kommende stjernen Lauryn Canny.

Noe småpirk er det dessverre å ta tak i på manussiden, eksempelvist var det et par jeg tok meg i og ikke skjønne hvem var, selv om jeg forsto deres funksjon i filmen, her kunne det med fordel utdypes ytterligere for å etablere familiens miljø.

Poppes nyeste føles alt i alt som et nokså ærlig og gripende portrett av en krigsfotograf, med solide skuespillprestasjoner, nydelig foto, flott musikk og en særdeles flott slutt som man burde glede seg til. Den er sterk og personlig på et slikt plan at man gleder seg til å se flere av Poppes pakkefilmer.