Breaking Bads manipulerende kraft

Kanskje er det rart at en filmblogg tar for seg en tv-serie, men som de fleste begynner å skjønne, er TV blitt et sted hvor man finner produksjoner av høy kvalitet og klasse. Det er ikke lengre slik at fjernsyn er det man forbinder med lavkultur og masseproduksjon. Så derfor skal jeg i denne artikkelen snakke litt om det emmyvinnende TV-dramaet Breaking Bad. Og særlig når andre etablerte filmkritikere hyller serien opp i skyene, er det også kanskje på tide å jekke den litt ned til jordoverflaten.

Breaking Bad er TV-serien som alle har snakket om den siste perioden. For de som har levd på siden av popkulturens omfavnelse, understreker jeg at det er på grunn av at serien, etter fem sesonger, nå fikk sin avslutning. Og avslutningen kom, og kom godt. Selv har jeg ikke et lengre forhold til serien enn siden i sommer, hvor jeg på ekte 2013-vis binget meg gjennom på Netflix. Og serien er god. Jeg var virkelig hekta.

Men serien skal ikke stå på siden av enhver kritikk, for det finnes sider ved serien som er kritikkverdige. Når uttrykk som «verdens beste serie» blir slengt mot den, skjelver jeg litt i skjul. For så god er den da virkelig ikke! Satt litt på den subjektive spissen, trodde jeg det var en etablert sannhet at Sopranos var den overbærende kongen av kvalitetsdrama. Dette vil alltid være et diskusjonstema som er opphetet, men tidligere i år publiserte også Writers Guild of America sin liste over de 101 best skrevne TV-seriene som noen sinne er laget. Nevnte Sopranos toppet listen, mens Breaking Bad måtte nøye seg med å stå utenfor topp-10 – nærmere bestemt på 13. plass. Det er selvfølgelig ingen dårlig plassering. Og dessuten vil det være liten vits i å se på en sånn liste som noe mer enn en trivialitet. Men amerikanske film- og fjernsynsforfattere mener altså at det er 12 andre TV-serier som er bedre enn Breaking Bad.

Uavhengig av listesnakk og betydning i TV-historien, virker det i alle fall som om serien har fått en nærmest universell hyllest, både av kritikere og publikum. Alle er enige om at Breaking Bad er en fantastisk serie. Nesten litt for enige. For det er kritikkverdige momenter ved serien som må snakkes om, og nå er det vel en sjeldent god anledning, siden serien er ferdig, og man endelig kan snakke om verket som helhet.

Hovedkritikken som tidligere er rettet mot Breaking Bad har i utgangspunktet dreid seg rundt den moralske reisen vi blir dratt med på. Vi følger kjemilæreren Walter White (spilt av Bryan Cranston) som får kreftdiagnosen sin, og begynner å lage methamfetamin for å kunne brødfø familien sin på lengre sikt, også etter hans bortgang. I serien blir vi dratt med Walter gjennom en reise fra taperstadiet på bunnen av den sosiale rangstigen, men på den riktige siden av loven, til der han er kongen av narkoland, med et kvalitetsstoff som bare han kan produsere. Jeg har ikke noe problemer med en serie som utforsker disse moralske grensene. Det er nok nettopp her serien har en av sine store styrker. Likevel sitter jeg igjen med en opplevelse av å mislike seriens hovedperson. Valgene Walt gjør blir mer og mer forkastelige og havner etter hvert langt utenfor hva som er moralsk godkjent. Og dette er noe som bør diskuteres litt. På den ene siden gjør det serien svært interessant på et slags intellektuet plan å se hvordan man som seer følger med på reisen til Walt. Å oppleve et lite hat for hovedpersonen, og faktisk håpe at vedkommende til slutt blir tatt, er en opplevelse man sjelden har. Samtidig er det også svært frustrerende. Der en film fint kan gjøre denne typen eksperimenter, (se eksempelvis Antonios Campos Simon Killer), blir det til slutt direkte utmattende å vente på at Walt blir tatt gjennom 62 episoder. Jo, til tider er det gøy å se Walt synke dypere og dypere inn i mørket, men ettersom vi oppfatter at det kun er av egen egoisme, og ikke for sin familie, og ettersom mange av valgene han tar fremstår som mindre og mindre rasjonelle (til tross for en kalkulert forklaring), blir det direkte slitsomt å se Breaking Bad.

Men det er ikke bare karakterutviklingen som skaper denne frustrasjonen. Vel så stor påvikring har også den narrative oppbygningen av serien. Dette er cliffhanger-TV og spenningsoppbyggende såpeopera av høy kvalitet. Men noen ganger blir det litt vel mye, og jeg som så mesteparten av serien med relativt kort mellomrom mellom episodene, fant mangelen på pauser og pusterom svært utmattende. Det skjer noe nytt hele tiden, og med én gang ting begynner å ordne seg, kan du banne på at alt går til helvete i neste sekund. Det hele blir etter hvert så tydelig at det egentlig føles ganske manipulerende: jeg finner noe i serien frustrerende, men kan ikke la være å se neste episode. Samtidig som dette er det heller ikke alltid at det skjer så veldig mye i episodene. Det kan gå flere episoder uten at det egentlig er noen særlig fremgang i historien (noe som er typisk for mange TV-serier, for å hale ut tiden frem mot sesongavslutningen), men den manipulerende kraften den har, gjør at jeg likevel «bare må se neste».

Det neste poenget handler om bredde, dybde og variasjon. Breaking Bad har fått mye ros for sin fremstilling av hovedpersonene, som er komplekse karakterer med mye dybde og varierende karaktertrekk. Og Walt og Jesse (Aaron Paul) har både oppturer og nedturer og mange fargenyanser. De mer fremtredende bikarakterene er like så. Karakteren Skyler har fått mye hets på nettet for å være ei kjerring som bare er i veien for Walt (dem om det!), men det er ikke tvil om at rolleprestasjonen til Anna Gunn er seriens sterkeste. Hank (Dean Norris) og Marie (Betsy Brandt) har også sitt å stri med, og etter at Hank ble skadet og opplevde en skikkelig nedperiode, viser også de at karakterene deres har et stort spenn. Men så er det andre ting ved serien som absolutt ikke er like variert. Til tross for at serien handler om en reise fra det gode til det onde, blir det gode eller onde egentlig aldri satt på prøve. Serien tør aldri helt stille de virkelig moralske spørsmålene. Dophandelen forblir «det onde», nesten uansett hva. Det meksikanske kartellet er som djevelen selv, og årsaken til deres ondsinnede og nærmest spekulativt voldshungrige og usiviliserte handlinger forblir et mysterium i serien.

Det hopper altså en del frem mellom godt og ondt. Det gjelder ikke bare i forholdet mellom protagonister og antagonister, men også i det hverdagslige familielivet. Når ting er kjipt er det virkelig kjipt, og når ting er bra er det helt supert. Den grå, litt kjedelige hverdagen, får aldri komme til syne, (jeg forstår selvsagt at det er lite ønskelig og lite hensiktsmessig å bruke tid på å portrettere «hverdagen», men mangelen gjør at det skaper denne sort-hvitt-dualiteten).

Breaking Bad har altså noen småting som jeg har problemer med, men jeg må likevel understreke at Vince Gilligan og co skal ha heder for gjennomføringen av serien. Min artikkel hadde som mål å peke på kritikkverdige momenter, men det er et hav av positive ting å se på. Så alt i alt er Breaking Bad en serie som innehar meget høy kvalitet. Men når et produkt får denne hyllesten den fortjener, er det også viktig å stoppe opp og se på de tingene som kanskje ikke fungerer like godt.

Serien er over, men diskusjonen rundt vil nok vedvare en god stund fremover enda.