The Wayward Cloud
Mitt første møte med regissøren Tsai Ming-liang blir definitivt ikke mitt siste, Wayward Cloud (Tian Bian Yi Duo Yun) fra 2005, åpnet nemlig øynene mine for noe helt spesielt.
Første scene introduserer oss for filmens cinematografiske stil, den er stillestående, tablåaktig og sender tankene til svenskene Roy Anderson og Ruben Östlund; kameraet er plassert i et kryss i en undergang og to kvinner kommer inn fra hver sin side og går ut på den motsatte med kameraet dvelende både før og etter handlingen finner sted. En teknikk som både gir tid til ettertanke, men også i sin essens nysgjerrighet. Neste scene består av et temmelig eksplisitt pornografisk fremstilt samleie med en vannmelon i sentrum, en vannmelon…
Filmen er altså observerende/distansert og samtidig eksplisitt bisarr, begge egenskapene ved filmen etableres tidlig og er sentrale for verkets helhet:
Vi befinner oss i Taipei under en klam høysommer. Byen lider av vannmangel og myndighetene oppfordrer derfor sine innbyggere til å supplere mangelen med vannmelonjuice. Vannmelon er sentralt i denne filmen, frukten har inntatt en slags fetisjistisk funksjon og har blitt et symbol for seksuell kjærlighet. Den er søt, men ikke mettende, en parallell det er lett å trekke til filmens portrettering av kjødelig kjærlighet. Vi møter lavbudsjettpornoskuespilleren Hsiao-kang (Lee Kang-sheng) og museumsvakten, med en forkjærlighet for å plukke flasker, Shiang-chyi (Chen Shiang-chyi). De er begge preget av en voldsom ensomhet og er på søken etter en eller annen form for kjærlighet. Vi følger de to i en tilnærmet dialogløs vandring rundt i byen kun brutt av eksplisitte banale sexscener og campy musikalnummer. Sistnevnte fungerer som lystige avbrekk fra den tause handlingen og som uttrykk for det karakterene ikke forteller. (Sekvensene utbryter abrupt, nesten fremmedgjørende, på en måte som trekker tankene mot lignende grep i fjorårets strålende Holy Motors av Leos Carax.)
Den tablåaktige scenografien føles svært gjennomtenkt, karakterene og stedene portretteres på en måte som kun en god fotograf kan få til. Vi ser gjenkjennelige omgivelser, men likevel er det som om disse omgivelsene puster frisk luft for første gang. Dette oppstår i de utradisjonelle vinklene fotografen velger å fange dem fra. Komposisjonene skaper en kompleksitet i bybildet, leilighetene og kroppene vi ser og tydeliggjør en entusiasme for form jeg sjelden ser maken til. Denne måten å lage film på skaper en fetisj til teknikkene som brukes i filmen som, for min del, overdøver en i utgangspunktet langsom historie.
Historien må ikke forveksles med «kjedelig», den tar seg den tiden den trenger og formidler heller et stemningleie. Dette er ikke noe nytt, men handlingens alternasjon med camp-elementer og en til tider bisarr estetikk føles friskt. Det er mye eksplisitt seksualitet i filmen, men det er i de antydende scenene mellom de to ensomme karakterene den virkelige gnisten oppstår.
Den kvinnelige karakterer lengter etter sex, mens den mannlige lengter etter nærhet. Spenningen legger seg derfor et sted midt i mellom og kulminerer i et paradoksalt klimaks i filmens avslutning som på tross av sin vulgære og påtrengende eksplisitte natur skaper en voldsom følelsesmessig resonans. Det er nettopp det jeg føler filmen klarer på en måte jeg sjelden har sett; koble den dyriske overfladiske seksualiteten med den intime nærheten den også kan gi.
The Wayward Cloud er et langsomt sammensurium fylt med absurditeter, fintfølt håndarbeid og seksuelt gravalvor, krydret med fantastiske musikalelementer.