The Dance of Reality – livet som sirkus

The Dance of Reality vises på cinematekene rundt om i landet torsdag 16. oktober, og det er stort fokus på regissøren under årets Film Fra Sør. Denne omtalen er fra fjorårets festival.

Film Fra Sør 2013: Den forrige filmen den chilenske surrealisten Alejandro Jodorowsky lagde, var The Rainbow Thief fra 1990. Den legendariske filmskaperen er nå rukket å bli hele 84 år, og lenge trodde man at han hadde laget sin siste film. Men plutselig bestemmer mannen seg for å gjøre et siste krumspring og lage nok et mesterverk på sine gamle dager, 23 år siden sist.

The Dance of Reality hadde sin verdenspremiere under Directors’ Fortnight i Cannes i år, og har etter det gått relativt anonymt rundt om på verdens festivaler i sommer. Det var da svært betimelig at Film Fra Sør utsmykket filmen med Sølvspeilet – prisen for beste film, under årets festival. For filmen fortjener heder og ære.

For meg personlig er Jodorowsky et stort hull i min filmografi, så jeg har her ingen formening om å drive noen kontekstuell auteuranalyse. Likevel hadde jeg jo et visst inntrykk av hvilken filmskaper det er snakk om, og hva jeg kunne forvente av filmen. Ord som surrealisme og kunstfilm på høyt nivå er beskrivelser som jeg kan like, men som selvsagt krever sitt av sin tilskuer. Som siste film etter en lang dag, hvor jeg egentlig hadde mest lyst til å krype til køys, innrømmer jeg at det føltes tungt å sette seg ned i kinosetet. Men overraskelsen var stor da filmen startet, for The Dance of Reality er en energisk, sprudlende, leken og episk fortelling. Til tider er det surrealisme og poetiske avant garde-sekvenser, det er postmodernistisk selvbevissthet, sjangerlek, historisk drama, og diskusjon av religiøsitet og det åndelige. Men alt i alt er det egentlig en varm skildring om en far som ønsker en bedre verden for sin sønn.

En annen film som tok meg på senga: Papusza i Karlovy Vary

Filmen handler om barndommen til Jodorowsky. Unge Alejandro (Jeremias Herskovits) prøver å finne seg selv og sin plass i foreldrenes bilde. Å være den eneste jødiske familien i en liten chilensk landsby er ikke lett på 1930-tallet, og Jodorowsky-familien opplever diskrimineringen gang på gang. Men det finnes større utfordringer. Alejandros far, Jaime (spilt av regissørens sønn, Brontis Jodorowsky) er leder for en kommunistisk gruppe, som ønsker å fjerne det fascistiske styret i Chile. For å skape en bedre verden bestemmer han seg for å gjøre attentat på Chiles president. Filmens andre halvdel er egentlig satt av til å fortelle denne episke historien om Jaimes ferd til presidenten og videre hans odyssé hjem igjen.

Filmen handler egentlig ikke om Jodorowsky selv, men mer om sine foreldre. Man kan se at han har hatt en ganske hard oppvekst, men det er også tydelige tegn etter kjærlighet. Moren er kjærlig og snill, mens faren er hard og streng. Men Jaime ønsker at Alejandro skal vokse opp sterk og modig, og i et samfunn som er styrt med bedre verdier enn det som det styres med. Jaime ønsker bare det beste for sin sønn. Denne varmen er gjør at filmen blir en sjarmerende og til tider svært humoristisk film.

Filmens tittel forteller at virkeligheten er en dans. Og når man ser Jodorowskys film forstår man godt hva han mener. Livet er en dans – om ikke alltid på roser, så i alle fall med rytme, lekenhet og forskjellige krumspring hit og dit. Det brukes også metaforer til sirkus, noe som kan passe like godt: I begynnelsen av filmen snakker far og sønn Jodorowsky med noen sirkusartister. En gjeng med fysisk handikapede preger bybildet i den lille landsbyen; som om de var satt der til utstilling i et sirkusshow. Jaimes tilnærming til presidenten går gjennom den flotte, hvite hesten, som er opptrent til sirkuskunster. Og mennesker malt i all verdens farger og former går igjen i hele filmen. Moren til Alejandro, Sara (Pamela Flores), synger alle sine replikker, noe som gir en følelse av en hollywoodsk musikal-pastisj, noe den sterke fargepalletten også bidrar til. Innimellom dukker også regissøren selv opp i filmen, (noe han har til vane for), og opptrer som en slags skytsengel for sitt unge jeg; gjerne akkompagnert med en poetisk monolog. Helheten gir en svært surrealistisk tone som både gjør The Dance of Reality energisk og humoristisk, og samtidig følelsen av å oppleve stor kunst.

Det er flott at denne typen ambisiøse prosjekter får bli film, men det merkes litt innimellom at filmen er skutt med ganske lavt budsjett. Åpningen av filmen gir litt billig-følelsen som ofte kommer av produksjoner som ikke har råd til en helhetlig, profesjonell filmestetikk. Litt smårusk i klippen her og der skjemmer også noe, men det er egentlig bare det: smårusk. Etter at historien og filmuniverset griper deg, er dette elementer man glemmer lett.

The Dance of Reality er en film det skal mye til å ikke like. Den har selvsagt elementer ved seg som raskt kan skape kontroverser (en scene som inneholder en god mengde urin og nakne kjønnsorganer kan nok virke litt sjokkerende på noen, men det må også påpekes at den er hysterisk morsom). Likevel understreker dette også filmens store styrke: nemlig dens totale frihet fra alle hemninger. Jodorowsky gjør som han vil, og lager en film akkurat slik han selv ønsker det. Et lavt budsjett gir enorm frihet, og det er uten tvil bare positivt. Som jeg nevnte innledningsvis har jeg ikke store kjennskaper til hans tidligere filmer, men etter en fin diskusjon etter filmen er mitt inntrykk at dette er en mer straight forward film enn hans tidligere mesterverker, som El Topo og Holy Mountain, noe som kanskje skyldes at Jodorowsky er blitt en gammel mann. Likevel er ikke dette til noen ulempe for filmen, og kanskje blir den lekne stilen nesten mer virkningsfull på denne måten.

Les også om Jan Troells siste film; Dom over død mann.

Alejandro Jodorowskys siste film viser at han er en filmskaper med stor lekenhet og vilje til å utforske, til tross for sin alder. Man får inntrykk av at mannen har noe han vil fortelle; han har noe på hjertet. Noen vil kanskje bemerke at The Dance of Reality kunne vært laget som flere filmer, da den skal fortelle svært mye, men dette episke aspektet er noe undertegnede fant svært tiltrekkende. Det er en (i alle fall budsjettmessig) liten film som forteller en stor historie, og det er gjort på en måte som både gjør den tilgjengelig for de mindre kunstvante tilskuerne, og samtidig artsy nok for kunsteliten.