Gravity som filmattraksjon

Film har alltid vært en attraksjon. Helt siden Lumière-brødrene sendte et tog mot publikum i 1896 har film på kino vært en opplevelse i seg selv. Først var det mediets nyskapende effekt som var attraksjonen, deretter var det det å kunne se fjerne, eksotiske steder, eller avanserte, konstruerte scener som ble for vanskelig å skape i teateret. Georges Meliés var en av de første som oppdaget hvordan man kunne skape magi ved hjelp av filmtriks, og i 1902 tok han publikum med på en reise til månen. Filmen var blitt en attraksjon, eller et sirkus, som kunne gjøre de vidunderligste ting.

Les også: Livet som sirkus i The Dance of Reality

Utover 1920-tallet ble effektene større og større og mer avanserte, helt til jazz-sangeren i 1927 fortalte oss at vi enda ikke hadde hørt noe som helst. Sang og dans ble derfor straks en naturlig del av kinomørket, og bare et tiår senere ble vi med Dorothy til eventyrverdenen Oz, i kraftig technicolor.

Men publikum ble lei, og etter at fjernsynet ble et vanlig møbel i amerikanske middelklassehjem på 1950-tallet, måtte kinoene skape nye innovasjoner for å trekke folk til salene. Gigantiske widescreen-lerretter og flerkanals lyd ble introdusert, og igjen var filmen en attraksjon i seg selv. Storfilmer som Ben Hur og Lawrence of Arabia var resultater av den tekniske nyinnvinningen og argumenter gode nok for å trekke de store massene. Historien gjentar seg, og i nyere tid har andre medier, som videoen, DVD-en og nå strømmetjenestene på Internett blitt kinoens store utfordrer. I tillegg merkes det at de store produksjonene fra Hollywood går på tomgang, hvor det kun er middelmådige refortellinger som presenteres, noe som har ført til at TV-seriene har blitt der hvor de gode fortellingene får eksistere. Som tilsvar har kinoene måttet ty til mer og mer attraktive elementer, noe vi ser i den store CGI-boomen etter dinosaurene dukket opp i levende live på lerretet i 1994. I 2009 (re)innførte James Cameron med Avatar teknologien som virkelig skulle sette sitt preg på nyere filmproduksjon, 3D, noe som har ført til en filmproduksjon med enda større fokus på filmopplevelsen på kino, dog med heller vekslende resultater.

Kinofilm er altså fremdeles først og fremst en attraksjon, noe aktuelle Gravity er et perleeksempel på. Regissør Alfonso Cuarón beviser at det fremdeles er noe helt spesielt med å befinne seg i kinomørket, og at man kan få en opplevelse som ikke kan gis noe annet sted.

Av denne grunn er også Gravity først og fremst en kinoopplevelse som må oppleves i sin fulle prakt. For å få fullt utbytte er man avhengig av å ha en kinosal som yter størrelsesforholdet rettferdighet, et lydsystem som fanger dynamikken i filmens auditive virkemidler og, faktisk, et sett 3D-briller som gjør at man får dybdeopplevelsen av å flyte med astronautene oppe i verdensrommet. Jeg kan ikke tenke meg at opplevelsen vil være den samme på en DVD eller blu-ray hjemme i stua eller, man grøsser ved tanken, på iPad-en på bussen. For det er selve formatet og tanken om at film skal være en opplevelse som gjør at Gravity er så vellykket som den er. Historien er i seg selv såre enkel: en astronaut må komme seg helskinnet hjem etter at romfergen blir truffet av romsøppel. Med andre ord en klassisk overlevelseshistorie. De innvolverte karakterene får selvsagt lov til å utvikle seg, og historien byr på både selvrefleksjon og relasjonsbygging, men dette er hele veien elementer som er nedtonet til fordel for filmens egentlig mening: å tilby en berg-og-dal-bane-tur av de sjeldne.

Åpningsbildet i Gravity er en omtrentlig 13 minutter lang innstilling som viser hvordan kameraet kan leke seg frem og tilbake i vektløs tilstand. Jordkloden ser vi i bakgrunnen, og jeg føler at jeg faktisk kikker ned på verdenen der nede. Her oppe er vi bittesmå i den store uendeligheten. Dette størrelsesforholdet er et av filmens viktige virkemidler. Den lille astronauten mot den store jordkloden; de enorme, dramatiske og visuelt storslåtte actionsekvensene mot den nærmest inteteksisterende påvirkningen man har på kreftene i sving; livet mot døden. Gravitasjonskraften er en av universets største krefter, og helt avgjørende for at noe håndfast i det hele tatt kan eksistere.

På en måte kan man si at Gravity har et snev av eksistensialisme i tematikken. Dr. Ryan Stone (Sandra Bullock) har både opplevelser av fødsel og død i løpet av filmens 90 minutter, gjerne i symbolsk forstand. En kabel illustrerer en navlestreng, en hallisunerende opplevelse er skillet mellom liv og død. Dette er helt klart tydelige tematiske undertoner, men som ikke forstyrrer handlingen. Det gjør at man kan sitte igjen med forskjellige opplevelser av filmen. Noen opplever Gravity som en sjelsettende, life changing opplevelse, mens andre ser det kun som en ren spenningsfilm. Og det er kanskje nettopp fordi fortellingen er så nedstrippet at man selv kan legge så mye inn i det man ser.

Av min egen erfaring opplever jeg Gravity først og fremst som en svært vellykket kinoopplevelse. Det er ikke årets beste film, og av sjelsettende, eksistensielle science fiction-filmer, er det vanskelig å sette noen over – eller ved siden – 2001: En romodyssé. Men som en attraksjon, hvor selve tilstedeværelsen i kinosalen er opplevelsen i seg selv (nærmest uavhengig av filmens innhold), er det en av de mest fascinerende kinofilmene som har kommet på svært lenge. Og kanskje er det da sånn at historien og fortellingen i hovedsak fungerte som et påskudd for Cuarón til å ta oss med ut i verdensrommet han alltid har drømt om. For mye av kinofilmen har alltid hatt som mål å være en attraksjon som skal begeistre sitt publikum og ta dem med på en reise de ellers ikke kunne fått være med på, (ikke til fornedrigelse for den mer seriøse, dramatiske eller kunstneriske filmen som ikke har de samme virtuose ambisjonene – de fortjener også en plass på det store lerretet, men det får i denne sammenhengen være en annen
diskusjon).

Det er ikke første gangen jeg sier det, men sjelden har jeg ment det mer: se Gravity på kino, da mesteparten av dens attraksjonsverdi forsvinner i overgangen til andre medier. Man kan på mange måter si at det er den samme kraften som settes i sving i Cuaróns Gravity som i Reisen til månen fra 1902: det er fascinasjonen over å få se noe man ikke har sett og få reise til et sted man aldri kan få reise til. Hundrelappen det koster å se denne filmen på kino er i alle fall vesentlig billigere og enklere å ofre enn en faktisk tur ut i verdensrommet.