Fremmed ved sjøen

OIFF2013: Alain Guiraudies L’inconnu du lac – Fremmed ved sjøen, er en utforskning av mennesker i natur og om menneskets natur.

Filmens plot fremstiller den sympatiske Franck (Pierre Deladonchamps) og hans søken etter kontakt på en såkalt cruisingstrand for homofile menn. Franck innleder et vennskap til den nyskilte og deprimerte dog imøtekommende Henri (Patrick D’Assumçao) og han faller pladask for den mystiske Michel (Christophe Paou). Han oppnår vennskap med den tykkfalne førstnevnte og begjær for den maskuline sistnevnte (som ligner voldsomt på Tom Selleck). Franck blir vitne til at Michel myrder elskeren sin, men velger å holde det for seg selv. En etterforskning settes igang og grunnlaget for en thriller er satt.

Settingen for filmen er en parkeringsplass, stranden, sjøen og krattet rundt. Handlinger utenfor dette mikrokosmoset blir kun gjenfortalt av karakterene. Guiraudie viser en unik evne til å skildre dette miljøet. Naturen i denne lille verdenen presenteres for oss gjennom en rekke fantastisk komponerte longtakes. De lange tagningene gir oss tid til å studere menneskene og naturen på en stillferdig, men aldri kjedelig måte. Menneskene og naturen avkles og der makter filmen å formidle en slags essens – følelsen av sand mot huden, blader som danser i vinden, et lidenskapelig kyss m.m. At Guiraudie velger å skildre hele filmen uten bruk av musikk er, først og fremst, en utelatelse som virker styrkende for naturens sanselige egenskaper, men fungerer også grøssende godt for filmens thrillerelementer. I stedet for suspensmusikk bruker Guiraudie lyden av vind som påtar i skogens blader som en spenningstrigger og klarer dermed å gi oss et nært blikk på et miljø og en thriller i samme pakningen.

Fremstillingen av filmens mange nakne mannfolk i fri utfoldelse, er mildt sagt et uvant syn på kinolerretet, og 2013 kan godt sies å være det store året hva kvalitetsfilm med eksplisitt homofil sex angår (sikter til Abdellatif Kechiches nylige og nydelige; Blå er den varmeste fargen, som du kan lese om her). Det er med andre ord langt på vei tide å legge fordommene igjen i billettluka, eller hjemme, slik som rollegalleriet i filmen gjør. Stranden er en slags edens hage, der nytelse i varierende former trygt kan utfoldes – et sted der mannfolka kan være seg selv. Praksisen blir presentert med en avvæpnende humor og thrilleren blir paradoksalt nok både varm og kald. Edens strand, som filmen sanselig trekker oss inn i, endrer karakter etter at drapet inntreffer. Orgasmens lille død forstyrres av den store død og det oppstår en kamp mellom ensomhet og begjær, fascinasjon og frykt.

En utforskende strandthriller med et spennende uttrykk fortjener en varm anbefaling fra meg.