Eivinds toppliste 2013
Først noen bemerkninger om listen.
Spring Breakers er en av årets definitivt beste filmer, men siden jeg så den på en tidlig førpremiere under OIFF i november 2012, regnet jeg den med på fjorårets toppliste. Den er derfor ikke med på denne listen (det er da kjedelig å ta med den samme filmen to år på rad).
Filmer som ikke er sett, men som potensielt kunne havnet på listen ut fra lovordene som går om dem, er blant annet The Act of Killing, Rush, Fortiden, Prisoners, Fremmed ved sjøen m.fl.
Når dette er sagt, så vil jeg også poengtere at det har vært svært vanskelig å sette opp en rangering av årets filmer. Det har vært mye bra, men jeg savner kanskje den virkelige store filmen som skiller seg ut. Fjorårets Laurence Anyways står igjen som en monumental film som soleklart besteg tronen, mens det i år har vært mye jevnere og ingen like klar seierherre. Rangeringen blir derfor i hovesak tatt på magefølelsen.
Listen er på 15 filmer. Jeg kunne sikkert hatt med flere for å nå 20 eller 25 slik som fjorårets liste, men mener det er disse 15 som er gode nok til at de er verdt å trekkes frem i denne sammenhengen.
En bemerkning jeg gjør meg er at mange av filmene jeg har valgt er typiske film-filmer (intet filmvitenskapelig uttrykk, men et noe klønete selvlaget begrep for anledningen) – altså filmer som viser sin styrke ved å bevisstgjøre publikum på mange av virkemidlene den bruker ved å gjøre dem tydelige. Formen er ofte overordnet innholdet, men i mange av tilfellene er det nesten så formen skaper innhold. Altså film som enten direkte eller indirekte handler om film som medium. Om det bare jeg er jeg som har valgt disse filmene av smakspreferanser eller om det ikke har blitt laget så mye tematisk interessant film i år er jo en diskusjon som kan være verdt å ta opp til en senere anledning.
Men så til listen.
15. Passion
Brian De Palmas siste film er en skikkelig De Palma-film. En erotisk thriller med Noomi Rapace og Rachel McAdams, hvor filmatiske virkemidler tas i bruk til det fulle. De Palmas stil kan nok for mange virke fremmedgjørende, ved å ty til overdrivelser og enkelte filmklisjeer. Form går alltid over innhold, og nettopp dette gjør filmen utfordrende for mange, men er samtidig en godtepose for stilintereserte cineaster,
14. A Story of Children and Film
Mark Cousin er mest kjent for sin TV-serie The Story of Film: An Odyssey og A Story of Children and Film fortsetter i samme stil. Cousin gir et innblikk i barnefilmenes historie på sin sedvanlige måte, med blanding av poetisk dokumentarfilm og pur filmvitenskap. Med utgangspunkt i et videoklipp han selv har tatt av noen unge slektninger, drar han i filmhistoriske tråder og viser oss nye perspektiver. Dokumentarfilmen føles nok litt som en episode av serien, men det er så vellaget og gjennomtenkt og gir meg lysten til å se mange filmer, at A Story of Children and Film er absolutt en film verdt å se for den filmsultne tilskuer.
13. Blue Jasmine
Woody Allens årlige bidrag har det som regel med å havne på en eller annen toppliste, og 2013 er intet unntak. Blue Jasmine er en av hans sterkeste filmer på en stund, hvor han har forlatt romantiseringen av europeiske byer, og heller laget et solid karakterdrama i San Fransisco. Cate Blanchett bærer filmen som den nevrotiske overklassekvinnen som må reise fra rikmannstilværelsen i New York og bo med sin «laverestående» søster (Sally Hawkins) i vestkystbyen. Filmen er først og fremst velspilt og vel skrudd sammen med Allens stødige hånd og velskrevne manus. Blue Jasmine er nok ikke årets mest uforglemmelige film, men står igjen som en av disse filmene som leverer så godt som man skal forvente. Og det er jo en prestasjon i seg selv.
12. Holy Motors
Holy Motors er nok listens merkeligste film, men samtidig har den sin fanskare. Personlig krevde den to gjennomsyn før jeg virkelig greide å sette pris på alt, men etter jeg først kom nn i Leos Carax verden, vil jeg nødig ut igjen. Denis Lavant spiller en skuespiller som reiser rundt i Paris i en hvit limousin, og gjør forskjellige akter ute i det fri på bestilling fra en ukjent arbeidsgiver. Hva som er performance og hva som er «virkelighet» i filmen er et uoppklart spørsmål, og metanivået gjør Holy Motors til en av de mer interessante diskusjonene om hva film er og hva film kan være.
Øystein Egge skrev om Holy Motors på nettsidene til Lillehammer FIlmklubb. Les den her.
11. The Bling Ring
Sofia Coppola viser oss hvor langt materialismen kan få oss til å gå. På en svært reflektert måte lager hun en film som tilsynelatende er like overfladisk som verdenen hun illustrerer, men nettopp dette gjør at filmen får sterkere slagkraft. Innholdet er uvesentlig. Utseendet er alt. Velkommen til Hollywood. Historien er basert på de såkalte «bling ring»-ranene fra noen år tilbake, hvor kjendiser som Paris Hilton, Kirsten Dunst og flere ble ranet av en ungdomsgjeng. Det mest interessante var motivet for ranene: det var ingen. Av kjedsommelighet bryter rike, velstående ungdommer seg inn i kjendisenes verden, tar med seg klær og smykker og bruker dem som sitt eget.
Les hele omtalen av The Bling Ring her.
10. The Master
Paul Thomas Andersons siste tilskudd til filmens vidunderlige verden er et vellykket kunstprosjekt. Filmen er mye mindre enn forgjengeren There Will Be Blood og kanskje Andersons minst tilgjengelige film, men samtidig en voldsom filmprestasjon. Det gnistrer av samspillet mellom Joachim Phoenix og Philip Seymour Hoffman; overklassen mot arbeidsklassen, det siviliserte mennesket mot det dyriske, herren og hans slave. Kontrastene kommer på rekke og rad og blir en viktig del av det tematiske som filmen diskuterer. Kultlederen Lancaster Dodd (Hoffman) tar til seg arbeideren og ekssoldaten Freddy Quell (Phoenix) på 1950-tallet, og bruker all sin energi på å forme ham i sitt bilde. I tillegg til handling er også formspråket som vanlig eksepsjonelt i P.T. Anderson-regi. Fotoet til Mihai Malaimare Jr. på 70 mm filmrull braser gjennom lerretet usedvanlig godt (selv med en digital prosjektor).
Les hele omtalen av filmen her.
9. Frances Ha
Regissør Noah Baumbach tar med seg sin kone Greta Gerwig til et sort-hvitt New York, hvor hun skildrer livet til den 27 år gamle Frances som sliter med å finne seg selv sin rolle i voksenlivet. Filmen viser en tilstand som svært mange i 20-årene kjenner seg igjen i. Hvem vil man egentlig være? Hva skjer med vennene og venninnene ettersom man blir voksen og etablerer seg? Tematikken er ikke ny, men Baumbach får det frem på en måte som gjør at vi fascineres av karakterene. En dæsj Woody Allen og en dæsj Lena Dunham, (og en viss inspirasjon fra den franske filmskaperen Eric Rohmer), gir en av årets herligste filmer.
8. Anna Karenina
Det er slettes ikke alltid at nye, kreative fortolkninger på en ihjelfortalt historie fungerer så godt. De fleste ganger er originalen som regel alltid best. Baz Luhrman greide likevel i 1996 å fortelle Romeo og Julie på en ny måte ved å holde på den originale dialogen, men sette handlingen inn i en moderne verden. Joe Wright har gjort en lignende prestasjon med Leo Tolstoys Anna Karenina. Så å si hele filmen fortelles fra teaterscenen – men det er langt i fra en filmatisert teateroppsetning. Her brukes filmmediet fullt ut, hvor det teatralske blir en kulisse, en del av filmens fortreffelige mise-én-scene. En intellektuell diskusjon om hva som er realisme og hva som er iscenesatt ligger klar til den som måtte ønske å hive seg på den. Jeg holder meg i denne omgang til å la meg begeistre over hvordan Wright setter sammen scener og hvordan teaterkulissene brukes til å skape filmmagi.
7. Papusza
Jeg trekker til stadighet frem historien om hvordan jeg oppdaget Papusza som et eksempel på hvordan man ikke skal dømme en film på beskrivelsen. Litt småtrøtt og sliten den andre dagen på filmfestivalen i Karlovy Vary ønsker reisemakker Øystein å se en sort-hvitt, poetisk film om en polsk poet. Jeg biter i meg skepsisen og blir med. Filmen viser seg derimot å være en svært god film og engasjerende på mange plan. Historien om Papusza er en historie om hvordan sigøynerne, eller romfolket, har blitt behandlet gjennom det 20. århundre. Men i tillegg til å kommentere aktuelle temaer, har filmen også andre, sterke kvaliteter. Fotograf Krzysztof Ptak har for eksempel fanget noen av de flotteste enkeltbildene jeg har sett i en sort-hvitt-film, og som er verdt kinobillietten alene.
Regissørekteparet Krzysztof Krauze og Joanna Kos har laget en film som har satt spor i meg, men som dessverre ikke ser ut til å havne på norske kinoer, noe som er svært synd, da filmen, om ikke annet, kunne blitt en viktig stemme i den utrettelige debatten om behandlingen av romfolket.
Les hele omtalen av filmen her.
6. Gravity
Gravity er uten tvil årets mest vellykkede blockbuster fra glamourbyen på den amerikanske vestkysten. Alfonso Cuaróns fortellerkraft er bunnsolid, Emmanuell Lubezkis foto er hypnotiserende, og George Clooney og Sandra Bullock greier å få oss til å føle med astronauter på avveie der ute i verdensrommet. Personlig har jeg stor glede av realistiske romeventyr, og har alltid vært mye mer fascinert av denne typen vitenskapelig sci-fi, foran historier om mennesker som for ente gang må redde verden fra romvesener. Gravity tilfredsstiller dette behovet, samtidig som den gir oss en opplevelse av astronomiske dimensjoner. Ser man filmen i sitt rette element (i 3D på kino), er det trolig det nærmeste mange kommer en tur til verdensrommet. Dog virker det som et skummelt sted å være. Samtidig er det kanskje en av de ypperste eksemplene på en såkalt filmattraksjon hvor filmmediets moderne virkemidler brukes til det fulle. Dette skriver jeg mer om i omtalen min av Gravity her.
5. The Dance of Reality
Uten å inneha noe særlig kjennskap til Alejandro Jodorowskys filmografi, måtte jeg selvsagt utnytte sjansen og se hans siste audiovisuelle sprell da den ble vist under Film fra Sør-festivalen i Oslo. Tilfeldigvis (eller egentlig en selvfølgelighet) skulle det ha seg slik at den også vant hovedprisen ved festivalen, noe jeg anser som vel fortjent. Filmen er en snodig, surrealistisk fortelling om regissørens barndom, med innslag av poetiske elementer, men fortalt med en så tydelig glede og varme at man strengt tatt ikke kan la være å like filmen. Fortellingen om denne gutten, hans far og det merkelige samfunnet kan også sies å være fortellingen om Chile, (uten at jeg kan nok om chilensk historie til å kunne bekrefte at dette stemmer), men først og fremst er det historien om Livet, og hvordan det hele er et stort sirkus, (en metafor han har brukt ved flere anledninger).
The Dance of Reality er en sprudlende, fargesprakende og humoristisk film, som kanskje er Jodorowskys lettest tilgjengelige, men likevel beviser at filmkunst kan være så mangt.
4. The Place Beyond The Pines
Jeg har tatt del i lange, heftige diskusjoner om hvor god Derek Cianfrances film egentlig er. Etter en førpremiere tidlig i mars (som dessverre ble litt ødelagt for min del av stresset om å rekke siste toget), satt jeg igjen med en følelse av at dette var en svært vellykket film. Nærmest et godt, gammeldags mesterverk. Etter andre gjennomsyn ble jeg enda sikrere i min sak på at dette var en film i sammenligning med 1970-80-tallets episke filmdramaer, hvor regissørnavn som Sergio Leone, Francis Ford Coppola og Martin Scorsese kunne nevnes. Etter å ha fått filmen noe på avstand ser jeg selvsagt at det er umulig å egentlig komme med sånne sammenligninger. En film må også få tid til å modnes og sette seg i filmkulturen før klassikerstempler kan deles ut, og jeg er derfor litt forsiktigere i min omtale av filmen i dag enn jeg var i vår.
The Place Beyond The Pines er likevel et ambisiøst verk som etter min mening lykkes hele veien. I så måte er filmen ufortjent undervurdert. Jeg tror at Cianfrances mesterverk fra 2013 vil dukke opp igjen om noen år, da i vesentlig bedre ordelag.
3. Blå er den varmeste fargen
Etter seieren i Cannes og videre hyllester alle steder den ble vist, var det store forventninger jeg hadde til Abdellatif Kechieches Blå er den varmeste fargen (La vie d’Adèle). Så store at de aldri egentlig kunne bli oppnådd, noe de heller ikke gjorde. Etter mitt første gjennomsyn satt jeg med en ekkel følelse av at vi hadde med en veldig vellaget film, men som jeg hadde håpet skulle treffe meg mer. Filmen inneholdt mange flotte sekvenser, men sammenhengen ble ingen følelse av mesterverk for min del.
Etter andre gjennomsyn snudde derimot denne opplevelsen betraktelig. Nå var plutselig Adèles (Adèle Exarchopoulos) liv mye mer interessant, hvordan hun spiser, hvordan hun smiler, hvordan hun går. Det var plutselig så mye mer å legge merke til. Filmen omhandler seksualitet, men seksualiteten blir nesten ikke diskutert. Og det som slår meg er at det er sånn som dette verden egentlig burde være: Adèle oppdager at hun er forelsket i en jente. Ok, så er hun lesbisk. Når forholdet med Emma (Léa Seydoux) begynner å skrante og Adèle starter sine små affærer, er det med en mann. Da er legningen plutselig en annen. Men dette diskuteres aldri. Det er bare en naturlig del av menneskenes verden. Kjønn og legning er uvesentlig, så lenge man kan nyte og elske med hverandre. Og denne måten å se verden på, og hvordan disse menneskene som skildres på lerretet lever i denne verdenen, står igjen som noe av det mest minneverdige fra 2013. Og derfor havner Blå er den varmeste fargen likevel blant de tre øverste filmene på listen.
Les omtalen av Blå er den varmeste fargen her
2. Den Store Skjønnheten
Helt på tampen av året fikk jeg heldigvis sett Paolo Sorrentinos Den Store Skjønnheten. Dette må være en av de sterkeste italienske filmene på en stund, og er allerede nevnt som Oscar-favoritt. Filmen omhandler en eldrende playboy som starter som en italiensk Hugh Hefner og ender som den store Gatsby. Toni Servillo spiller skribenten og forfatteren Jep Gambardella som ved flere anledninger må stille seg eksistensielle spørsmål i sin søken etter «den store skjønnheten». Filmen fortelles i veksel mellom energiske festscener på Romas tak, eksponering av store kunstverk i elegante kamerakjøringer, og lange, intellektuelle samtaler om livene i den italienske overklassen.
Les også omtalen av Viva la libertà, hvor Servillo har en annen hovedrolle.
Den store skjønnheten er en skildring av livet på Romas tak, men kommenterer også tilstanden av det materialistiske Berlusconi-styrte samfunnet som har preget Italia de seneste årene. Hvordan står for eksempel den store og stolte historien til landet i forhold til dagens Italia? Kontrastene og likhetene mellom det unge og det gamle, det vakre og vulgære bringes frem på en nærmest sørgmodig og melankolsk måte, noe formspråket og musikkvalget er med på å styrke.
Uansett om Jep finner sin store skjønnhet er i alle fall Sorrentinos film en av årets største skjønnheter. Det er slettes ikke umulig at den kunne ha kapret førsteplassen om jeg ikke hadde sett den så sent, og hadde hatt litt mer tid til å la den synke inn.
1. Stoker
Hva som ender på topp i en slik kåring er og blir subjektivt og i det hele tatt en smakssak. Denne gangen har jeg valgt å gå bort fra det politisk korrekte, og velge den filmen som trolig var årets største positive overraskelse for min del.
Chan-wook Parks Stoker traff meg som et skudd.
Filmen er den første den koreanske regissøren lager på amerikansk jord, og er en karakterthriller mellom Mia Wasikowska, Nicole Kidman og Matthew Goode. India Stoker (Wasikowska) har akkurat mistet sin far, og har et noe trøblete forhold til sin mor (Kidman). I sorgprosessen ankommer hennes onkel (Goode) fra lange utenlandsreiser, og det bygger seg opp en uggen – men deilig – spenning, som man ikke helt har klarhet på hvordan man skal plassere. De typiske filmatiske temaene sex og vold er selvsagt med, samtidig som filmen også bærer mange referanser til Alfred Hitchcocks store filmografi.
Chan-wook Park er for de fleste kjent for sin hevntrilogi (Sympathy for Mr. Vengance, Oldboy og Lady Vengance), hvor han i Sør-Korea har hatt full kontroll og fungert som den auteuren han er. Når han reiser til Statene får han et manus i armene og har Fox Searchlight pustende i nakken. Det er derfor svært imponerende hvordan Stoker likevel ender med å bli en så fantastisk film. Som de fleste som har drevet med kreativt arbeid har funnet ut, betyr ikke alltid full frihet mest kreativitet. Regissøren greier her å gjøre filmen mye bedre enn det manuskriptet i utgangspunktet er, noe som i hovedsak skyldes hans eksepsjonelle lek med filmmediet. Kreative overganger, spenstige komposisjoner og kamerakjøringer og en pianoduett som er til å få frysninger av er bare noen av elementene som gjør at jeg er stoka på Stoker.
Dette er årets kuleste film og en godtepose for alle som elsker film. Om den er best eller ikke kan nok diskuteres vel og lenge, men for meg har jeg ingen problemer med å utkåre Stoker til min favorittfilm fra 2013.
Som avslutning anbefaler jeg å lytte til Emily Wells uberkule låt til filmen, «Becomes the Color».
Godt nytt år!
http://www.youtube.com/watch?v=jzaVZYg0Fdw