Brev til Kongen
TROMSØ 2014: Hisham Zamans nyeste film er et rørende og menneskeliggjørende portrett av asylsøkere i Norge, i en tradisjonell flettverksfilm, med et manus som paradoksalt nok både er filmens styrke og svakhet.
En ung gutt ønsker å få seg kjæreste, en eldre mann har et hemmelig forhold med en kvinne, én vil få seg jobb som karatetrener, en annen vil ha lønningen sin, en kvinne er ute etter hevn, og én vil levere et brev til kongen. Alle kommer de fra et asylmottak, og alle har de én dag i Oslo til å nå sine mål.
Brev til Kongen har sin verdenspremiere under Tromsø Internasjonale Filmfestival, og deltar i konkurranseprogrammet. Hisham Zaman hadde også premiere på sin forrige film under festivalen, Før Snøen Faller. Den filmens kanskje største styrke er dens stramme dramaturgi: en slags road movie, som bygger opp historien med spennende sekvenser og nøye planlagte karakterutviklinger. Denne miksen av å bruke en sjanger som har opphav fra amerikansk underholdningsfilm, med et her eksotisk tilsnitt fra sørlige og østlige strøk, er både spennende og svært velkomment. Mye av æren for dette skal Kjell Ola Dahl ha. På Før Snøen Faller var han med som manusforfatter, men i Brev til Kongen har han fått den noe utradisjonelle funksjonen som dramaturg. Den ambisiøse og talentfulle regissøren fra generasjonen filmskapere med innvandrerbakgrunn, har en eldre og mer erfaren hjelper fra det norske etablissementet til å holde ham i tøylene og passe på at filmen holder et tempo og driv som passer formatet godt, (Dahl skriver selv om dette samarbeidet på sin egen blogg).
Brev til Kongen er en flettverksfilm i vestlig filmtradisjon: en gruppe mennesker kommer fra et felles sted, og skal alle ut på en ferd hvor de har forskjellige mål. Det kryssklippes mellom historiene og flere av dem henger også sammen i god flettverksånd. Det utradisjonelle er filmens karakterer og tematikk. Historien rammes inn av brevet til kongen som Mirza (spilt av den selv så majestetiske Ali Bag Salimi, som dessverre gikk bort i høst), har skrevet. Hans historie fortelles ved opplesningen av brevet, mens han vandrer forsiktig rundt i Oslos gater, mater fugler ved Akerselva og til slutt setter seg på en benk utenfor Slottet. Brevet har i seg selv både informasjon og poetikk nok, men selve sekvensene med Mirza føles litt uinspirert. Det er vakre bilder, og Salimis tilstedeværelse er definitivt en av filmens store styrker, men det som fortelles filmatisk er egentlig ganske lite. Brevet som leses skal være en slags rød tråd for filmen, men det sliter også litt med å binde alt sammen. I sammenligning med de store, klassiske flettverksfilmene, som eksempelvis Magnolia og Babel, kommer Brev til Kongen litt til kort, ettersom jeg savner et større filosofisk eller eksistensielt fellesskap mellom karakterene og historiene som fortelles. Hva er det som egentlig binder dem sammen annet enn at de er asylsøkere fra samme mottak? Drømmer om et bedre liv? Integrering i det norske samfunnet? Kjærlighet? Jeg mener ikke at alle burde hatt det samme målet, men savner et større fellesskap mellom dem som gir svar på hvorfor Zaman har valgt å skildre akkurat disse historiene.
Filmens problemer og filmens styrker oppfattes altså av meg som litt motsettende, da jeg ser det som svært velkomment at Zaman holder en ganske stram flettverkshistorie som grunnramme, men samtidig sliter med å ta den helt ut. Kanskje burde Dahl også ha hatt større innvirkning på manusskriptet?
Alt i alt er filmen god, og dette kommer mye av fine karakterskildringer. Skuespillerne portretterer sine rollefigurer med en varme og kjærlighet som rører. Hassan Dimirci som en noe voldelig, dog godhjertet, karatetrener (eller en eller annen form for martial arts), er humoristisk, men har en litt sår verdighet. Historien med Amin Senatorzade som Akbar, er tragisk og setter seg hardt på minnet. Historien om gutten som skal på blind date med ei jente fra Oslo kan nok oppleves som noe kunstig, men det er samtidig noe fint med at denne litt klønete kjærlighetshistorien får være en del av filmen.
Brev til kongen har litt å gå på, men har en varme og en vilje som gjør at Hisham Zaman fortsetter å vise seg som en av landets mest spennende filmskapere for tiden. Manuset til filmen er både dens styrke og dens svakhet, så forhåpentligvis fortsetter regissøren det tette samarbeidet med forfatteren, slik at det kan lages mer spennende film i fremtiden.
