Stray Dogs
KARLOVY VARY 2014: Under årets filmfestival traff en av de første store filmopplevelsene umiddelbart. Regissør Tsai Ming-Liangs tar enda et steg vekk fra tradisjonell historiefortellende film og lar verket puste og vokse ved hjelp av svært god koreografi og utnyttelse av bildene.
Et av Tsai Ming-Liangs signaturtrekk som auteur er hans statiske longshots som dras til det ekstreme. I Stray Dogs (Jiao You) går han litt lenger enn ellers: innstillingene får stå til det bristeferdige pluss litt til. En rekker å tolke bildets narrative innhold, analysere hver minste detalj i bildet, fundere over hvilke meninger som er tiltenkt av filmskaperen, eller tillagt av en selv, føle på stemningene og sette pris på de resonnerende komposisjonene av materie, bevegelse, vinkler, farger og lyd. Omsider dras sekvensene så langt at det oppstår en ambivalens; i bildets uendelige muligheter og samtidig i dets begrensninger. Jeg tar meg selv i å bli overveldet hver gang en ny innstilling overtar for den forrige.
Stray Dogs handler om en familie som lever på gaten, faren, som spilles av Lee Kang-Sheng, jobber som skiltbærer i et veikryss med reklameskilt for luksusleiligheter. Datteren og sønnen bedriver tiden sin med å spise smaksprøver på ulike supermarkeder mens de venter på at far skal bli ferdig på jobb. Sammen spiser de mat som butikkene kaster og vandrer hvileløst rundt i storbyen. I skyggene lurer det en ensom kvinne med et behov for å dele sin moderlighet, hun mater løshunder og tar seg av barna i sin jobb på en av nevnte supermarkedene. Ensomheten hos de voksne karakterene gis et voldsomt stort pusterom i Ming-Liangs dvelende stil. Den fanger opp kjedsomheten, tomheten og ikke minst håpløsheten hos karakterene. Følelser som virkelig siver ut av lerretet og befester seg hos tilskueren. Vi får et innblikk i den underliggende desperasjonen karakterene opplever, i alt fra arbeidsdager til måltider; gjøremål som kun utføres av absolutt nødvendighet, som et overlevelsesinstinkt på automatikk, en desperasjon som bygger seg opp og forsøksvis ventileres i løpet av filmen.
Regissøren har på en enkel, men likevel svært kompleks måte, klart å spille på alle strengene i følelsesregisteret mitt. Filmen makter også å skape følelsen av en alternativ tid, man formelig dysses inn i en transe av dens kompromissløse tempo. Denne evnen er enestående hos Tsai Ming-Liang, som i løpet av sin karrière har vunnet en rekke priser med fantastiske filmer som Vive L’Amour(1994), The River (1997) The Hole (1998), What Time is it There (2001) og ikke minst The Wayward Cloud (2005) (les om mitt første møte med filmen og regissøren her) . Til min store forundring har kun en av disse vært distribuert i Norge, The Hole (Arthaus).
Som vanlig har Ming-Liang med seg Lee Kang-Sheng, uttalt som regissørens alter ego, og han har vært med i samtlige av Ming-Liangs filmer. Kang-Sheng evner å jobbe med Liangs formspråk, en tålmodig skuespiller som får tid til å vokse i bildene og nærmest i ekspresjonistisk stil og med en utrolig kroppslig kontroll bli ett med byens kalde klaustrofobiske arkitektur; han blir en del omgivelsene. Tidligere har regissøren vært kjent for benytte seg av sterke farger i sine komposisjoner. De fleste av regissørens filmer handler om ensomheten – trangen etter menneskelig kontakt og nærhet, og fargene har alltid vært med på å skape et varmere klima rundt karakterene med ensomheten som ramme. Fargene representerer et håp, eller en mulighet, for å tilfredsstille de skrikende behovene. I Stray Dogs har regissøren tatt skrittet vekk fra den voldsomme bruken av sterke primærfarger og benytter seg heller av blått, gråtoner, rust, stål og falleferdig interiør. Filmen er nok den blekeste fremstillingen auteuren har laget til nå, som om en fremtidspessimisme med tiden har manifestert hos regissøren.
Bortsett fra variasjonen i bruk av farger er noen av hans mest kjente trekk fortsatt tilstede; longtakes, Lee Kang-Sheng, ensomheten og en bruk av vann/regn som metafor for kjærlighet. En metafor han særlig benytter seg av i nevnte The Hole og «vannmelonfilmen» The Wayward Cloud. Liang har uttalt:
«… I always regard the characters in my films as plants wich are short of water, wich are almost on the point of dying from lack of water. Actually, water for me is love, that’s what they lack. What i’m trying to show is very symbolic, it’s their need for love.» (Filmref.com)
I Stray Dogs er vannet fryktinngytende for Kang-Shengs karakter, kjærligheten regnet representerer er en kjærlighet han ikke er i stand til å ta inn over seg, den blir for voldsom og uinntakelig i hans håpløshet. Likevel øynes det håp for de øvrige karakterene, særlig i en scene der kvinnen i filmen omfavner barna samtidig som regnet skyller over dem.
Stray Dogs kan tolkes å mange måter, da den gir tilskueren tid til å tenke selv. Jeg tolker den som en film om noe grunnleggende menneskelig, om primærbehov som ikke blir dekket, med klare stikk i bakgrunnen mot globalisering, fremmedgjøring og en tapt fortid som årsaksforklaringer. Sistnevnte nydelig illustrert i en motsetningsfylt sekvens der karakterene kontemplerer nåtid og fortid i møte med et maleri av det tapte. Den er stappet med langtekkelige og uhyre vakre bilder, med et utelukkende diegetisk og detaljrikt lydbilde, det er en film som burde oppleves. Avslutter omtalen med enda flere bilder fra filmen:
