Vitenskapelig eskapisme og fascinerende vitenskap

Fremstilling av vitenskap på film har alltid hatt et slags omstridt preg over seg. På den ene siden kan vitenskapelige funn, hypoteser og tanker være svært fascinerende, og grunnlaget for en god filmidé. Tenk bare på det meste som er laget innen science fiction-sjangeren. På den annen side er den faktiske vitenskapelige metode som regel ganske lite filmatisk av seg, med svært nitid pirkearbeid og repeterende forsøk for å skape teorier og resultater. Det er derfor sjelden faktisk vitenskap – slik det gjøres og fungerer, presenteres på en realistisk måte i film.

Les også omtalen av Gravity, filmen som blant annet er hyllet for sin relativt realistiske fremstilling av dagens romferdsel (selv om den kjente astrofysikeren Neil deGrasse Tyson ikke nødvendigvis er helt enig).

Litt tilfeldig var det kanskje at jeg på samme kveld snublet over to filmer på kino med grunnlag i vitenskapelige ideer – dog stopper også likhetene der. Mark Levinsons dokumentarfilm Particle Fever tar for seg den siste fasen av utviklingen av Large Hydron Collider hos CERN og følger noen av fysikerne som arbeider med å finne Higgs boson (i media gjerne omtalt som ”gudepartikkelen”). Luc Bessons fiksjonsfilm Lucy tar utgangspunkt i en idé om at mennesker ikke utnytter hele kapasiteten til hjernen, og fabler i vei om hva som kan skje om vi greier å gjøre det.

Filmene har egentlig intet annet fellestrekk enn at de tematiserer det enorme feltet vitenskap, og at jeg tilfeldigvis så dem rett etter hverandre. Det er absolutt ingen hensikt å sette dem opp mot hverandre eller dømme dem mot hverandre, men likevel fører det meg inn på noen interessante refleksjoner rundt fremstillingen av vitenskap på film.

Particle Fever er ukens cinematekfilm, og er regissert av Mark Levinson, som har vært lydtekniker på en rekke store Hollywood-produksjoner (som Seven, Den engelske pasienten, Den talentfulle Mr. Ripley og Cold Mountain for å nevne noen), men tidligere bare regissert den nokså ukjente Prisoners of Time fra 1993. Men han er også selv fysiker, og har et oppriktig engasjement for det som må være et av menneskehetens store vitenskapelige bragder. Filmen følger en liten gruppe fysikere (både teoretiske og eksperimenterende fysikere) som er tilknyttet den gigantiske institusjonen CERN, plassert i Genève i Sveits. Det er utviklingen av den såkalte LHC (Large Hydron Collider) som står på agendaen: den største maskinen som er bygd av mennesker! Det har tatt nesten 20 år, brukt milliarder av dollar, og hatt flere tusener av mennesker involvert. Og det hele er bygd med ett mål for øyet: de skal finne en partikkel som kan gi bevis for standardmodellen, som igjen er den grunnleggende modellen for hele naturen og universets eksistens. I en foredragsseanse får en av fysikerne vi følger, David E. Kaplan spørsmål fra en økonom hva som egentlig er gevinsten med alt dette; hva får man igjen for å bruke så mye tid og ressurser på å finne en enkel partikkel?  Kaplan svarer med å si at han ikke vet. Vitenskapens oppgave er ikke å gi økonomisk eller politisk gevinst, men å arbeide med å finne svar på store og små spørsmål fra verdenen rundt oss. Og filmens store styrke er nettopp hvordan den greier å få frem hvor drivende denne nysgjerrigheten kan være.

Uten å ha noen akademisk bakgrunn fra naturvitenskapen (dog har jeg en ganske stor interesse for det), ble jeg svært revet med av filmens hjerte for menneskelig nysgjerrighet. På CERN arbeider forskere fra alle verdens hjørner, fra land med politiske stridigheter og religiøse uenigheter. Men de samarbeider, for søken etter svaret er viktigere enn alt annet. Personene vi følger er mennesker som lever og ånder for dette mystiske bosonet, denne usynlige partikkelen som muligens kan gi forklaringen på flere av de store eksistensielle spørsmålene.

Mye av filmens kvaliteter skyldes blant annet filmens klipp, som er gjort av legendariske Walter Murch (Apokalypse Nå!, Den talentfulle Mr. Ripley), som skaper tempo og engasjement. Flettet sammen med flotte animasjonssekvenser blir avansert fysikk forklart på en måte som gjør det hakket mer tilgjengelig for oss uten doktorgrad innen feltet. Og om ikke detaljene sitter helt, blir i alle fall viktigheten av funnene understreket til gangs. Det legges aldri skjul på at det er grundig og tålmodighetskrevende arbeid, og selv om filmen av naturlige grunner hopper fremover i tid, får vi inntrykk av enormt mye tid, arbeidskraft og ressurser som er lagt inn i forskningen, og at det aldri tas snarveier.

Helt på andre siden av skalaen finner vi Luc Bessons siste film Lucy, med Scarlett Johansson i tittelrollen. Lucy bor i Kina, og blir ufrivillig dratt inn i en narkotikasmugling, hvor hun har fått en pose med et nytt og uprøvd stoff sydd inn i magen. Men etter at hun blir utsatt for en voldelig episode på ei celle, går det hull på posen, og stoffet går inn i blodet hennes. Stoffet gir henne tilgang til å bruke deler av hjernen hun aldri før har hatt mulighet til.

Sett fra et realistisk, vitenskapelig syn, er utgangspunktet til Lucy syltynt. Ideen om at mennesker bare bruker ca 10 % av hjernen, og hva som kan skje om vi får tilgang til resten, er ikke bare banal, men også direkte feil. Men ideen er en filmatisk gullgruve, og kanskje er det ikke så rart at dette er den andre filmen på bare noen få år som benytter seg av nøyaktig det samme (pseudo?)vitenskapelige utgangspunkt (Limitless fra 2011 hadde det samme plotpoenget). Men at filmens vitenskapelige premiss er på grensen til det latterlige, det vet nok også Luc Besson, og det er selvsagt ikke uten glimt i øyet det pøses på med den ene absurditeten etter den andre. For det er heller ikke filmens poeng å komme med en realistisk, vitenskapelig fremstilling – plotet virker mer å være et slags påskudd for Besson til å kunne lage en spektakulær actionfilm overøst av visuell ekstravaganse. Her får vi servert den ene gøyale ideen etter den andre, det være seg The Matrix-aktige kode-visualiseringer, blå- og grønnfargede radiobølger eller en tidsreise i universets historie, med referanser til både The Tree of Life og 2001: En Romodyssé.

Lucy er rett og slett en gøy film å se, men virker samtidig å være selve kulminasjonen av alt som er problematisk med å filmatisere ideer basert på vitenskapelige hypoteser. Faktisk forskning er kjedelig, sier Luc Besson, og finner en gammel hypotese som ikke på noen som helst måte er vitenskapelig bevist, og lager sirkus ut av det. Så putter han Morgan Freeman inn i et auditorium og gir ham en liksom-akademisk monolog med en rekke banale påstander, slik at ideen virker noe plausibel innenfor filmens univers. Og forsåvidt er dette greit nok, for som sagt mener jeg ikke å angripe Lucy for å være noe annet enn det den prøver å være, og dens overdrevne, absurde tone gjennom hele filmen kan ikke være gjort uten et snev av ironi. Men for det vitenskapelige samfunnet kan det være problematisk at populærkultur fremstiller vitenskap på en så forenklet og respektløs måte. I film skal vitenskapen ha en funksjon som gir umiddelbare, nyttige og/eller spektakulære resultater. Slik er det ikke i virkeligheten, og med en så skjev oppfatning av hva som faktisk foregår og hvorfor det gjøres, kan det raskt komme flere økonomer som stiller spørsmål med hva som egentlig er gevinsten med å bruke milliarder på noe som egentlig ikke har en umiddelbar, målbar betydning for vårt hverdagsliv. Og akkurat det er en skummel utvikling. Da kommer man ikke langt med å løse de store utfordringene her på kloden.

Men tar man filmen kun som film, og legger til en god dose med suspension of disbelief, er Lucy et visuelt fyrverkeri, med eskapistisk holdning til vitenskapen, en virkelighetsflukt. Particle Fever er på sin side en engasjerende dokumentarfilm som hyller den vitenskapelige metoden og den menneskelige nysgjerrigheten som ligger bak.