Whiplash

En energisk jazzthriller, med hyperaktive trommesekvenser så intense at det er bare så vidt man greier å holde seg i ro.

BIFF 2014: Mellom alle filmene det ligger store forventninger til under årets filmfestival i Bergen, er det heldigvis også plass til å oppdage mindre skatter. En eventuell medieomtale av Whiplash har i alle fall gått meg hus forbi, men indiefilmen regissert av Damien Chazelle, fortjener all ros den kan få. Filmen har et energinivå som overgår det meste, og filmens klimatiske høydepunkt er så intenst at jeg nesten ikke klarte sitte stille i kinosetet.

Andrew Nyman (spilt av Miles Teller) er en ambisiøs trommestudent på en av USAs beste musikkskoler, og målet er å få være med i det svært prestisjetunge jazzensemblet til Terence Fletcher (J. K. Simmons). Fletcher er fryktinngytende som person med svært strenge krav til studentene sine. Han ønsker å oppdage den neste store stjernen og tvinger derfor de unge til å presse seg selv til det ytterste, mer enn det er forventet av dem, for å se om det er noen som har det som skal til.

Dette er en musikkfilm knyttet til det flisespikkende jazzmiljøet. Her er det musikalitet og talentdyrking i svært stor skala, og det er heller derfor ikke rart at det er her de teknisk flinkeste musikerne i verden kommer fra. Har man problemer med musikksjangeren i utgangspunktet, vil man kanskje ikke ha like stor glede av filmen, for jazz er det mye av, men for en som er oppvokst i Norges jazzhovedstad (det er i alle fall det noen av oss moldensere liker å kalle det), elsker jeg musikken og finner en viss gjenkjennelse i miljøet. Korpsmusikk og jazzparader under Moldejazz har vært en stor del av ungdomstiden min. Jeg var dog aldri talentfull eller interessert nok i å satse på musikken, men jeg kjenner igjen engasjementet og ambisjonene fra andre, som godt kommer til uttrykk i forholdet mellom Nyman og Fletcher i Whiplash.

Men mitt personlige forhold til jazzmiljøet til side: filmen er et studie i hvordan man lager rytmiske sekvenser. Høydepunktene er selvsagt de svært energiske trommesekvensene, hvor det sammen med det imponerende lydsporet, like rytmisk klippes i bildene, som gir en helt makeløs tilskueropplevelse. Kudos til filmklipper Tom Cross. Det er nesten så man selv ikke greier å sitte stille i setet når Fletcher tvinger Nyman til å dundre løs på batteriet som om det står om liv og død. Og etterhvert er det også det det gjør. Regissør Chazelles åpner filmen med den noe stiliserte og smått humoristiske tonen som ofte kjennetegnes fra amerikanske indiefilmer, men drar det etterhvert over i en mørkere og dystrere tone, hvor jazzensembelet bokstavelig talt blir et blodig alvor. Det blir en jazzthriller, og sammenligninger med eksempelvis Black Swan er absolutt relevante.

Miles Teller er velfungerende som filmens hovedperson, det smånerdete og asosiale talentet som utvikler en større og større arroganse ettersom suksessen oppstår, dog mistenker jeg samtidig at han først og fremst er ansatt som en heidundrende god trommeslager. Selv om mye selvsagt er filmtriks, er det klart at gutten må være god fra før. Filmens virkelige stjerne er J. K. Simmons som den respekterte, men fryktinngytende Fletcher. Ikke bare ser han ut som en av disse som har drevet med jazz hele livet, men kroppsholdningen, bevegelsene og faktene er en fryd å være vitne til. Og dette er ikke Coach Carter, Sean Maguire eller en av disse lærerskikkelsene på film som blir en slags mentor-slash-farsskikkelse for det trøblete talentet. Dette er jazzlæreren fra helvete!

Whiplash er den andre spillefilmen til Damien Chazelle (etter Guy and Madeline on a Park Bench fra 2009), og han gjorde først en slags pilot – en kortfilm basert på deler av manuset – for å skape blest. Kortfilmen, med samme navn, fikk positve tilbakemeldinger etter festivalrunder i 2013, og investorene kom på plass for å finanisere den ferdige filmen. Og resultatet er svært velfungerende og godt satt sammen, så jeg investorene kan bare fortsette å investere i Chazelle. Jeg gleder meg i alle fall til fortsettelsen.

Whiplash har ordinær kinopremiere i Norge 9. januar 2015.

Bemerkning: I motsetning til hva jeg trodde rett etter å ha sett filmen, har det gjennom andre artikler kommet frem at Miles Teller ikke har noe erfaring bak trommesettet fra før. Filmtrikset fungerer derfor veldig godt, og jeg har blitt mer og mer imponert av også hans fremtreden på filmen.