Turist

Ruben Östlund er snart tilbake med ny film. Mens vi venter på The Square kan du lese om hans forrige film, Turist, her.

Jeg har tidligere skrevet en bacheloroppgave om Östlunds filmer De Ufrivillige (2008) og Play (2011). Et av argumentene mine gikk på hvordan den svenske regissøren tematiserer det skandinaviske samfunnet på en eksepsjonell måte. Han iscenesetter tablåer, ubehagelig gjenkjennbare, hentet fra hverdagslige liv. I De Ufrivillige er det først og fremst voksenrollen som svikter. I situasjon etter situasjon ser vi at voksne mennesker svikter å gjøre det ansvarlige og riktige valget, om det skyldes at de gjemmer seg bak fasader i frykt for sosial utestengelse, eller i situasjoner der alkohol hindrer dem i å handle riktig. I Play ser vi også det samme: foreldre som ikke følger med på hva sine barn egentlig holder på med, noe som gjør at barna kan lage sine egne spilleregler og hiearkier.

Turist fortsetter denne tematiske trenden. En norsk-svensk barnefamilie sjekker inn på et luksushotell i de franske alpene. Tomas (spilt av Johannes Kuhnke) jobber mye og har problemer med å la mobiltelefonen ligge. Ebba (spilt av Lisa Loven Kongsli) mener dette er en fin mulighet for familien å komme seg litt vekk. I åpningsscenen forklarer hun situasjonen for en mer frisinnet svensk kvinne hun stifter bekjentskap med. Hun sier at de nå endelig kan tilbringe litt familietid sammen ”… fordi Tomas jobber så jævlig mye”. Familieidyllen er i skjøreste laget allerede fra begynnelsen.

Så kommer snøskredet. Mens familien sitter på en uterestaurant og nyter frokosten, høres et smell og vi ser en imponerende lavine flomme nedover fjellsiden. Tomas beroliger. Hans rasjonelle verdensbilde tilsier at raset er kontrollert og at dette er helt trygt, noe han med smått arroganse understreker for familien sin. Men snøen kommer nærmere og nærmere, og virker ikke å skulle stoppe før restauranten. Barna skriker og er redde, Ebba roper på sin mann, men Tomas tar med seg mobiltelefonen sin og løper av gårde, med kona og barna i stikken. Så blir alt hvitt.

Men snøføyken letter – for det var jo bare det det var. Raset hadde stoppet før restauranten, og alt var i orden. Frokosten står fortsatt på bordet og litt etter kommer Tomas lubbende tilbake og setter seg ved bordet, som om ingenting hadde hendt.

Utgangspunktet for den videre konflikten i filmen er kjempeinteressant. Den skandinaviske familiemannen forlater sin familie for å redde sitt eget skinn. Selv om ingeting egentlig hendte, er familiedynamikken snudd helt på hodet. Tematikken har blant annet skapt en større mediedebatt i Sverige som diskuterer mannsrollen i dagens samfunn. Östlund fortsetter altså å ”sette problemer under debatt”, som den danske litteraturviteren Georg Brandes ville beskrevet det. Interessant blir dette også sett i sammenheng med Ole Giævers kinoaktuelle Mot Naturen, som diskuterer lignende problemstillinger: hvem er den norske Mannen i 2014?

Da jeg først hørte om filmens premiss, var min umiddelbare tanke at dette er veldig passende for Östlunds filmstil. Fra hans tidligere filmer er hans stilistiske uttrykk svært distinkt: lange tagninger, scener med dynamiske tablåer, og med et svært realistisk uttrykk (godt hjulpet av fabelaktige skuespillerprestasjoner). Det klippes aldri i scenene, men viser oss situasjoner fra et tilsynelatende nøytralt perspektiv (noe som ved flere anledninger viser seg underveis i scenen å ikke stemme). Denne måten å lage film på gir inntrykk av at filmen ikke er fortalt: vi står bare på siden og kikker på situasjoner som utspiller seg. Noe av dette er tatt med inn i Turist, men en del er også forlatt til fordel for mer konvensjonelle fortellerteknikker. Eksempelvis brukes det flere klipp i dialogdrevne scener. I konfrontasjonen mellom Tomas og Ebba på hotellrommet etter noen glass vin, og sammen med et vennepar som har ankommet (spilt av Kristoffer Hivju og Fanny Metelius), kunne man i Östlundsk stil forventet at hele scenen ville utspilt seg i én lang tagning, men i stedet klippes det mellom halvtotale utsnitt fra forskjellige kanter av rommet. Filmskapingen er ikke lenger skjult – regissøren velger nå hva vi til enhver tid skal se på. Det gjør muligens at det er lettere for regissøren å fortelle tilskueren hva han ønsker å fortelle med scenen, men det gjør også at scenen fremstår som mer konstruert og derfor mister noe av kleinheten som kunne ha vært der.

Denne mer stiliserte formen for filmskaping ser vi også i mindre subtile sekvenser. Mellom scenene på hotellet eller i skibakken klippes det inn stemningsskapende bilder fra fjellene, hvor små eksplosjoner høres og Antonio Vivaldis store sommerhit høres på full guffe. Det er stilig og skaper stemning, men noe av realismen og den rene formen for situasjonsobservasjon forsvinner. Når settingen foregår tett innpakket av høye fjell, blir derfor ikke Turist en skildring av hvordan mennesker oppfører seg i forskjellige situasjoner, men heller en fablende, eventyraktig diskusjon om familiemannen. Og jo tettere vi kommer på Mannen, jo mer parodisk og karikert virker han.

Kanskje er det naturlig for Ruben Östlund å bevege seg litt vekk fra den svært klare og distinkte stilen han er kjent med. Han får i Turist fortsatt boltre seg i interessant menneskelig dynamikk, men gjør det med en mye tydeligere iscenesettelse enn tidligere. Vi er ikke lenger i tvil om at dette er fiksjon. Det gjør det mye lettere å selge filmen inn til et publikum. Filmen er humoristisk, og har gjenkjennbare ubehagelige situasjoner, men de er ikke lenger uutholdelig ubehagelige. Den kompromissløse stilen er muligens fjernet for å selge Ösltund inn til de større massene (og mulig Oscar-nominasjon?). I seg selv er det et sympatisk prosjekt, men dessverre gjør det at Turist ikke får helt den slagkraften den kanskje kunne trengt. Filmen er mer som et humoristisk appropos enn et hardtslående debattargument.

Men på tross av mine innvendinger, som muligens i større grad har rot i mine høye forventninger enn filmens faktiske kvaltieter, er Turist verdt å kikke på. Med Mot Naturen og diskursen om mannsrollen i det moderne Skandinavia i bakhodet, er Turist et ypperlig filmvalg for en sen høstkveld. Og for de av oss som muligens hadde forventet et hardere knyttneveslag fra Ruben Östlund, er det interessant å se at regissøren fortsatt leter, gjør ting annerledes, og ikke nødvendigvis er ferdigutviklet som filmskaper. Om ikke annet er det i alle fall en optimistisk tanke om at vi fortsatt kan forvente mye fra den svenske regissøren.

Turist har norsk kinopremiere 24. oktober.