Eivinds toppliste 2014

Filmåret 2014

(topplisten finner du på neste side)

Så var vi kommet dit hen at året skal oppsummeres og topplistene skal lages. Etter å ha oppsummert filmåret noen år nå, begynner det egentlig å gå opp for meg hvor vanskelig det egentlig er å gjøre noen fornuftige vurderinger av et helt år. Jeg har selvsagt ikke sett alt som kan sees av film dette året, og smakspreferansene mine kan være svært ulik en annens. En som bare har sett film fra utvalget som har gått på norsk kino vil ha ett inntrykk av 2014, mens en som har reist mye rundt på festivaler og fått et større spekter av internasjonal film kan ha et helt annet. Her i Norge har vi heller ikke fått muligheten til å alt av film som har vært tilgjengelig en stund i andre land, så helhetsinntrykket vil også formes deretter. Så min kjappe oppsummering og den påfølgende topplisten vil kun representere utvalget av hva jeg har sett av ny film i år, og kan vanskelig sammenlignes med så mange andre.

Når det er sagt så er min umiddelbare opplevelse av filmåret 2014 at det, for utenom noen svært betydelige eksempler, har vært et litt pregløst år. Mye av det skyldes nok at den generelle kanoniseringen har vært litt tam. Oscar-utdelingen ble en noe delt affære, da en av fjorårets favoritter, Gravity, stakk av med flest priser, mens prisen for beste film gikk til Steve McQueens noe skuffende 12 Years a Slave. Av filmene med norsk kinopremiere som virkelig hadde fortjent heder og ære under årets mest glamorøse filmutdeling, var det Martin Scorseses The Wolf of Wallstreet som utmerket seg mest. Men Scorsese, Leonardo DiCaprio og Jonah Hill gikk alle tomhendte hjem.

Scorseses humoristiske og energiske film om livet på Wall Street er et eksempel som understreker den kanskje viktigste trenden i 2014: det er de etablerte auteurene som leverer best. I tillegg til Scorsese fikk vi på høsten også uforglemmelige filmbidrag fra David Fincher, med den stilfulle og intelligente thrilleren Gone Girl, og Christopher Nolans eventyrlige romepos Interstellar. Årets kanskje mest bejublede film er Richard Linklaters ultimate coming-of-age-film Boyhood, som svært imponerende tar oss med på en oppvekst med 12 års innspillingstid. Men de store regissørenes kunstneriske suksesser finner vi også utenfor Hollywood. Imponerende mye spennende har kommet fra Skandinavia i år, og da ledet an av våre to pater familias Lars von Trier og Roy Anderson. Triers storverk er som selvfølgelighet kontroversiell av natur, i tillegg til at historien rundt filmen også vil stå igjen for ettertiden. Directors Cut-versjonene, delt i del 1 og 2, hadde premiere på henholdsvis Berlinalen og filmfestivalen i Venezia. Men vinneren av gulløven på sistnevnte festival ble Andersons En Due Satt På En Gren Og Funderte Over Tilværelsen, filmen som fullfører hans 14 år lange trilogi som omhandler døden, livet og det å være menneske.

Det virker som om flere av de mest spennende filmene nesten har holdt seg unna den største filmfestivalen av dem alle, Cannes. Gullpalmevinneren Vintersøvn er en film som sikkert fortjener den ros den kan få, men det er ikke til å komme forbi at dens rundtur på kinoene i etterkant har gått ganske så stillferdig for seg. Kanskje er det fordi den snappet opp prisen fra ungfolen Xavier Dolan, som med sin femte spillefilm, Mommy, begeistret et samlet publikum på croisetten. Filmen er et mesterverk uten sidestykke, både i kunstnerisk nyskapning og det dramatiske karakterspillet. Fra Cannes er det også flere filmer jeg ser frem til å få sett, da slettes ikke alle har nådd det norske kinomarkedet. Så det er godt mulig at festivalens inntrykk vil forsterkes når jeg får sett flere av filmene, (i tillegg har jeg på mystisk vis ikke greid å få sett Vintersøvn ennå).

Tilbake til de nordlige, lokale strøk har det vært mye spennende også blant norsk film. Eskil Vogt leverte godt med sin etterlengtede spillefilmdebut Blind, og møtte de aller fleste forventningene på en god måte. Årets kanskje største kunstneriske overraskelse er Ole Giævers Mot Naturen, som nesten dukket opp fra intet (om vi ser bort i fra den sterkt påfallende reklamekampanjen i perioden rett før premieren). Jeg var også begeistret for novellefilmen Det er meg du vil ha (Dag Johan Haugerud), og ungdomsfilmen Natt til 17. (Eirik Svensson). Så må vi på tampen heller ikke glemme det litt norske, men mest svenske, internasjonale gjennombruddet til Ruben Östlund, Turist, som var en av filmene jeg selv hadde størst forventninger til. Selv om den for meg kanskje skuffet litt (noe jeg skrev om i omtalen av filmen), er det gøy å se Östlund få så stor anerkjennelse (noe som mest trolig vil ende med i alle fall en oscar-nominasjon om ikke lenge), så får vi samtidig håpe det ikke gjør ham mer mainstream.

Til slutt må vi også ta en titt på blockbusteråret. Ser vi bort i fra de allerede nevnte Gone Girl og Interstellar, har nok ikke de aller største publikumsfilmene levert helt etter min smak. Superhelt-bølgen fortsetter (selv om jeg uttrykte stor misnøye for den allerede for over to år siden), og det var kanskje ingen overraskelse at begeistringen min for publikumsvinneren Guardians of the Galaxy (James Gunn) heller sto i negativ potens. Ei heller de to andre Marvel-filmene, X-Men: Days of Future Past (Bryan Singer) eller Captain America: Winter Soldier (Anthony og Joe Russo) (som jeg ikke engang orket å se). Hunger Games-oppfølgeren, Mockingjay Part 1 (Francis Lawrence) ble også en liten nedtur etter den overraskende gode Catching Fire fra i fjor. Den siste installasjonen i Hobbiten-trilogien endte dessverre også opp med å bli seriens svakeste. Men noen lyspunkt har det vært: den kreative og energifulle LEGO-filmen (Phil Lord, Christopher Miller) ble (til tross for superheltene) et friskt pust i en ellers blek filmvår. Actionfilmen Edge of Tomorrow (Doug Liman) ble også en av sommerens store positive overraskelser fra Hollywood. Helt på tampen av året kom også Ridley Scott (apropos store, etablerte regissører) med sin bibelfortelling Exodus: Gods and Kings, som av grunner jeg har full forståelse for har fått en heller lunken mottakelse, men som jeg likevel satte stor pris på. Når det visuelle er så storslått som Scott gjør det, gjør det ikke så mye at manus og karakterutvikling ikke alltid er helt på topp.

Det er mye som kan sies om året, og det er mye jeg ikke har sagt. Mange av de store regissørene har levert av ypperste klasse, mens en del av publikumsappellene har skuffet. Utenom et par eksempler, er det tydelig at det er utenfor filmbyen på USAs vestkyst det lages mest spennende film, i år igjen.

Gå til neste side for å se topplisten

Sider: 1 2