Eivinds toppliste 2014

Du finner også topplisten til Øystein her.

Så over på selve listen. Bare for å fortsette tradisjonen med å endre på listelengden, har jeg i år endt opp med 20 filmer som markerer 2014 for meg. Merk at det er noen av årets viktige filmer jeg dessverre enda ikke har fått sett. Blant dem finner vi Céline Sciammas Girlhood, som jeg har store forventninger til etter den solide debutten Vannliljer (2007) og fantastiske Tomboy (2011). Den over tre timer lange gullpalmevinneren til den tyrkiske regissøren Nuri Bilge Ceylan Winter Sleep fikk jeg heller ikke til å passe inn i timeplanen min. Uten at jeg anser det som en trolig listekandidat, har jeg enda heller ikke fått sett det store Oscar-håpet til Morten Tyldum, The Imitation Game, som går på kino i disse dager.

BONUS: Siden jeg ikke klarte å holde meg til bare én liste dette året, kan du finne flere spennende lister på min personlige blogg, blant annet beste norske film, mest skuffende film, beste TV-serie og de største filmoppdagelsene.

Først litt regler for listen: I utgangspunktet er filmene basert på norsk kinodistribusjon. Filmer som ikke har hatt premiere i Norge, og som ikke har fastsatt premieredato i løpet av 2015, kan tas med. Men i god listeånd, bryter jeg selvsagt mine egne regler noen steder, men det forklarer jeg nærmere under de aktuelle filmene.

Boblere: Blind, Under the Skin, Lego-filmen, Snowpiercer, Venus in Fur, Som far så sønn, Wetlands, To dager en natt, Natt til 17., Stammen, Calvary.

20. Nebraska

Nebraska er trolig en av de mest suksessfulle filmene til Alexander Payne. Her lykkes regissøren både på et kunstnerisk og kommersielt plan. Det hersket lenge tvil om filmen ville få norsk distribusjon i det hele tatt, utenom noen få festivalvisninger, men 6 oscar-nominasjoner fikk distributørene til å snu. Selv om den dog endte med å bli sett av alt for få her i Norge, er den elsket av alle som har sett den. Filmen er en hjertevarm beretning om et far-sønn-forhold, en familie som samles om noe felles, et ønske om å ville oppnå noe før man skrur av lyset for godt, samt et melankolsk og nostalgisk bilde på en del av USA som ikke beveger seg like raskt som resten av verden.

19. Mot Naturen

Det har vært et bra år for norsk film, hvor kjente navn med store forventninger har levert, og mindre overraskelser har preget filmbildet. Mot Naturen er en film av sistnevnte kategori. Ole Giævers forrige spillefilm, Fjellet (2011) ble ingen suksess, verken blant kritikere eller publikum (selv om jeg er av de som likevel liker filmen godt), så overraskelsen var faktisk ganske stor da Mot Naturen skulle få så mye hyllest og medieoppmerksomhet. Mye grunnet en svært vellykket markedsføringsstrategi, men også med lovord fra internasjonale kritikere etter premieren på filmfestivalen i Toronto. Ved å følge tankestrømmen til Martin (spilt av Giæver selv), på en joggetur oppe i den vakre, norske fjellheimen, treffes vi av noe gjennkjennelig. Vi fascineres fordi vi kjenner igjen våre egne tanker, men ler av det mens da vi kan holde det på avstand. Mot Naturen er en intelligent film om hva det vil si å være menneske i 2014, og hvordan vi er når vi er helt alene.

18. ’71

’71 er en av de beste filmene jeg har sett som skildrer krigen og opptøyene i Nord-Irland. En brutal skildring av en soldats reise gjennom Belfast, etter en heller mislykket aksjon fra militærets side. Soldaten kommer vekk fra kompaniet, og underveis oppdager han konflikter og intriger på begge sider av krigen. Spørsmålet blir etter hvert hvem som er venn og fiende, og forvirringen overføres også på oss som publikum. Krigen er kaos og filmens good guys og bad guys er også kaotisk formidlet, men Yann Demange greier likevel å formidle en spennende historie og med en imponerende tidskoloritt, og det gjør ’71 til en sterk og viktig film om en av den vestlige verdenens mest uforståelige konflikter.

17. Tom à la ferme

Du hadde kanskje glemt det, men Xavier Dolan, nå aktuell med Mommy, hadde også sin forrige spillefilm, Tom à la ferme (eller Tom at the farm) på norske kinoer dette året. Og selv om den nesten rettmessig må drukne mellom de to mesterverkene som Laurence Anyways og Mommy er, så skal man heller ikke kimse bort Dolans ”mellomfilm”. Filmen er mer å regne i thrillersjangeren, med tydelige referanser til blant annet Alfred Hitchcock. Tom (spilt av Dolan selv), reiser ut til en gård for å hilse på familien til sin nylig avdøde kjæreste, dog vet ikke moren om deres homofile forhold så han går i dekke av å være en kamerat. Situasjonen blir vanskeligere når det først psykologiske, og etter hvert fysiske, spillet til den avdødes bror (Pierre-Yves Cardinal) gjør det vanskelig for Tom å forlate gården. Med Tom à la ferme viser Xavier Dolan at han også kan gjøre mindre, sjangerpregede filmer, mens vi venter på storverkene.

16. Edge of Tomorrow

Listens eneste rene actionfilm, men en actionfilm av de sjeldne. Ja, Edge of Tomorrow (regissert av mannen bak Bourne Identity og Mr. and Mrs. Smith, Doug Liman) er en high concept, science fiction, CGI-fest, men det tilsynelatende enkle handlingsforløpet utnyttes til det fulle for å skape en svært engasjerende film. Dette er Groundhog Day (1993, Harold Ramis) satt i en futuristisk dataspillverden. Tom Cruise spiller en cocky offiser som oppdager at han personlig må ut i krig og møte romvesenene som har invadert jorden. Helvetet bryter løs i landgangen ved Normandie (det er på mange måter en ny gjenskapning av den kjente landgangen fra andre verdenskrig), og så går det ganske fort galt, og Cruise blir drept. Men i stedet for å dø, våkner han opp på samme sted som han våknet den samme dagen, og gjenopplever dagen på nytt. For hver gang han dør, vil dagen restartes, omtrent som i et dataspill, og Cruise, sammen med skuespiller Emily Blunt, må stadig komme seg lenger og lenger for å få stoppet krigen. Det er nettopp denne repeterende, men stadig utviklende historiefortellingen som gjør Edge of Tomorrow til et så engasjerende og underholdende verk.

15. The Grand Budapest Hotel

Å se en Wes Anderson-film er litt som å spise konfekt eller godteri. The Grand Budapest Hotel er nok en godbit i den stadig økende godteposen til regissøren. Det Andersonske stiluttrykket får sitt fulle utspring i The Grand Budapest Hotel, med den eksessive fargebruken, den symmetriske komposisjonen og den etterhvert så gjenkjennbare musikken, komponert av Alexandre Desplat. De bisarre rollefigurene er også med, og portretteres blant annet av Ralph Fiennes, Adrien Brody, Willem Dafoe, Jeff Goldblum, Harvey Keitel, Jude Law, Edward Norton, Jason Schwartzman, Lea Seydoux, Tilda Swinton, Bill Murray … for å nevne noen. Kanskje noe mer stilistisk striglet og  ikke like hjertevarm som Andersons forrige film, Moonrise Kingdom, er The Grand Budapest Hotel likevel et sukkertøy av høy kvalitet.

14. Locke

Tom Hardy har satt seg i en bil, og der sitter han og vi gjennom filmens 85 minutter. Locke kan kanskje avfeies som en morsom konseptfilm, men ser vi forbi dette aspektet, er filmen først og fremst en drivende god spenningsfilm. Med naturlige likheter til Buried (2010), får vi avdekket historiens grener og intriger gjennom telefonsamtalene Hardys karakter, Ivan Locke, har med familie og arbeidskollegaer gjennom filmen. Men intrigene handler ikke nødvendigvis om liv og død, men om jordnære og mer gjenkjennelige problemstillinger. Regissør Steven Knight gjør likevel filmen nervepirrende spennende, ved hjelp av stødig klipp, et stramt og godt manuskript og en energisk Tom Hardy i hovedrollen.

13. Turist

I min omtale av filmen skrevet tidligere i år, konkluderte jeg med at jeg nok var noe skuffet over Ruben Östlunds siste film. Og fremdeles er det ikke til å komme forbi at Turist er hans mest publikumsvennlige film til dags dato. Men filmen har ligget og lurt i tankene mine resten av høsten, og når året skal oppsummeres, føles det unaturlig å ikke ha Turist med på listen, og der skal den også ha en solid plassering. Östlund er en intelligent filmskaper, som makter å stille spørsmål om dagsaktuell tematikk. Den skandinaviske kjernefamilien, med ekteskapet og kjønnsbalansen i sentrum, skal stilles til veggs.

Les omtalen min av filmen her.

12. Norte, the end of history

Et filmtilfelle hvor spørsmålet om listedeltakelse kan stilles: Norte er egentlig fra 2013, men har hatt mesteparten av sin distrubisjon dette året, blant annet ved å være Filipinenes Oscar-kandidat for den kommende utdelingen (selv om den ikke har gått videre til shortlisten). Norte, the end of History er fire timer lang og svært saktegående film, såkalt slow cinema. Filmen har likevel noen elementer som velkomment bryter den gjennomgående stilen, i tillegg til en overraskende engasjerende handling som diskuterer moral og filosofi. De lange tagningene og den rolige stilen gir oss som tilskuere tid til å reflektere og tenke over det vi ser underveis, noe som gjør denne «korte» filmen til Lav Diaz (han er kjent for filmer som krysser både 6 og 7 timer), til et kompromissløst kunstverk. Norte er på grunn av sin lengde en vanskelig film å se, men har man først gjort det føles det ut som man har gjennomført en stor bragd, og jeg ville ikke vært foruten.

11. Vinden stiger

Hayao Miyazaki gir oss sin (tilsynelatende) siste film med Vinden stiger. En vakker skildring av drømmen om å nå himmelen, en romatisk skildring av den fremadstormende moderniteten, samt brutaliteten i den store verdenskrigens inntog. Vinden stiger har mye mindre av de fantasifulle elementene som Miyazakis filmer er kjent for, (som f.eks. i Prinsesse Mononoke (1997) og Chihiro og heksene (2001) ), men skaper likevel noe magisk med måten den japanske kulturen, landskapet og menneskene vises. Vinden stiger er, som mange av mesterens filmer, en voksen filmfortelling og vistnok mye inspirert av Miyazakis egen barndom, oppvekst og drømmer, (han er sønn av direktøren til Miyazaki Airplane som blant annet leverte flydeler under andre verdenskrig).

Mange spør seg nå hva fremtiden til Studio Ghibli skal bli uten mesteren selv med på laget, men jeg er heldigvis ikke så veldig bekymret …

10. Fortellingen om prinsesse Kaguya

… for det legendariske animasjonsstudioet fra Japan har fremdeles svært mange dyktige kunstnere med på laget. Isao Takahata (som også regisserte Grave of the Fireflies fra 1988) gir oss en av de vakreste animasjonsfilmene jeg har sett på flere år. Fortellingen om prinsesse Kaguya er tegnet med enkel strek, men blir et bevis på at stor kunst og filmformidling kan skapes uten avansert datagrafikk. Fortellingen er et godt gammeldags eventyr: en bambus-kutter finner en dag et barn inne i en skinnende stilk, som han tar med seg hjem til kona. De tenker hun må være en slags engel, eller i alle fall en prinsesse, og ønsker å oppdra henne deretter. Kaguya vokser fort, og hun får venner blant de som bor på gårdene ved skogen, men foreldrene mener at dette ikke er bra nok for en prinsesse og flytter etter hvert inn i byen. Fortellingen om prinsesse Kaguya er virkelig noe av det vakreste som har vært vist på kino, og det aller beste av animasjon dette året.

9. En due satt på en gren og funderte over tilværelsen

Roy Anderson avslutter sin trilogi om døden og det å være menneske i filmen med den helt fantastiske tittelen En due satt på en gren og funderte over tilværelsen. Etter den høyt kritikerroste Sanger fra andre etasje (2000) og den hysterisk morsomme Du levande (2007) imponerer Anderson med nok en film som strengt tatt er akkurat på samme vis som de to forrige i trilogien. Anderson er utvilsomt en av Skandinavias mest grundige og kunstnerisk ambisiøse regissører, og han har gjennom sine siste filmer blitt forbundet med et svært spesielt stiluttrykk. Så å si alle scenene er filmet i hans eget studio, hvor scenografien og utseende er planlagt og konstruert ned til de aller minste detaljer. Sammen med farger og lys, komponeres det bilder som nesten ser mer ut som malerier enn faktisk film. Det brukes også lange tagninger, hvor hver eneste komposisjon har sin egen lille historie. I filmen som helhet er det ingen klar handling, men det er særlig to personer vi følger: Sam og Jonathan arbeider i underholdningsbransjen, ved å selge moroartikler til bedrifter som trenger slikt. I tillegg til dem treffer vi også på menneskene som befinner seg på Halte Lottas kro i Gøteborg, samt at kong Karl 12. stikker hodet innom en kafé på vei ut i krigen mot russerne. I et handlingsreferat som dette høres beskrivelsen kanskje snodig ut, men i Roy Andersons filmunivers er dette av den helt naturlige sorten. Innholdet er så lekent, så uforutsigbart og så banalt at det alltid er en stor fornøyelse å få entre det Andersonske univers.

8. Maps to the Stars

Denne Hollywood-fabelen fra den psykokroppslige horror-mesteren David Cronenberg har enda ikke vært vist i Norge, ei heller ser det ut som den blir det, og det er synd fordi Maps to the Stars er en særs god film som nesten mytologiserer det absurde og intestiøse ved livet i Beverly Hills. Naturlige sammenligninger kan gjøres med Sofia Coppolas The Bling Ring (2013), ved lokasjoner, utseende og det ganske stillestående stiluttrykket, men der sistnevnte film begrenser seg til hvordan man kan være sykelig opptatt av kjendisene i Hollywood, viser Cronenberg hvordan filmstjernene selv lider av verdenen de lever i. En verden som skal være perfekt, men som er alt annet enn det. Julianne More gjør sin beste rolleprestasjon på lenge, som den aldrende skuespillerinnen Havana som hjemsøkes av sin døde mor, og ikke kan akseptere at hun selv ikke er like ung og hot lengre. Livet har alltid vært å etterstreve det perfekte, men tilværelsen endres noe når Agatha, (Mia Wasikowska), ei jente med svært synlige brannskader, entrer tilværelsen. Samtidig har barnestjernen Benjie (Evan Bird) problemer med å holde seg nykter, samt kontrollere sjalusien overfor en ny konkurrent i franchisen «Bad Babysitter».

Maps to the Stars er nesten en slags fabel om det helvetesaktige Hollywood, i det minste en satire om kjendislivets bakside. Selv om Cronenberg har gjort noen solide filmer de seneste årene, er det velkomment med et tilskudd i det aller øverste skiktet, med hans beste film siden A History of Violence (2005)

7. Boyhood

Den definitvt mest kritierroste filmen dette året er Richard Linklaters storverk Boyhood, som på imponerende vis skildrer hele oppveksten til Mason (Ellar Coltrane) fra han er 6 til han blir 18 år. Filmens innspillingstid er like lang som handlingens historieforløp, da det er de samme skuespillerne som brukes gjennom hele filmen. Det imponerende er da den overraskende stramme og gjennomtenkte historien. Mye av filmen må ha blitt til underveis, og det vies mye tid til rolige pasasejer uten viktige handlingselementer. Men Boyhood har også en klar og gjennomgående rød tråd, som i Linklaters regi verken blir for påfallende eller for vag. Det er vanskelig både å si noe særlig nytt om Boyhood som ikke allerede er sagt, ei heller kritisere den. Filmen er rett og slett skikkelig god, og det er sjelden man sitter igjen med en følelse av å ha opplevd et liv på denne måten (da kanskje enda tydeligere i flotte birolleprestasjoner av Patricia Arquette og Ethan Hawke). Men filmens eksepsjonelt enorme hyllest gjør også at den kanskje føles litt oppskrytt: jeg kan i alle fall komme på seks andre filmer som er bedre enn Boyhood i år.

6. The Wolf of Wall Street

Martin Scorsese er en av disse store regissørene som ser ut som han aldri vil gi seg med å levere mesterverker. Etter den nydelige Hugo Cabret (2012) kunne man kanskje tenke seg at Scorsese skulle havne inn i et mer nostalgisk gammelmannsmodus (noe man kan frykte at Steven Spielberg har gjort), men tvert i mot er det helt utrolig å tenke på at den nå 72 år gamle mesteren har laget en så vill og så leken film som The Wolf of Wall Street. Basert på den sanne historien om Jordan Belfort (eksemplarisk spilt av Leonardo DiCaprio), som sammen med sin partner Donnie Azoff (Jonah Hill) skaper sitt eget lille imperium i verdens børsmekka. Filmen er blitt beskyldt for å glorifisere det dop- og prostitusjonsfylte playboy-livet, med den ulovlige økonomisvindelen i bakgrunnen, men det er å misforstå filmens viktige ironiske poeng. Belfort er en antihelt, men filmen kommer ikke med noen moraliserende pekefinger om hva man skal mene. Oppfattelsen av moral er opp til hva man selv ønsker å hente fra filmen. Dette grepet kunne raskt ha fallt igjennom med en mindre erfaren regissør, men Martin Scorsese vet selvsagt nøyaktig hva som skal til, noe som gjør The Wolf of Wall Street til regissørens beste film på mange år.

5. Whiplash

Ja, her jukser jeg litt igjen i listelagingen min. Denne filmen får norsk kinodistribusjon like over nyttår, og burde da egentlig være regnet som en 2015-film, men for å dra igang promoteringen litt av denne elektriske filmen, vil en listeplassering ha mye mer for seg nå, enn om et år. Whiplash handler om hvor store prestasjonskravene er på en av verdens beste musikkskoler, og skaper en uhyggelig, nærmest horror-aktig stemning mellom filmens hovedperson Andrew (Miles Teller) og hans fryktinngytende lærer Terrence Fletcher, (spilt av den soon-to-be oscar-nominerte J.K. Simmons). I omtalen min fra visningen på BIFF skrev jeg at jeg hadde problemer med å sitte stille under de mest intensive sekvensene.

Les resten av omtalen her, og se filmen når den kommer på kino 9. januar.

4. Gone Girl

Jeg er kjempefan av David Fincher, og særlig den senere filmografien hans. The Social Network mener jeg fremdeles er en av de kuleste filmene som har kommet på mange år, og nyinnspillingen av den populære Stieg Larson-boken, The Girl With The Dragon Tattoo (2011) var en svært stilsikker og intens thriller, som kanskje aldri helt fikk den anerkjennelsen den fortjente. Gone Girl er en ny bokadaptasjon fra en populær krimthriller, men treffer bedre på timingen. Filmatiseringen av Gillian Flynns Flink Pike (ikke til forveksling med den norske dokumentarfilmen med samme navn) er rett og slett nok en innertier fra en av de mest kompromissløse og stilsikre filmskaperne i Hollywood.

Les mer om min begeistring for Gone Girl her.

3. Interstellar

Med unntak av en film som ligger enda litt høyere opp på listen, er premieren av Interstellar muligens årets store kinoopplevelse for min del. Interstellar er rett og slett utenomjordisk storslått og laget på en måte som få andre filmer blir gjort i dag. Satt i en ikke alt for fjern fremtid, er jordkloden i ferd med å gå tom for mat. Cooper (Matthew McConaughey) er en gammel pilot som nå lever av å være bonde, sammen med svigerfar Donald (John Lithgow) og sine to barn Murph (Mackenzie Foy) og Tom (Timothée Chalamet). Men etter at noen mystiske signaler dukker opp og viser vei til NASA’s skjulte base, blir Cooper sendt ut i verdensrommet til et ormehull som kan frakte romskipet til en annen galakse, for å finne en ny klode som menneskene kan overleve på. Det blir et godt gammeldags romeventyr, hvor pionerene utforsker nye, ukjente verdener.

Jeg er nerdete fascinert (ut fra det man kan være uten noen naturvitenskapelig utdannelse) av romferder, astronomi og astrofysikk. Det er derfor veldig gøy å se en science fiction-film som også tar vitenskapen seriøst. Regissør Christopher Nolan, med hjelp av fysikeren Kip Thorne har vært veldig nøye på at vitenskapen skal gå først, og det kunstneriske aspektet ligger nok heller på tilfeldighetene og menneskelige avgjørelser. Naturen og fysikken stemmer – så langt vi vet i alle fall (avslutningssekvensen er nok i det mest høytflyvende laget).

Sammen med David Fincher i den forrige listeplasseringen, er også Christopher Nolan av de aller mest priviligerte filmskaperne i Hollywood. Mannen får egentlig gjøre akkurat hva han selv ønsker, og får det budsjettet han trenger. Få andre mennesker har fått mulighet til å kunne lage høytsvevende filosofisk romopera til 160 millioner dollar i dag, uten andre garantier enn regissørens merittliste. Det er da gøy å se at det også denne gangen lykkes for Hollywoods fremste aktive filmskaper, og det blir spennende å se hvor veien går videre etter at han nå har lagt fra seg Batman. og superheltuniverset for godt.

2. Nymphomaniac Directors Cut

Få filmer har fått så mye oppmerksomhet og hatt så mye spørsmål og merkelige saker rundt seg som Lars von Triers Nymphomaniac. Da kinoversjonen hadde norsk premiere tidlig i 2014 var jeg allerede overbevist om at dette allerede var nok et storverk fra Danmarks enfant adulte terrible. Men kanskje var det noe som ikke stemte helt, kanskje var det noe som manglet litt enda. Vi visste også at filmen som ble sluppet ikke var von Triers egen versjon, så det var derfor bare å se frem til Directors Cut-versjonen som ble delt i to deler og sluppet på henholdsvis filmfestivalen i Berlin og Venezia. Til sammen utgjør de von Triers største filmverk til dags dato, med en spilletid på over fem og en halv time, og fremstår, slik regissøren selv hadde tenkt det, som en roman: i filmen møter vi Joe (Charlotte Gainsbourg) som forteller sin livshistorie som nymfoman til den aseksuelle akademikeren Seligman (Stellan Skarsgård). Filmen fortelles i kapitler, som til stadighet flyter ut i digresjoner og assosiasjoner, men alltid med en tydelig rød tråd. I tillegg til den rå og sterile (sic) fortellingen til Joe, får vi lære om alt fra fluefisking, knuteknyting og religionshistorie.

Lars von Triers versjon av filmen er selvsagt den eneste versjonen man bør se. Basert på ryktene var det visst bare de mest eksplisitte sex-scenene som var kuttet til kinoversjonen, noe som slettes ikke stemmer (selv om det er både mer sex og andre sterke bilder). Scener får mer dybde, man får mer tid til å kjenne noen av bikarakterene, historien flyter generelt bedre. Når alt kommer til alt, når forvirringen mellom versjoner og krangling mellom produsenter og regissører har lagt seg, så er Nymphomaniac nok et mesterverk fra verdens beste regissør. La oss bare håpe at Lars von Trier fremdeles kan lage stor kunst når han nå avvendes fra rusmidler (noe han selv mente ville bli vanskelig, i det første intervjuet han har gjort siden Cannes-fadesen i 2011).

1. Mommy

For meg kunne det ikke bli noe annet. Det er ikke mer enn to år siden sist Xavier Dolan toppet listen over årets filmer, med Laurence Anyways, men Mommy opplevde jeg som nesten enda bedre. Noen år, når rangeringer og topplister skal lages, er det ingen tydelig vinner. Da er det gjerne noen få filmer som kniver om teten, og så blir det egentlig tilfeldigheter som avgjør førsteplassen (slik ble det litt i fjor, da Stoker vant, men jeg i ettertid anser Den Store Skjønnheten som den beste filmen). Andre år peker det seg ut en tydelig vinner med en gang. Jeg visste at dette ville bli årets favoritt i det jeg gikk ut av kinosalen etter rulleteksten under filmfestivalen i Bergen tidlig i oktober.

Jeg hadde jo skyhøye forventninger etter kjærlighetsforholdet jeg har hatt til Laurence Anyways, men tidlig i Mommy (jeg velger bevisst å bruke den engelske tittelen, da den norske oversettelsen Mamma på en måte føles feil), etter at mor Diane (Anne Dorval) har plukket opp sønnen Steve (Antoine-Olivier Pilon) fra ungdomsfengselet og tar ham med hjem, kaster den unge hovedpersonen seg ned på sengen sin i sakte film. Sengeteppet er gyllent, i en stil vi vanligvis kanskje ville karaktisert som litt harry. Men i Dolans kameralinse er det sengen til en tilbakevendt prins. Det er en enkel og nesten ubetydelig scene, men gir en liten pause fra de mer dialogdrevne sekvensene. I denne ene lille sekvensen ser vi støvkorn som glitrer i solskinnet inn på rommet, og vi kan nesten ta og føle på stoffet i sengeteppet. Gåsehuden nesten tyter ut av meg, og den forsvinner egentlig ikke før filmen er omme. Filmen er full av sånne små øyeblikk, og det er egentlig det som virkelig gjør filmen for meg. Men de store tablåene hjelper også til, og med bruk av akkurat passe oppbrukt popmusikk, men desto større og mer ektefølt glede over akkurat disse låtene, blir jeg totalt slått ut der jeg sitter i kinosetet. Hvor ofte har Céline Dion vært så fantastisk, for eksempel? Er det fortsatt mulig å få Oasis «Wonderwall» til å føles ny? (en samlet spilleliste over musikken i filmen kan finnes på Spotify her). Mommy infridde forventningene mine og vel så det.

Filmen handler om dette tette forholdet mellom mor og sønn. Diane ansetter også den smått nervøse naboen Kyla (spilt av Dolan-kjenningen Suzanne Clément) som hjemmelærer for Steve, for å prøve å få ham på riktig sti, etter noen litt uheldige episoder. Det blir vennskapet til denne trioen som blir filmens kjerne, og de gangene det brytes opp er det virkelig vondt og hjerteskjærende å se på.

Bildeformatet er kanskje det mest omtalte med Mommy, men egentlig ikke det mest spennende (det er det som foregår innenfor de sorte rammene som er mest interessant!), men er selvsagt også noe man bør trekke frem. Laurence Anyways var filmet i det gamle academy ratio, 4:3-formatet, mens Mommy tar det hele lenger og bruker det såkalte Instagram-formatet: 1:1. Det vil altså si at høyden og bredden er like stor. Dette gir et helt uvanlig filmbilde, da vi er vant til å se film i horisontale rektangler. Å filme kvadratisk er valgt for å fange ansiktene og unngå alt det unødvendige rundt. Og det funker som bare det!

Jeg har ved et par anledninger prøvd å skrive om Mommy, men hver gang flyter det ut i endeløse digresjoner og med svært overdreven bruk av superlativer. Etter første kikk på Mommy var jeg nesten slått ut, og selv om andre syn opplevdes som noe mer behersket, fikk jeg da mer tak i de faktiske kvalitetene. Heldigvis får filmen mye positiv anerkjennelse, (men har sjokkerende nok blitt vraket i Oscar-sammenheng), men jeg skal også innrømme denne hyperaktive forelskelsen til filmen først og fremst er basert på en visning der alt klaffet. Det var opplevelsen av Mommy der og da som gjorde at den så soleklart havnet på topp, og avgjørelsen er ikke tatt med noen nøktern vurdering av kvaliteter. Det er litt viktig for meg å understreke dette, da denne enorme hypingen fra min side kanskje kan være med på å ødelegge for opplevelsen av filmen.

Men Mommy er uansett min favorittfilm fra 2014, og det er bare å glede seg til det neste prosjektet til «filmens Mozart», hans første engelskspråklige film (alle filmene hans er på fransk, da han kommer fra Québec), The Death and Life of John F. Donovan, med Jessica Chastain og Kit Harrington i hovedrollene.

Med det ønsker jeg alle et godt nytt filmår, og håper på at 2015 vil kunne bli et historisk godt år!