Øysteins toppliste 2014

Tilbake til forrige side.

10. Wetlands

David Wnendts adaptasjon av Charlotte Roches bok med samme navn (Feuchtgebiete) er nok den mest uforskammede filmopplevelsen jeg har opplevd. Filmen er så til de grader gross out uten at det fremstår som rent spekulativt. Filmen er biografisk konstruert og handler om den eksentriske sjarmbomben Helen Memel spilt av en utrolig sjarmerende, og tøff(!), Carla Juri. Helens mor er sykelig opptatt av hygiene, Helen selv er svært opptatt av å være uhygienisk – hun elsker å være skitten og har en voldsom fascinasjon for egne og andres kroppsvæsker. Filmens første innstilling introduserer vår heltinne, en sjarmerende, blond, litt rufsete ung kvinne med fregner. Hun ruller i sakte film gatelangs på et longboard, på lydsporet holder hun en monolog om hemoroider, denne etterfølges av en tilfredsstillende kløe på bildesiden. Deretter befinner hun seg på et toalett som får toalettet i Trainspotting til å fremstå som sanitært. Hun forklarer oss at hun elsker å gni sine edle deler på skitne toalettseter for å opprettholde en kraftig bakterieflora. Kameraet får øye på et forlatt kjønnshår og zoomer inn i det som et mikroskop, og vi befinner oss brått på en reise til et sted fullt av farger og dinosauraktige bakterier ledsaget av punk på lydsporet.

Slik åpner filmen, filmatisk hyperaktiv som en Amélie på amfetamin. Filmens eksplisitte rett i trynet-vesen fremstår hakket verre på grunn av hovedpersonens bekymringsløse tyske overstemme. Filmen er svært underholdende, stilistisk spenstig og setter et fenomenologisk perspektiv på et av vår kulturs siste tabuemner: hygiene. Hvorfor er mangelen på den problematisk?

9. Norte, the End of History

Lav Diaz er sta og kompromissløs som filmskaper, og filmene hans vitner om en stålvilje om at filmene skal bli akkurat slik som de blir forespeilt eller drømt – dette til tross for at han er kjent for å skape filmene underveis med et fast team av venner og bekjente. Dette er en av regissørens korteste filmer, selv om den runder fire drøye timer. Diaz selv er filosof og det er alltid en filosofisk utgreiing som pågår i filmene, samt en kraftig respekt for naturen som en del av vår psykologiske verden (en kan sånn sett trekke linjer til Terrence Malicks behandling av naturen). De filosofiske linjene fremstår ganske eksplisitt i Norte, the End of History som åpner på en cafe der tre bekjente diskuterer filosofi og juss-studenten Fabian uttrykker at «Sannheten er død og meningen med den». Han bestemmer seg siden for å sette tankene i praksis når han tar livet av en lånehai og hennes datter. Norte baserer seg på  Dostojevskijs Forbrytelse og Straff  og også her er det en uskyldig mann som blir straffet.

På tross av filmens langsomme, dvelende uttrykk er den mer historiedrevet enn det man er vant med innen slow-cinema-tendensen som Diaz ofte assosieres med. Vi følger i stor grad handling og konsekvens. Den uskyldige mannen venner seg til livet i fengsel, hans kone og deres to barn sliter i en fattig bydel og morderen Fabian synker nedover i en mental ubalanse der det enses lite håp. Filmen har svært få lyspunkter og har en nihilistisk hang. Likevel er den svært vakker og behandler rammene disse ulykkelige menneskene befinner seg i med vel så stor respekt som den har for karakterene, det er noe vakkert i lidelsene i Diaz’ film. Til tider beveger også filmen seg over i sekvenser som befinner seg mellom drøm og virkelighet. Fra statiske longshots til dronesekvenser som har noe spøkelsesaktig ved seg.

Filmen er ikke et lukket system, og den inviterer til mange tolkninger. Den har mye på hjertet på flere nivå, noe den også inviterer til i sitt dvelende vesen. Dens skjønnhet og kraft i form av å være et rikt verk med en sanselig dimensjon gjør at den blir en av årets mer krevende bautaer.

8. Interstellar

Med Interstellar har Christopher Nolan laget sitt største verk til nå. Filmen er av den seriøse typen sci-fi som forsøker å holde seg så nærliggende en tenkt virkelighet som mulig. Den er uhyre spennende og mye av æren for det ligger i den svært effektive klipperytmen og et usedvanlig godt komponert musikkspor signert Hans Zimmer. For meg var dette typen film der alle bitene satt så godt sammen at de løftet hverandre til et nytt nivå. Den satte tankeprosessene i gang med sitt troverdige settdesign og interessante manus, tårekanalene ble massert av dens universelle perspektiv på kjærlighet, særlig drevet av far-datter-tematikken mellom McConaughey og Chastains rollefigurer, samt nervene i ekstase av nevnte filmatiske driv. Storverk i denne klassen er det rett og slett sjeldent man får se.

7. It Follows

Etter den nydelige og flytende affæren The Myth of the American Sleepover fra 2010 som portretterte sommerens siste kveld med gjengen hos noen forstadsungdommer, har regissør David Robert Mitchell her laget en forstadshorror med tydelige blunk til sjangerens mestere.

Likevel er det et svært friskt og filmatisk blikk i aksjon i It Follows. Filmen er minimalistisk, så til de grader godt skutt og timingen for filmens skremmende uhumskheter sitter så godt at jeg knapt orket å bli i kinosalen den sene sommerkvelden jeg møtte verket. Med horrorfilm må man holde tungen rett i munnen for å ikke avsløre for viktige detaljer, men jeg kan nok røpe at her ligger skrekken veldig nære hjemmet, den typen som kryper seg inn på deg. Så nære at jeg måtte snu meg i tide og utide på veien hjem fra visningen. Hvis det ikke er noe av poenget til sjangeren så vet ikke jeg. Filmen er også pyntet med et av de kuleste synthsporene jeg kan huske å ha hørt på film. Komponisten Disasterpeace har maktet å lage noe som minner om Carpenter, men samtidig fremstår aktuelt og originalt, og som bidrar til å skape en tett ladet stemning. It Follows er skremmende kul og en av årets stiligste filmer.

6. Mamma

Xavier Dolans femte spillefilm Mommy vil nok bli husket som den filmen som åpnet dørene for den unge regissørens verdensherredømme etter at Jane Campion tildelte filmen juryprisen på årets Cannes. Den unge regissøren er som vanlig godt i gang med flere prosjekter, blant annet sin engelskspråklige debut The Death and Life of John F. Donovan med navn som Jessica Chastain, Susan Sarandon, Kathy Bates og Kit Harington kjent fra Game of Thrones på rollelisten. Som med Woody Allen, Francois Ozon og kanskje særlig Rainer Werner Fassbinder, er Dolan en svært produktiv filmskaper med omlag én film i året, det er vanskelig å snakke om en av hans filmer uten at en ny alt er aktuell. Dolans alder og kvaliteten i filmene er noe som dras opp til det evinnelige, men det er da heller ikke rart, regissørens karrière er enestående så langt jeg kan se tilbake i filmhistorien.

Mommy følger Dolans mor-sønn tematikk, en tematikk han tidligere har vært inne på i knall-kuriositeten I Killed my Mother og i Laurence Anyways. Vi får være med på en viktig del av livet til en mor, hennes sønn og deres nabo. De tre er tolket av et svært godt ensemble av skuespillere som Dolan tidligere har jobbet med: Antoine-Olivier Pilon som sønnen Steve, Anne Dorval som moren Diane «Die» og den pustfrarøvende Suzanne Clemént som naboen Kyla, og det er da først og fremst i karakterskildringene fokus ligger og at filmen virkelig skinner.

Karakterenes personligheter og portretteringen av deres intime virkelighet preges av kraftfulle følelsesutbrudd og uværsskyer på den ene siden og barnslige terapeutiske ablegøyer på den andre. Filmen bombarderer oss med kraftige utløp i løpet av dens to og en halv time. Likevel makter de voldsomme gestene og bristeferdige følelsene skuespillerne fremmaner å ha en resonnerende bravur som er langt i fra parodisk. Dolans sedvanlige pop-lek med stil er fortsatt fremtredende i form av musikkvideo-lignende montasjer og vekslende bildeformat. Et bildeformat på 1:1 som matcher og makter å fange de fremstående karakterene på en fengslende måte.

Filmen akkompagneres av noe à la Quebecs svar på de tredve siste årenes ti i skuddet, med artister som Beck, Oasis, Celine Dion og Lana del Ray. Grepene gjør at det nesten renner over av patos og jeg suger det til meg (en sekvens der gjengen synger og danser til Dions On ne change pas er nok noe av det flotteste jeg har sett). Ikke noen guilty pleasure her, filmen er så solid og spenstig i alle ledd at det blir en sann nytelse.

5. Nymphomaniac: Director’s Cut

Når vi nå beveger oss inn på årets fem beste filmer er grensene mellom hva som hever den ene over den andre særdeles flytende, samtlige av disse filmene har boblet frem og tilbake mellom sine endelige plasseringer og de er alle sammen mesterverk i mine øyne.

I skrivende stund ser det ut som at Lars von Triers Nymphomaniac har blitt kraftig utelatt av en stor del av kritikerne i årets topplister. Filmen hadde mye hype og sjelden har det vel vært større forventninger til en film, orgasmeposerende kritikere, Shia Leboufs penis-selfie, pornorykter, to versjoner og to filmer. Kan det være at folk ble litt lei når alt kom til alt? Selv så jeg kinoversjonen to ganger og likte det jeg så, men jeg kom meg ikke fra en gnagde følelse av at filmen til syvende og sist fremsto nokså tannløs, forventningene tatt i betraktning. Jeg fikk også en følelse av at filmen manglet noe for å være helt der.

Månedene gikk og Nymphomaniac var i ferd med å reduseres til et lunkent minne, men så fikk jeg muligheten til å se regissørens egen versjon. Kanskje kom den litt sent for noen? Den endelige versjonen inneholdt i alle fall den mengden med hardtslående eksplisitt innhold jeg tidligere hadde blitt lovet, attpåtil noen sekvenser som virkelig tok steget inn i det ekstreme. Det noe jeg tidligere hadde etterlyst ble inkludert og gjorde at filmen tok steget opp til mesterverkligaen hvor von Triers filmer som regel har befunnet seg. Den litterære og til tider mildt hektiske kapittelformen fikk sine pusterom og karakteren Joe, som Charlotte Gainsbourg og Stacy Martin fortjener alskens priser for, ble en tydeligere utbrodert, samt enklere figur å sympatisere med. Filmen føyer seg inn i rekken av regissørens filmer som makter å spille på alle mulige strenger i ett og samme verk, den er på samme tid hysterisk morsom, hjerteskjærende vond, overskridende og tankevekkende.

Nymphomaniac har blitt en svært rik film, både i seg selv, men også som del av et auteurstudium, det skal jeg riktignok holde meg unna i denne omgang.

4. Stray Dogs

Tsai Ming-Liangs Stray Dogs har vist seg å bli et sjelsettende møte med filmens muligheter for meg da den virkelig åpnet dørene for mitt personlige engasjement rundt såkalt slow-cinema. Filmen yter en slags temporal motstand i sine mediterende longshots, den blir en slags visuell masse som intellektet tvinges til å kna og strekke på, en «filmens stivelse«. Her er det altså lang vei fra kinosnopets tilbehør, og Ming-Liang har nok laget sin mest kompromissløse langfilm til nå (og da velger jeg å se bort i fra at regissøren har uttalt at det er hans siste fullengder).

Filmens marginale historie er malt med stilvalg og form som tvinger tilskueren inn i en frustrasjon, isolasjon og fremmedgjøring. Filmen er en opplevelse som er poetisk, uhyre vakker og vond. Aldri har regissørens makker Lee Kang-Cheng skint sterkere. Jeg skrev en lengre omtale av filmen på Filmstedet tidligere i år, (den er også republisert på nettbloggen til filmmagasinet Z).

3. The Wolf of Wall Street

At den tilårskommende mesteren Martin Scorsese fortsatt makter å lage filmer av dette kaliberet kan beskrives, i mangel på bedre formuleringer, som helt vanvittig. The Wolf of Wall Street er noe av det beste, samt tankevekkende og undergravende han har laget og det altså i en alder av 72 år.

Den sanne historien om Jordan Belfort er et eksempel på at virkeligheten til tider er stranger than fiction. Jonah Hill og Leonardo DiCaprio gjør begge sine beste roller til nå. Filmen er voldsomt underholdende, glamorøs og fengslende, men det som løfter den opp til å bli et mesterstykke er hvordan filmen både makter å være en vellykket biografifilm, en tilsynelatende glamorisering av den amerikanske drømmen tatt til det ekstreme og likevel være hardtslående satirisk og spissfindig sleip. Med at den er sleip sikter jeg til at den spiller på sitt publikum: en del av publikum elsker den nærmest spekulative tilnærmingen til horer, svindel, rusmisbruk og penger. Den andre delen av publikum reagerte med avsky på de samme tingene. Filmen maktet å skape debatt, hvor mange filmer av denne størrelsesordenen makter det?

Min tolkning er at mye av filmens kraft ligger i nettopp det at den ber oss om å ta en titt i speilet, filmen leverer massene det de tilsynelatende vil ha og spør oss omsider om det virkelig var dette vi ville. En guilty pleasure, ikke på grunn av noen mangler på kvalitet, men fordi den inviterer til å reflektere over de samfunnsproblemene vi selv er en del av.

2. From What is Before

Lav Diaz‘ andre film på listen i år kan folk rundt meg skrive under på at jeg har skravlet mye om det siste halve året. Likevel har jeg vegret meg for å skrive om den, noen filmer er så bundet til deres opplevelse at det blir reduktivt å skulle omsette den i ord. Samtidig er det mye, virkelig mye en kunne skrevet om en film av dette kaliberet.

From what is before er fortsatt en nokså kort film tatt i betraktning regissørens filmografi. Den klokker inn på, gi og ta, 340 minutter mot verk som sniker seg til ti timer og over. Den er skutt i svarthvitt og filmen, som på originalspråket heter Mula sa kung ano ang noon, er en svært dvelende film på alle måter. Historien tar for seg et landsbysamfunn som faller fra hverandre under opptakten til den svært vonde historiske perioden Filippinene befant seg under i tiden mellom 1972 og 1981. En periode preget av martial law, et mer eller mindre diktatorisk styre. Landsbyens befolkning ble under listig tvang og trusler tvunget til å forlate landet sitt. Dette er en historie om både samfunnet og dets individer i møte med historien.

Den historiske korrektheten er lagt til side, til fordel for regissørens egne minnebaserte tolkning av perioden. Dette perspektivet gjør at filmen preges av en magisk realisme med skjebner styrt av både statens og naturens vold. Karakterene i filmen er til tider så troverdige at jeg fra tid til annen lurte på hvor etisk forsvarlige de kunne være, særlig Karenina Haniel som den autistiske smertefulle karakteren Joselina. Glimrende spilles også sistnevntes forsørgende søster Itang av Hazel Orencio og ikke minst den gnistrende gode Perry Dizon som den kloke gamle Sito som insisterer på å bli med det synkende skipet til bunns. Alle karakterer er basert på personer regissøren selv kjente under sin oppvekst.

Vi får naturlig nok tid til å bli godt kjent med samtlige av filmens karakterer. Karakterer som formes av vær og vind i et foto som understreker hvordan elementene fungerer som rammeverk for livene befolkningen lever. Filmens lengde føles helt essensiell for å formidle hvordan elementene tærer på folkene over tid. Filmens størrelse, dens naturskildringer og kompromissløse statiske kameraføring nærmest tvinger oss inn i dens verden, en verden som er smertefull, meditativ og sublim.

I sommer satt jeg i FICCs jury på Locarno Film Festival hvor vi bestemte oss for å gi filmen hovedprisen med følgende begrunnelse (filmen vant også festivalens gjeveste pris):

«… for its outstanding effort to investigate the uniqueness of personal stories alongside the collective dimensions of a nation’s history, and for its uncompromising ability to evoke both the dialectics between stillness and movement, and the contingency  of life. We believe that the film is an excellent example of cinema’s fundamental ability to transport the viewer through time and space while enhancing our understanding of the contradictions that define our identities. Ambitious both in form and content, Mula sa kung ano ang noon challenges in more than one way the conventional idea of cinema; therefore it perfectly exemplifies the spirit of innovation which defines the Film Festival of Locarno.»

1. Horse Money

Det var lenge en kamp av episke proporsjoner om årets førsteplass og det er som nevnt ikke stort som skiller toppsjiktet av listen. Horse Money, eller Cavalo Dinheiro, av Pedro Costa er en film jeg til syvende og sist kan stå inne for at var den beste filmen i 2014.

Costa har laget en verden der fortid, nåtid, drømmer og minner befinner seg på ett og samme plan. I denne verdenen, som er tilsynelatende forvirrende, oppnår elementene likevel å skape en intuitiv logikk. Måten Costa skaper et portrett av den livstrette Ventura på er mesterlig. Alle elementene sammen skaper et indre bilde av et levd liv: fra Venturas skjelvende hender og rødsprengte, angstfylte gammelmannøyne, til komposisjonens mentale irrganger i både det fysiske og det drømmende, samt omgivelsenes og språkets symbolske kvaliteter. Her bruker også Costa musikk for å formidle det som ikke lar seg formidle på andre måter. Det virker som om alt i filmen er der av ren nødvendighet. Et inntrykk som bidrar til at jeg mener dette er det mest solide og kunstnerisk interessante verket jeg har sett på lenge.

«Costas mørke Horse Money åpner dørene til den gamle mannen Venturas sinn og lukker dem bak tilskueren. En filmatisk verden man lett kan gå seg vil i og, i likhet med den man møter hos David Lynch, stoppe opp og la seg fascinere av underveis.» Fra min omtale av filmen hos Z, som du kan lese HER.