20,000 Days on Earth
«In the end I am not interested in that which I fully understand. The words I have written over the years are just a veneer. There are truths that lie beneath the surface of the words. Truths that rise up without warning like the humps of a sea monster, and then disappear. What performance and song is to me is finding a way to tempt the monster to the surface. To create a space where the creature can break through what is real and what is known to us. This shimmering space where imagination and reality intercept, this is where all love, and tears, and joy, exist. This is the place. This is where we live.»
Dette formaner den legendariske sangeren Nick Cave i sekvensen som runder av filmen om hans tunge, dypsindige, men nesten eterisk vakre verden, 20,000 Days on Earth, og det er nettopp her mye av essensen i den befinner seg. Sannhetene bak det vi ser og oppfatter, de små øyeblikkene av noe grenseskridende som er med på å forme oss, er det som virkelig teller for ham. For meg var denne filmen fulladet av disse. Man kan si at filmen er bygget opp rundt det samme tankesettet. Den er konstruert, men øyeblikkene er ekte.
Allerede fra første scene skinner filmens særpreg gjennom. Fortløpende flimrer bilder fra hans 19.999 første dager forbi. En enkel, men både effektiv og spennende løsning i forhold til den konvensjonelle a-til-å-beskrivelsen av hans fortid, som strengt tatt kan leses på Wikipedia. Fortiden er viktig, men Cave lever i nuet. Vi hopper så rett inn i morgenen på hans 20.000. dag. Vi følger ham gjennom en nokså hektisk dag med albuminnspilling, konserter og et nostalgisk arkivbesøk.
Filmen har et påkostet estetisk, nesten polert, ytre, men klarer likevel å fremstå som noe organisk. Det føles nesten som filmen er av Nick Cave, det er hans røst som styrer. Hans behagelige overstemme geleider oss rolig gjennom hans verden, og irrgangene av hans tanker. Stemmen hans er filmens narrative element, som inkluderer oss og skaper en naturlig flyt i filmen. Det er beundringsverdig av regissørene Iain Forsyth og Jane Pollard å gi subjektet så stor makt, og det er nærliggende å tro at disse også er fans av legenden.
I stedet for den vante følelsen av å smugtitte inn i noens liv, tar denne filmen imot oss med åpne armer, drar oss nesten inn, og viser et på mange måter langt mer intimt portrett. Hvis du er ute etter en objektiv tilnærming til dokumentar bør du styre unna. Du får følelsen av at det er Nick som styrer hele filmen, hva som vises, og hvordan det skal fremstilles, men for meg sørger dette for at filmen fremstår som tryggere, mer avslappet. Det virker som at han er i sin komfortsone, en komfortsone han velvillig lar oss slippe inn i. Gjennom hele filmen snakker han om å transformere seg, å ikke være seg selv for en stund, og denne filmen blir en del av det. Den Nick Cave man ser i filmen er nok like mye den personen han vil være som den han er, noe som er minst like spennende.
En scene i filmen grep meg spesielt. Vi merker at vi nærmer oss slutten, og mannen selv entrer en stor scene. Orkester, strykere, og barnekor. Publikum sitter spent i sine seter, og over det hele hviler en stemningsfull, blå belysning. Musikken setter i gang, de spiller «Jubilee Street». Nick synger ut «I’m transforming, I’m vibrating», og det er virkelig det han gjør. Han er igjen tidløse Nick, med sin evigvarende energi, noe opphøyet, og klipp fra hans eldre opptredener flettes inn. Samme energi, samme person, men likevel ikke. Jeg blir der og da overbevist om at hans indre vitalitet aldri kommer til å falme, og myten, ikonet, Nick Cave, er mer levende og fantastisk enn noensinne.
For en fan som meg er denne filmen nær perfeksjon. Jeg elsker Nick Cave, og jeg elsker film, og det var en oppløftende opplevelse å se at disse to fusjonerte sammen. Han åpner sin verden og sitt sinn for oss og blir om mulig enda mer innhyllet i sine slør av forførende mystikk og opphøyethet.