Sion Sonos hiphopopera Tokyo Tribe

Uten å inneha den store kunnskapen eller interessen for japansk tegneserie, var det heller filmens regissør, Sion Sono, som gjorde at jeg ble trukket til midnattsvisningen av Tokyo Tribe under filmfestivalen i Karlovy Vary. I fjor høst fikk jeg gleden av å se det fire timer lange eposet Love Exposure, som er et mesterverk uten sidestykke. Den hyperaktive stilen, der kameraet alltid er i bevegelse, og hver innstilling kun varer et lite øyeblikk, blir brukt til å fortelle en episk fortelling om familierelasjoner, om kjærlighet, om religion, og om «upskirt photography». Og i god japansk stil, finner vi en god dose heseblesende og underholdende kampsekvenser. Sono har også gjort seg bemerket med filmer som Suicide Club (2002) og Why don’t you play in Hell (2013).

Den store gimmicken denne gangen er at Tokyo Tribe er en musikal, og musikken er hiphop. Å trekke paralleller til West Side Story er ikke helt ute av det blå, selv om dette selvsagt også er noe helt, helt annet. Filmen åpner med en lang tagning på flere minutter som svaier gjennom en bakgate i en svært fiksjonell versjon av Tokyo. Vi blir introdusert for en by delt inn i flere gjenger, hvor hver gjeng har sin egen temasang, og sin egen stil. Leder for dem alle er Buppa (Riki Takeuchi) en diktaturisk tyrann, som for underholdningens del kan få plukket opp jenter fra gata som han og sønnen sin dreper og spiser til middag. En av de som blir plukket opp er Sunmi (Nana Seino), som raskt viser seg å ha litt mer bein i nesa enn hva Buppa og bøllene hans hadde regnet med. Hennes fangenskap blir starten på en krig som ender i det totale kaos.

Dette er virkelig spinnvilt, rett og slett! Og det hender til tider at galskapen tar for mye overhånd, noe som også mister oss som tilskuere på veien. De actionfylte tablåene overskygger historiefortellingen, og gjør handlingen svært kaotisk å følge med på. I de store klimaksene hoppes det fra den ene gjengen til den andre, fra protagonister til antagonister. Det øses på med mer og mindre morsomme gag-sekvenser og helsprø kampscener som gjør det svært vanskelig å følge med på hva det er som egentlig skjer. Heldigvis er dette bare tilfelle noen få ganger, for under mesteparten av filmen ligger det en svært effektiv historiefortelling i bunn.

Det kan godt stilles spørsmålstegn ved hvor godt det hele fungerer som musikal. Siden det hele skifter så raskt frem og tilbake får vi aldri helt tak på noen enkelte sanger eller melodier. Det hele føles som en lang strøm av lyd og bilde som flyter inn i hverandre. Tidvis er det svært effektfullt og drivende, andre ganger slitsomt og utmattende. Opera er nesten en bedre betegnelse, men dette er uansett ikke er en film som passer inn i en eksakt definisjon.

Tokyo Tribe er likevel en fryd å se på, mye takket være imponerende produksjonsdesign. Her skapes det et fargerikt fiksjonsunivers, fylt opp med masser av detaljer. Filmen er spekket med mer og mer ekstravagante ideer, og det er en opplevelse i seg selv å følge med på hva som blir neste forskrudde vending. Fint er det også å se at mye av effektene er praktiske. Her løses det meste ved hjelp av godt koreograferte kamerabevegelser, effektiv klipp, flinke stuntmenn/kvinner og svært gjennomtenkt scenografi. Dessverre brytes dette ved et par anledninger, med skjemmende dårlig bruk av dataanimasjon. Det er nesten så ille at man kan mistenke at den animerte tanksen som dukker opp et stykke ut i filmen er ment å være så dårlig, men det oppleves mer som et stilbrudd i forhold til filmens ellers flotte estetikk.

Alt i alt oppleves Tokyo Tribe som en underholdende actionopera, selv med noen påfallende svakheter. Det kan være naturlig å sammenligne Sion Sono med landsmannen  Takashi Miike, som også lager actiongalskap av høy kvantitet, men selv er jeg mye mer begeistret for førstnevntes elleville, fargesprakende filmer spekket med ekstravagante ideer.

Tokyo Tribe ble passende nok vist som midnattsvisning under festivalen, og filmen gjør seg nok aller best egnet med en øl eller to innabords.