The Force Awakens

Du kan lese mitt (ikke fullt så lille) innlegg om forholdet til Star Wars og forventningene til The Force Awakens her.

Den kjente vignettmusikken til 20th Century Fox er borte, ettersom det nå er Disney som har eier produksjonen. Et eierskap som har fått mye mer oppmerksomhet enn det egentlig burde. Selskapet selv gjør ikke så mye ut av sitt eierskap. Den kjente vignetten med torneroseslåttet er ikke en gang med. I stedet starter alt stille, mens logoen til LucasFilm lyser opp lerretet. Det første virkelig positive tegnet kommer allerede før noe har satt i gang. Den legendariske tekstplakaten viser ”A long time ago, in a galaxy far, far away”. Den norske oversettelsen er tatt bort. Dette lover godt.

Så dundrer verdens mest kjente filmmusikk ut av høyttalerne og den ikoniske tittelsekvensen ruller inn i evigheten. Vi er i gang.

Å snakke om filmens handling har vist seg upopulært, så noe handlingsreferat droppes i denne omgang. Det slår det meg hvor utrolig deilig det er å se film der ingen vet noe som helst om hva som skal skje på forhånd. Det har selvsagt versert rykter i forskjellige former, og trailerne har gitt noen indikasjoner på karakterenes roller og funksjoner i handlingen, men filmen ligger helt åpen for oss. Det er ingen bøker, tegneserier, dataspill eller filmer som den baserer seg på, annet enn å skulle fortsette historien fra Return of the Jedi. I et Hollywood-lanskap preget av adaptasjoner på adaptasjoner er det faktisk ganske forfriskende.

Ettersom det nå skal lanseres en drøss med nye Star Wars-filmer de kommende årene, trengs det nye, gode rollefigurer til å føre serien videre. Det er fint å se at kjønnsbalansen i galaksen har blitt vesentlig jevnere siden 1983, og Daisy Ridley – som før ansettelsen var et totalt ukjent ansikt – imponerer som filmens protagonist og heltinne. Sammen med John Boyega utgjør de et nytt radarpar på det store lerretet vi kommer til å se mye av fremover. Oscar Isaac suser av gårde i bakgrunnen som galaksens beste pilot, og Wall-E og R2D2 får sterk konkurranse om prisen for verdens mest sjarmerende robot fra droiden BB-8, som har vært en publikumsfavoritt siden første trailer dukket opp for et år siden. Adam Driver gestalter en menneskelig skildring av onde Kylo Ren, mens Domhnall Gleeson stråler som snerpete britisk-overklasse-nazi-general. I tillegg får vi selvsagt gjensyn med mange av våre kjære venner fra tidligere av.

Selv med et stort rollegalleri, er filmen godt konsentrert rundt noen få av karakterene, som gjør at flere av birollene kan oppleves som litt underutviklet. Dette er ikke noe filmen lider så mye av, men gjør at jeg blir sittende igjen med et og annet spørsmål om både karakterer og handling. Det er dog elementer jeg regner blir grundigere behandlet i de kommende oppfølgerne og spin-off-filmene, og nødvendig for den kommersielle modellen Disney nå legger an for Star Wars: en åpen verden med masse filmer som kan ta karakterene i forskjellige retninger.

Noe jeg liker godt med hvordan J.J. Abrams og manusforfatterne Lawrence Kasdan og Michael Arndt (som var innom prosessen i starten) har konstruert fortellingen, er hvordan de plukker ut elementer fra originalserien, som ikke nødvendigvis var spesielt fremtredende eller viktig der, og gjør dem til større deler av den nye filmen. Det kan selvsagt sees på som et vink til fansen som kjenner igjen referansene, men gir også inntrykk av nytenkning i forhold til hvordan man benytter det originale kildematerialet. Et av de mest tydelige eksemplene på dette er hvordan stormtrooperne – som aldri har vært noe mer enn maskerte statist-fiender, nå viser større menneskelighet og tar en større del i handlingen.

Denne kreative bruken av det originale kildematerialet kombinert med den nye historien, fører også til noen svært stilige setpieces, med actionsekvenser som kreativt utnytter scenografien, det være seg en redningsaksjon fra en star destroyer eller en voldsom jaktsekvens på seriens nye ørkenplanet, Jakku.

For de som frykter en ny film som fra prequel-universet, kan jeg trygt understreke filmene i både form, stil, dramaturgisk oppbygning og handling ligger lysår unna. Her har det vært jobbet iherdig med å lage et realistisk, praktisk, analogt univers med tekstur og dybde. Det vises at dette er skutt på filmrull og ikke på en digital bildebrikke, og at det er spilt inn på location og ikke i et green screen-studio. Galaksens diverse romvesener er i hovedsak laget med sminke, og anamatroniske effekter, og det er bare svært få ganger det merkes at noe er laget digitalt (uten at dette oppleves som problematisk). Dette gjør dog at 3D-effekten i filmen føles totalt unødvendig.

Vi er også langt unna storpolitisk spill på hovedstaden Coruscant, og beveger oss inn i en mye mer intim historie om mennesker med flere dimensjoner i et godt, gammeldags eventyr. Jeg tar meg dog i å savne litt av George Lucas sin teatralske og høytidelige måte å skrive på. Det fikk ikke alltid de helt heldige utfallende, men mange av de mest kjente sitatene ga assosiasjoner til middelaldersk høviskhet og shakespearske drama. Noen ganger føles det nesten som om The Force Awakens prøver litt for hardt å lage naturlig, snappy dialog.

Noen få steder oppleves handlingsutviklingen litt for tilfeldig: noen viktige karakterer støter tilfeldigvis borti et visst fartøy, eid av en viss krigsveteran og en viss hårete venn. Sånt smårusk finner vi ved flere anledninger i filmen, og gjør at handlingen kan oppleves som litt rotete innimellom.

For helheten er ikke dette særlig skadelig, da filmen er forrykende effektivt fortalt, og underholdningsverdien stort sett ligger på topp hele veien. Samtidig er filmen svært mørk. Filmens karakterer – både på den lyse og den mørke siden – gestaltes med menneskelige egenskaper, som gjør at særlig ondskapen oppleves som mindre karikert enn vi har vært vant med. Grensene mellom hva som skiller den lyse og den mørke siden viskes mer og mer ut, noe som gjør handlingen mer reflektert over godt og ondt. Ondskapen som utføres føles mer brutal enn den tidligere har vært skildret i Star Wars-universet. En svært voldsom åpningssekvens forteller oss at vi her er på vei inn i en annen stemning enn det vi har vært vant med. Heldigvis er det også mange lyspunkt, særlig skildret av herlige BB-8 og et par andre gjenkjennelige droider.

Om det er noe jeg har litt lyst å trekke frem som en skuffelse, er det at John Williams musikk dessverre blir litt anonym i voldsomhetene. De kjente temaene er selvsagt til stede, og de legges på elegant vis inn på de riktige stedene for å gi de riktige stemninger og assosiasjoner, men jeg savner egentlig noe storslått og nytt. En ”Duel of the Fates” eller ”Battle of Hereos” som virkelig definerer filmen. Vi finner selvsagt noe nytt, men jeg savner den store, majestetiske og pompøse stjernekrigmusikken som viser at vi nå er på vei inn i en ny retning.

Oppgaven til J.J. Abrams og Disney har vært enorm, og de skal berømmes mye for resultatet av den syvende Star Wars-filmen. The Force Awakens er ikke perfekt, noe som i og for seg hadde vært umulig med bakgrunn i de forventningene som har ligget til grunn, men filmen er likevel en svært vellykket underholdningsfilm.