Eivinds toppliste 2015

De som akkurat ikke kom med

Jeg har fått se veldig mye bra film i år, og jeg vil først bare trekke frem en litt stor håndfull filmer som var veldig nære å nå opp. Det er massevis av filmer jeg gjerne skulle ha trukket frem, men da hadde listen fort fått 50 plasseringer i stedet for 15.

Det var bare én norsk film som nådde helt opp på topp 15 i år, men jeg er imponert over hvor mange som faktisk var ganske nære: Anne Sewitsky viser igjen at hun er en av Norges mest spennende regissører, og fortsetter suksessen med De Nærmeste. Katastrofefilmen Bølgen (Roar Uthaug) var en svært imponerende sjangerprestasjon, som jeg til og med har endt opp med å bruke som analyseobjekt i min masteroppgave (som til dags dato er work in progress). Aslaug Holms flotte Brødre er ren nostalgisk nytelse. Dokumentarene Idas dagbok (August B. Hansen) og Voldtatt (Linda Steinhoff) gir oss svært personlige skildringer på en intim måte, mens Pøbler (Kari Anne Moe) viser et svært engasjerende miljøportrett fra et miljø litt på siden.

Dokumentarfilmer annen steds fra har også imponert: Asif Kapadia gjør legendariske Amy Winehouse mer forståelig i Amy, og vi får et nært bilde på hendelsene som førte til hennes tragiske død. Avslutningsfilmen ved filmfestivalen i Cannes, Ice and the Sky (Luc Jacquet) tar oss med inn i historien om hvordan de menneskeskapte klimaendringene ble oppdaget. Mark Cousins I am Belfast er enda et interessant studie i film, bilder, komposisjoner, historie og mennesker. Vi får stifte nærmere bekjentskap med Edward Snowden i Citizenfour (Laura Poitras), og Noah Baumbach og Jake Paltrow gir oss et grundig innblikk i den imponerende filmografien til Brian de Palma, sammen med den legendariske regissøren selv, i De Palma.

En annen legende er den franske filmskaperen Jean-Luc Godard som med Adieu au Langage har funnet frem til 3D-formatet i et videoessay som både er ubehagelig, til tider vondt, og samtidig svært fascinerende å se på. Eksperimenterende er også Sebastian Shippers En natt i Berlin, som med imponerende kameraføring av Sturla Brandt Grøvlen, lager en spennende historie på over to timer i én lang tagning.

Svenskene leverer også dette året, først med den særs godt spilte ungdomsfilmen Min Lille Søster (Sanna Lenken) og kanskje årets mest imponerende debutfilm i Magnus von Horns Etterskjelv. Nye oppdagelser var også kinoaktuelle Det helt nye testamentet (Jaco Van Dormael) fra Belgia og en noe spesiell gjenfortelling av Den Lille Havfruen, i tsjekkiske Little from the Fish shop (Jan Balej) (som kanskje ikke egner seg særlig godt for de aller minste).

Noen favoritter fra de viktigste filmfestivalene i verden er nydelige og stillferdige The Assassin (Hsiao-hsien Hou), Maïwenns hjerteskjærende Mon Roi, den hardtslående La loi du marché (Stephanie Brize), storslagne, men ikke feilfrie, Mountains May Depart (Jia Zhangke), Paolo Sorrentinos Youth, med Michael Caine og Harvey Keitel på sitt aller ypperste i hovedrollene. Philippe Garrel, en av den franske nybølgens pionerer, gir en solid, underholdende og veldig fransk forviklingsdrama-komedie med In the shadow of women. Gullbjørnvinneren i Berlin, Taxi Teheran (Jafar Panahi) bærte et viktig, politisk budskap, samtidig som filmen i seg selv er overraskende sjarmerende i forsøket på å være noe i mellomsjiktet mellom fiksjon og dokumentar. Hva man skal kalle Guy Maddin og Evan Johnsons The Forbidden Room er nesten enda mer usikkert. Et enormt fascinerende formeksperiment i lek med arkivfilm og filmhistoriske tablåer ga i alle fall en av de mest minneverdige filmopplevelsene av året.

Så har vi de store auteurene fra amerikansk filmproduksjon: Terrence Malick fortsetter å eksperimentere med stil og følelser i Knight of Cups, hvor de tilsynelatende uforståelige enhetene går opp i en større helhet som gir en kunstopplevelse av de sjeldne. Paul Thomas Anderson går inn i gritty 70-tallsestetikk i den vittige og forskrudde detektivfortellingen Inherent Vice, mens George Miller gjør kanskje tidenes action-comeback med årets definitivt mest kritikerroste film, Mad Max: Fury Road.

Så må jeg også få nevne kjempevakre Corn Island (George Ovashvili), den helsprø hiphopmusikalen Tokyo Tribe (Sion Sono) og Christian Petzolds stilfulle, film noir-aktige etterkrigsdrama Phoenix.

De som absolutt ikke kom med

Selv om de var underholdende filmer som selvsagt hadde mye flott med seg, var forventningene såpass høye at jeg må nevne dem under skuffelser: Ridley Scotts The Martian ble dessverre en forglemmelig affære, hvor Scotts særegne regitrekk virker nesten totalt fraværende. Den nyeste James Bond-filmen Spectre (Sam Mendes) er tidvis svært flott, men ender også opp ganske antiklimatisk, og jeg hadde håpet på en mer verdig tilbakekomst for uberskurken over alle uberskurker: Ernst Stavro Blofeld.

Mange elsket Takashi Miikes helsprø, overeksessive voldsorgie som hadde premiere i Director’s Fortnight i Cannes, men for meg ble Yakuza Apocalypse: The Great War of the Underworld alt for, alt for mye.

Årets definitivt dårligste film – selv med en så strålende skuespiller som Ian McKellen i hovedrollen – ble for meg den grusomme og ekstremt usjarmerende Mr. Holmes (Bill Condon), som tross et visst potensiale, ble en direkte pinefull affære. Tommel ned!