Øysteins toppliste 2015

20. Balikbayan #1 Memories of Overdevelopement Redux III

Årets første listeplassering går altså til filmen med den klingende navnet Balikbayan #1 Memoires of Overdevelopment Redux III. Nei, det ruller ikke akkurat på tungen, og slik er også filmen på sett og vis – dette er kompromissløse saker! Kidlat Tahimik har nok neppe gått på noen filmskole og fremstår mer som en slags sjaman enn noen typisk regissør. Det tilfører filmen noe helt spesielt, og Tahimik fremstår av og til som en ulært åndsfrende av Guy Maddin. Filmen er på et plan en historisk oppreisning for Ferdinand Magellans slave Enrique som skulle vise seg å være en viktig skikkelse i den Filippinske historien. På et annet plan er det en leting etter regissøren selv som spiller en parallell til Enrique. Filmen er også en meditasjon over filmmediet i seg selv og om hvordan det er særlig egnet til å rekonstruere og revidere sin egen historie – særlig for urfolket. Det er vanskelig å skrive noe godt synopsis, filmen blir liksom litt til underveis. Den er filmet stort sett analogt, og er satt sammen av materiale fra de siste 35 årene, noe som gir den et helt spesielt og sanselig uttrykk.

19. Bridge of Spies

En skikkelig film-film, der tradisjonelt godt håndverk slår seg sammen og lager en gjennomsyret solid film. Filmen er en glede og mye av grunnen til det tillegger jeg Mark Rylance og Tom Hanks. Dette er en film der alle gjør det de kan. Filmen er spennende og safe-sentimental. Rollegalleriet er spot-on og dialogen, som også er perfekt innrammet, er både morsom og intelligent (Coens manus). Thomas Newmans musikk sitter som den skal og Kaminskis lyssetting bygger det hele opp til å bli en larger than life affære. Spielbergs beste siden 2005, vil jeg nok påstå.

18. The Assassin

Dette er nok en film som lider av at jeg ikke har fått noen gjensyn med den. Den langsomme mesteren Hou Hsiao-Hsien The Assassin er en av årets vakreste filmer, med et foto som ene og alene løfter den opp som et av årets beste filmer. Den er uhyre velkomponert og mesterlig fotografert. Jeg vugger nok litt mellom å mene at den faller litt mellom å skulle være poetisk og dvelende på den ene side, mot å kle seg i sjangerklær på den andre. Ikke at en ikke kan gjøre begge deler, men som en enkeltstående opplevelse oppsto det en ambivalens hos meg. Jeg gleder meg derimot til å se den igjen.

17. Neon Bull

Regissør Gabriel Mascaro tar steget fra bobleposisjon i fjor med den sjarmerende debuten August Winds, til listeplassering med den imponerende Neon Bull. Det er en nydelig film om identitet Mascaro har laget. Den følger en gjeng omreisende kvegdrivere, som reiser fra ranch til ranch for å pleie kuer til en slags sport der målet er å ri etter kyra – ta dem i halen og velte dem (forøvrig et ukjent fenomen for meg, dog fascinerende). Mascaro er antropologisk i måten han lar menneskene denne gjengen består av utfolde seg foran kamera, det er et spesielt og interessant type liv vi får ta del i. Et liv mellom skitten og voldsom maskulinitet, og flamboyant iscenesettelse. Særlig tydelig er dette hos hovedkarakteren Iremar, som på den ene siden er et naturtalent med kyr og en skikkelig mannemann, mens han drømmer om å bli en kjent designer av kvinneklær på den andre. Det er ikke voldsomt mye til synopsis å skrive til filmen, for den fremstår nærmest som en flue-på-veggen-dokumentar, som legger sitt fokus på verdensbilde, stemninger og enkelthandlinger fremfor noe annet. Filmens ypperste kvalitet er at den makter å skape en sterk kobling mellom publikum og situasjonene som karakterene befinner seg i. Hovedgrunnen til at den makter det tror jeg er på grunn av dens fantastiske foto signert stjerneskuddet Diego Garcia. Garcia hadde forøvrig også foto på Apitchatpong Weerasethakhuls 2015 film Cemetery of Splendour. Hans foto har en sanselig kvalitet med mye svevestøvtekstur og varme farger som passer det tradisjonelle og skitne i Rodeo-universet. Samtidig fanger hans linse en urban og flamboyant neonestetikk som sømløst tilfører uttrykket en deilig kontrast. En poetisk og nydelig liten film.

16. Beasts of no Nation

Beasts of no Nation gikk litt stille i dørene under sin premiere på senhøsten. Noe av grunnen til det tror jeg er at filmen er en «ultimat» kinofilm som har blitt lansert i feil vindu. Det er flott at Netflix satser på god film, men det er trist at filmene ikke finner veien dit de hører til. Filmen er svært godt spilt av duoen Abraham Attah (Agu), som vant nykommerpris ved Venezia, og Idris Elba (Kommandanten). Det er en hjerteskjærende historie som er kompromissløst formidlet, om barnesoldater og deres etter hvert meningsløse tilværelse. Partier av regissør Cary Fukunagas (Sin Nomre, Jane Eyre, True Detective) film minner dels om Apokalypse Nå! og dels om Gå og Se! av Elem Klimov. Filmens forheksende og til tider svært subjektive foto med innhold som drømmesekvenser og rus gir filmen et magisk uttrykk. Det er Fukunaga selv som har stått for foto, og sekvensene preges av elegante longshots og finurlige inn-zoominger. Virkemiddelbruken legger ingen tvil til at det er Agu vi følger, vi er med ham hele veien, og hans verden blir som en tunnel, mørkere og snevrere. Universet ellers er fargesterkt og preget av brun-gule toner ispedd saturerte rødfarger som sender tankene mot et inferno, et helvete på jord. Fukunagas inferno er et suggerende ett og bildene har en sterk tiltrekningskraft ledsaget av elektronisk inspirert musikk av Dan Romer (trivia: Romer sto også bak musikken til Beasts of the Southern Wild). Se den, og da aller helst på så stort og flott format som mulig!

15. Amy

Et svært sterkt portrett av Amy Winehouse av Asif Kaspadia. Jeg har nok aldri vært noen større fan av artisten Amy Winehouse enn den neste, så for meg var denne filmen en åpenbaring. For et talent Amy var! En moden jente og dyktig tekstforfatter på feil tid til feil sted. Det er smertefullt å bli bedre kjent med, samt sjarmert av Amy mens man hele veien vet at hennes tid alt er ute, men det er derimot et kjennskap jeg er glad for å ha fått oppleve i løpet av filmens spilletid. Vi kommer tett på, og bildene i møte med hennes musikk skaper en mesterlig symbiose.

14. Louder than Bombs

I år var det store uenigheter om hvor mange ganger en skulle se Joachim Triers film Louder than Bombs før den ble best. Jeg syntes den var best andre gang, mens jeg har hørt rykter om at fjerde gang skal være å foretrekke. Fra spøk til side: Triers film er en slow burner, og jeg synes nok den ikke er et knyttneveslag av en film. Det trenger den heller ikke å være; det er en film jeg setter mer og mer pris på jo mer jeg tenker på den, jo mer tid den får. De sier at filmen først oppstår i møte med publikum og dets refleksjoner og det har de nok rett i, men den kan oppstå i en uendelig rekke versjoner. Det er særlig sant for Louder than Bombs: filmen er svært gjennomført og inneholder en mengde detaljer som tillater tilskueren å tolke filmen i ulike retninger. Jeg har sittet i diskusjoner der jeg har opplevd at folk har elsket den på grunnlag av stikk motsatte tolkninger av hva jeg selv har kommet frem til. Skuespillerne gjør en formidabel jobb, og manus flyter sømløst avsted. Den er proppfull av gode idéer som har fått et spennende visuelt uttrykk og maner som sagt til ettertanke, refleksjoner om hvordan man opplever de man er nær.

13. Etterskjelv

Magnus von Horns debut Etterskjelv var en opplevelse av de sjeldne. Filmen går de fleste thrillere i næringa. Vår unge helt returnerer til hjembygda si etter et langt opphold i et ungdomsfengsel, hva han har gjort er ukjent for oss. Tydeligvis er det noe virkelig alvorlig siden hele bygda er vendt mot gutten. Sakte men sikkert, gjennom et manus med stålkontroll på detaljene nøstes det hele opp. Filmen er svært vond uten særlig til lyspunkt, og det nokså statiske kameraet nærmest tvinger oss inn i de ubehagelige situasjonene. Skuespillet er i hovedsak formidabelt og etterlater en solid klump i brystet. Rått!

12. Ex Machina

En eksistensiell sci-fi som har kastet Alicia Wikander til Hollywood. Alex Garland har laget en uhyre stilsikker og tidsriktig filosofisk film om kunstig intelligens i en arkitektonisk fascinerende edens hage. Filmens glitrende skuespillerensemble samt dens utforskning av flater, speil og kontraster gjør det hele til en filmatisk nytelse med noe til overs.

11. Sangen fra havet

Det er deilig å se at det finnes «en tredje vei» mellom Disney og Ghibli, og at nordlig mytologi har et svært godt filmatisk potensial. The Secret of Kells-regissør Tomm Moore har gjort det igjen og håvet inn enda en Oscar-nominasjon i samme slengen. Sangen fra havet er en herlig musikalsk og forunderlig animasjonsfilm. Et nydelig keltisk eventyr med spennende karakterer og sterke budskap som ikke hogges i sten. Et virtuost og vakkert mesterstykke som barn i alle aldre bør få med seg.

10. Mine Beste Dager

Arnaud Desplechins saga om Paul Dedalus fortsetter som en prequel via tilbakeblikk. Mine Beste Dager er en utrolig varm og på alle måter sjarmerende film med et passende overskudd av idéer og stilistiske krumspring. Her er det intriger på kanten til det melodramatiske (uten at det er noe galt i det) utført av et herlig ensemble av nye spennende fjes. En lekker film om ung kjærlighet og alle dens forviklinger.

9. Innsiden ut

Innsiden ut beviser at det er flere mesterverk å presse ut av drømmefabrikken Pixar og Pete Docter. Filmen har et genialt plot og er gjennomført med et vanvittig overskudd av fikse idéer. Sjarmerende, spennende, svært morsom og lekkert animert, slik som det var «før i tiden».

8. The Forbidden Room

The Forbidden Room er nok filmen som får flest «annerledespoeng» av meg i år, selv om det ble mange om benet. Det er en film det er nærmest umulig å skulle skrive noen meningsfylt synopsis av. Konseptet lyder som følge (løst husket): Guy Maddin og co-regissør Evan Johnson har ønsket å lage/gjenskape samtlige filmer som aldri ble laget under filmens stumperiode, eller filmer som rett og slett har gått tapt. Spøkelsesfilmer som han selv kaller dem, hans rolle er å mane disse spøkelsene frem ved hjelp av filmmediet – pussig nok da, at dette faktisk er en heldigital film. Det ser derimot ut som film: fargene og kvaliteten på bildene har en rull-estetikk. Så fetishist over mediet i seg selv er Maddin at han har animert på ulike former for slitasje på bildene, av og brenner de rett og slett opp. Hvis man skal vekke de døde til live må selvsagt skuespillerne gjøre sitt, og samtlige av de som spiller i filmen, Roy Dupuis, Mathieu Amalric, Udo Kier, Charlotte Rampling, Geraldine Chaplin, Maria de Medeiros og Ariane Labed for å nevne noen, spiller nemlig under transe (!). Filmen er bygget opp gjennom en assosiativ logikk, en historie i en historie, i en historie og så videre. Det er et magisk sammensurium av farger, nostalgi og begjær. Tematikken fremstår som hovedkomponentene av det som gjør film til et så fantastisk medium som det er; kjærlighet, helter, begjær og skurker. Det hele er absurd og til tider svært morsomt.

7. Anomalisa

Charlie Kaufman og Duke Johnson har laget en stop motion dukkefilm om en middelaldrende mann (David Thewlis) som reiser til en anonym amerikansk by for å holde et foredrag om «serviceinnstilling». Her forsøker han å ta opp kontakten med en gammel flamme han forlot noen titalls år tidligere. Han befinner seg i en eksistensiell krise (overgangsalder), der han oppfatter verden som stadig mer flat og overfladisk. Animasjonen er fantastisk, med tanke på hvor tidkrevende denne metoden er i bakhodet, fremstår Anomalisa som et storverk. Detaljene er så tilstedeværende at de får en høynet virkelighetsverdi! Alt vi ser i en stop motion film er gjennomtenkt – derfor vil nødvendigvis alle bevegelser også inneholde en slags intendert mening. Filmen er typisk Kaufmansk, med glimt av surrealisme, identitetsforstyrrelser og metagrep. Alle stemmene i filmen er dubbet av samme person (Tom Noonan), bortsett fra hovedpersonens og den herlige ordinære servicedamen Lisa (Jennifer Jason Leigh) som vår helt makter, for en kveld, å bli hodestups betatt av (ikke så rart da hun har sin egen stemme!). Det er en sexscene i filmen som er en av de beste jeg har sett, nærmere virkeligheten kommer man knapt – og det i en dukkefilm! En skikkelig kompakt perle som skriker etter gjensyn.

6. Embrace of the Serpent

Å tilby innsikt inn i urbefolkninger i svart/hvitt virker som å være i skuddet (Papusza, From What is Before). Ciru Guerras Embrace of the Serpent er en magisk reise inn i hjertet av Amazonas og følger en sjaman og to vitenskapsmenn over et tidsaspekt på 40 år på leting etter en myteomspunnet plante. Filmen er utrolig flott skutt, historien er medrivende og virkemiddelbruken skaper en helt spesiell, hypnotisk, opplevelse. Det er en økofilosofisk og åndelig reise, uten å bli hverken teit eller prekende av den grunn.

5. Mad Max: Fury Road

George Millers siste film i serien er nok også den beste. Det er sjelden jeg har sittet og virkelig «digga» en film i like stort grad som jeg gjorde under visningen av Mad Max: Fury Road. Filmen er altså så eksplosiv i alle ledd at det markerer seg i ryggmargen. Settdesignen fra universet er ikonisk, fast forward manipulasjon; el-gitar-fyren, Furiosa, koreografien, fargene … Filmen er som en godtepose for en filmelsker! Det meste har nok blitt sagt om filmen, som ble årets internasjonalt elskede kritikerfavoritt, men at det er et beist av en film er det ingen tvil om.

4. Human

Yann Arthus-Bertrand har laget en episk og omfattende skildring av den menneskelige tilværelsen, en tilstandsrapport om mennesket anno 2015: Human. Filmen berører en rekke store tema som kjærlighet, krig, sorg, vennskap og glede, og er komponert av at tusenvis av mennesker fra hele verden er blitt intervjuet. Intervjuene består av nærbilder i sterk belysning og Arthus-Bertrand lar subjektene snakke, mens han stadig skifter mellom interessante ansikter som for å påpeke noe allmenngyldig. Disse trange intervjusettingene kontrasteres mot store flotte tablåer av mennesker – og spor av mennesker – i naturen rundt om i hele verden, (skutt med en visstnok veldig spesiell linse fra helikopter). Ellers er musikken er kombinasjon av tradisjonell folkemusikk fra ulike deler av verden, som kobles opp til miljøer der de ikke nødvendigvis hører til geografisk, et slags kosmopolitisk argument. Likevel passer det godt – svært godt eksempelvis i en sekvens der en menneskevandring slanger seg gjennom ørkenen med svensk tradisjonell sang i bakgrunn. En uhyre vakkert film, med en voldsom menneskelig kraft i seg.

3. Arabian Nights

Miguel Gomes Arabian Nights er et essayistisk verk med alt for store ambisjoner, som regissøren forsøker så godt han kan å innfri. Det er en både ambisiøs og ydmyk film. Den er et fascinerende verk av en regissør som stoler nok på sine indre stemmer til å gjøre som de befaler. Filmens vugger i det kunstige grenseland mellom dokumentar og fiksjon, den har en synlig forteller og er strukturert som et eventyr mens den hele veien holder fast ved en kraftfull satirisk brodd. Filmen vil, som vi stadig blir opplyst om via tekstplakater, handle om perioden mellom juli 2013 og august 2014 i Portugal, en periode der regjeringen skal ha kjørt landets økonomi i ruiner, som førte med seg arbeidsledighet og økt fattigdom for de fleste dets innbyggere. Gomes forteller selv at han ønsker å lage en verdig og dekkende film som beskriver Portugals historie, filtrert gjennom Gomes lokale forankring, formet som Tusen og En Natt. Han proklamerer selv at han er livredd for det han har begitt seg ut på.

Måten Gomes forholder seg til sitt merkelige prosjekt på minner litt om den spontane sjarmen til Agnes Vardas i Samlerne og meg. Jeg tenker da på når hun ser en forlatt hjerteformet potet og filmen uanstrengt finner et nytt spor å følge: et halvtimes innslag om denne poteten som senere leder henne til å lage et kunstprosjekt. Arabian Nights er en humpete tur, med mer eller mindre vellykkede forsøk på å nå filmens uttalte mål. Den er proppfull av sinnsvake ideer som til tider er gapskrattende morsomme, rørende og ikke minst virtuost gjennomførte. Den er delt opp i en rekke deler som allegorisk forsøker å formidle ulike tilstander av stillstand, frustrasjon, idioti og ikke minst håp. Vellykkede forsøk eller ei er det nettopp ferden regissøren begir seg ut på som fascinerte meg mest, samt hans vilje til å sette sin visjon på spill ved å leke seg lidenskapelig med virkemidler.

2. Behemoth

Behemoth, av den kinesiske regissøren Zhao Liang, er en mesterlig affære inspirert av Den Guddommelige Komedie, og den beste dokumentaren med et bibelsk beist i tittelen siden Lucien Castaing-Taylor og Véréna Paravels Leviathan (2012)  Et sublimt verk, med en poetisk tone og et foto som er hinsides det meste jeg har sett. Liangs portrett av et gigantisk kullgruveområde i Mongolia, en behemoth, er nesten ikke til å tro. Arbeiderne er alle dekket i tjukke lag av kullstøv, som om det var svart sminke. Vi får se furede ansikter fylt av byller og sprekker. Vi får se mennesker som tapper lungene for sot. Voldsomme hull i naturen, kullgruver som ser ut som sår på jordens overflate. Vi følger veien fra mine til produkt og menneskene som lever langs den. Filmen kan minne mye om Wang Bings filmer om det samme fenomenet, og i bruk av tid og observerende modus, men tar seg større friheter, er mindre stringent i forhold til stil og form. Den minner forøvrig også mye om Lektionen in Finsternis (1992) av Werner Herzog i sitt sublime foto og i sine bibelske allusjoner. Filmens dramaturgiske oppbygning er delt inn i seksjoner inspirert av Dantes helvete, skjærsild og paradis. Vi kjenner suget og klaustrofobien når vi synker dypt ned i jorden, vi flyter og brenner oss i smeltet metall i raffineriene, og vi sukker mens vi serveres «den kinesiske drømmen». Filmens fortellerstemme observerer menneskene utenfra og tildels ovenfra, som om det var selve «menneskehetens» stemme. Det er altså ganske høytidelige saker vi har å gjøre med her, en sakral opplevelse og en film som jeg tror ville gjort seg som en kirkevisning – på tross av sin ganske pessimistiske dommedagsvisjon.

1. Maidan og Winter on fire

De to filmene som har rørt meg sterkest dette året handlet begge om opprøret på Maidanplassen i Kiev 2013-2014 og burde gjerne ses opp mot hverandre. Maidan, av veteranen Sergei Loznitsa, er et poetisk, antropologisk studie av menneskemassene. Et portrett av «menneskesjela» som traff meg hardt. Filmens kvaliteter ligger i dens svært presserende aktualitet samt i dens sublime estetiske kvaliteter som møter en situasjon som er vanskelig å forstå. For en utdypende artikkel jeg skrev for Z-Filmtidsskrift, les her.

Loznitsas film er altså en observerende utgave av hva som skjedde under opprøret, uten noen særlig til fortellerstemme. Den Netflix-produserte Winter on Fire av Evgeny Afineevsky omhandler stort sett det samme, men benytter seg av en helt annen formidlingsstrategi. Her er det animasjoner, kart, fortellerstemme, nyhetsinnslag, musikk og et tydelig plot. Her kjører regissøren og crewet kraftig på med virkemidler for å oppnå en emosjonell investering hos tilskueren. På tross av at filmen kan kritiseres for å være ensidig og manipulerende, er den aldri usmakelig. Filmen er klippet sammen av et svært stort råmateriale samlet fra en omfattende gruppe fotografer og amatører. Det råmaterialet vi blir presentert er usensurert og inneholder noen av de sterkeste og mest opprørende bildene jeg kan huske å ha sett i en kinosal (Netflix gjør seg også best på kino). Det er en film som fordømmer undertrykkelsen og overtrampene som skjedde ved Maidanplassen og som feirer det motet og den viljen som kan oppstå hos et samlet folk. Hva det ukrainske folk fikk til ved Maidanplassen er knapt til å tro.