Endless Poetry – livet som poesi

CANNES: Livet er egentlig litt som poesi, mener den nå 87 år gamle chilenske regissøren i oppfølgeren til den prisvinnende kultfavoritten fra 2013, The Dance of Reality. I Endless Poetry tar han steget fra barndommen til voksen alder.

Alejandro Jodorowsky gjorde i 2013 et formidabelt comeback med den første beretningen om sitt eget liv, The Dance of Reality (La Danza de la Realidad). Filmens lekne formspråk, dens vilt kreative bruk av mise en scene og en episk fortelling om livet ved havnebyen Tocopilla, viste at den da 83 år gamle mesteren ikke hadde mistet sine filmkunstneriske evner på de over 20 årene siden han sist regisserte en film. Og mer skulle det bli, for det viser seg at The Dance of Reality bare var første del av en serie på totalt fem filmer om Jodorowskys eget liv, (med et lite forbehold om at han faktisk overlever alle produksjonene).

I år har Jodorowsky returnert til den sydfranske croissetten for å vise neste kapittel i historien om sitt liv, Endless Poetry (Poesia sin Fin) – også denne med premiere i sideprogrammet Director’s Fortnight. Vi fortsetter nøyaktig der vi slapp slapp sist: familien Jodorowsky står på båten som tar dem ut mot havet. Far Jaime (Brontis Jodorowsky), mor Sara (Pamela Flores) og unge Alejandro (Jeremias Herskovits) vinker bittersøtt farvel til hjembyen. Et nytt liv venter i en mer urban tilværelse (tilsynelatende Santiago).

Selv etter den katarsiske forløsningen mellom far og sønn i førstefilmen, er forholdet mellom dem fortsatt anstrengt. Jaime ønsker at sin Alejandro skal bli doktor, mens sønnen heller finner gleden i poesi. Etter en opphetet familiesamling, der Alejandro får et vilt anfall og begynner å hogge ned et tre i hagen, blir han med i et bohemsk kollektiv hvor kunst og seksualitet utforskes til det fulle.

Ganske snart forflytter vi oss flere år frem i tid, og unge Jeremias Heskovits erstattes av Adan Jodorowsky – den virkelige Alejandros eget barnebarn. Filmen gestaltes av en noe spesiell og ganske incestiøs rollebesetning, der regissørens far spilles av hans sønn, og ham selv som ung spilles av hans barnebarn. Og om ikke familieforholdet var forvirrende nok, finner vi Pamela Flores i rollen som både den unge poetens mor og hans store kjærlighet, hans muse Stella – et ødipuskompleks som ville fått enhver freudianer til å fryde seg.

Filmen tar oss videre med på Alejandros reise inn i komplekse fester, storslått kunst og nye vennskap. Endless Poetry er nesten enda mer stilsikker i sitt produksjonsdesign – dens kulisser, kostymer og øvrige mise en scene – enn forgjengeren Dance of Reality. Det er også tydelig at budsjettet er større og produksjonsverdien høyere, men det er nesten så den overdøvende galskapen blir litt for mye av det gode: her forflyttes vi fra den ene ville festen til den andre, og den nye ville ideen overtar etter den forrige. Alejandros reise som poet blir litt som hans egen poesi: nesten uten begrensninger.

Dette får sitt utslag i filmen som litt kaotisk. Der The Dance of Reality hadde en tydelig ark; en historie om en far som ønsker å skape en bedre verden for seg selv og sin familie, er Endless Poetry noe mer rotløs. Det kan kanskje leses som en metafor for den unge mannens rastløshet, men gjør også at filmen blir noe mindre engasjerende.

Men bevares: der Jodorowsky flesker sine muskler som visuell poet, er sekvensene avsindig vakre: en samtale mellom to kunstnere ved hjelp av dukker er et slående høydepunkt, og møtet mellom far og sønn mot slutten av filmen blir nesten tårefremkallende rørende. Og det er alltid en fornøyelse når regissøren selv entrer bilderammen og reflekterer over sine egne ungdomsår sammen med de yngre versjonene av seg selv.

Endless Poetry viser at Alejandro Jodorowsky holder seg på sitt kunstneriske toppunkt, og jeg gleder meg vilt til fortsettelsen på dette storslåtte, selvbiografiske eposet. Må den chilenske filmkunstneren bare holde helsen ved like!