Game of Thrones på vei mot filmens verden?

Denne teksten inneholder spoilere til og med episode 6 i sesong 7 av Game of Thrones. Les videre på eget ansvar. Teksten er skrevet før den siste episoden ble lansert.

Den nest siste sesongen av Game of Thrones har kommet og gått. Den syvende sesongen har vært større og mer spektakulær enn noen sinne, med flere store slag og mye drage-action. Sesongen har i hovedsak også vært godt mottatt, men noen av blodfansen mener nok at serien har gått litt for langt i å være spesialeffekt-bonanza, hvor ildsprutende drager og iszombier tar oppmerksomheten vekk fra det som har vært seriens store styrke frem til nå: et intenst, dialogdrevet drama om familiebånd, karakterutvikling og politisk spill.

Dette er form for kritikk jeg kan ha sympatier med. Serien bruker ikke lengre like mye tid på å bygge opp karakterrelasjoner (kanskje med unntak av den pågående «will they, won’t they»-romansen mellom Daenerys og Jon), eller bygge følelsen av et stort og omfattende kontinent: For eksempel brukte Jaime Lannister (Nicolaj Coster-Waldau) og Brienne of Tarth (Gwendoline Christie) som kjent store deler av tredje sesong på å forflytte seg en relativt kort avstand, og på veien fikk vi bygget en ny og mer sympatisk relasjon til karakterene. Nå flyr vi frem og tilbake på tvers av hele Westeros opptil flere ganger i løpet av samme episode, på vei fra det ene storslagne tablået til det neste (noe som nesten gikk over i det parodiske i den mye omtalte redningsaksjonen i episode 6 – mer om det senere).

Game of Thrones har omtrent siden oppstarten i 2011 fått stempelet ”cinematisk” slengt på seg – et vagt og tvetydig uttrykk, som sannsynligvis først og fremst har vært ment til å anerkjenne produksjonskvaliteten, men selv har jeg aldri syntes serien har vært utpreget ‘filmatisk’ i sitt uttrykk. Spektakulær til TV-drama å være – absolutt – men serien har først og fremst bestått av dialogdrevne scener i pene omgivelser. Godt manus gjør det spennende og underholdende, men visuell filmskaping er det ikke.

Uttrykket ‘cinematisk’ om TV-serier har nok i litt for stor grad har blitt brukt til å beskrive at noe minner om film. Som hovedregel kan vi si at det cinematiske kommer av at det er bildene som forteller – ikke dialogen. TV-produksjoner, i resultat av å være laget for en TV-skjerm, er i mye større grad preget av at fortellingen skjer gjennom det som sies, noe som etter min mening også i hovedsak har vært tilfelle for Game of Thrones – at serien innimellom byr på voldsomme spesialeffekter, gjør ikke at episoden eller serien som helhet er cinematisk fortalt. TV-estetikken («radio med bilder») omtales gjerne med begrepet ‘televisuality’.

• En enkel snakkescene kan også gjøres filmatisk, noe som forbilledlig (pun intended) er demonstrert i denne videoanalysen av David Finchers måte å lage film på.

Den syvende sesongen har derimot vist andre takter, og jeg trekker her frem to episoder jeg mener er gode eksempler på hvordan Game of Thrones har blitt mer cinematisk i sitt uttrykk.

S07E01: «Dragonstone»

Den første episoden av sesongen er en av de stilleste og saktegående episodene i hele serien, og kanskje er det samtidig den mest stemningsskapende. Det er en episode som inneholder overraskende lite dialog, og har lite handlingutvikling. Den bruker heller spilletiden på å bygge stemninger, og de dialogdrevne scenene som er, er filmet på en dynamisk og visuell måte. De tydeligste eksemplene fra episoden er den smått legendariske bæsj-montasjen hvor Sam (John Bradley) tømmer potter i Citadellet, og til slutt Daenarys Targaryens (Emilia Clarke) majestetiske og symboltunge landgang ved Dragonstone. Dette er – i TV-serie-sammenheng – svært lange dialogløse sekvenser, og det er nesten bemerkelsesverdig at en serie som strengt tatt har ganske mye historie igjen å fortelle på relativt få episoder, velger å bruke så mye tid på dette. Ved siden av disse eksemplene, har episoden også flere interessante scener som jeg vil trekke frem her.

Etter tittelsekvensen i åpningsepisoden ser vi et kaldt, tåkelagt landskap. Noen skygger kommer sakte, gående ut fra tåken, og vi kjenner igjen den monotone bevegelsen til de levende døde som marsjerer mot oss. Kameraet beveger seg mot en høy skikkelse midt i massen av white walkers: En kjempe med to, iskalde blå øyne.

Denne tagningen er tilsynelatende plassert utenfor episodens «diegese» (det som er i handlingen), og den hardbarka fansen har diskutert vilt om seg om scenen er et av Brans (Isaac Hempstead Wright) nåtids- eller fremtidssyn, eller om scenen kun har som funksjon å minne oss seere på den virkelige faren som er på vei. Svaret er muligens en kombinasjon av begge deler, men det interessante med det er inkluderingen av en nesten to minutter lang tagning som ikke har noen direkte narrativ plassering i episoden.

Det klippes brått til et nærbilde av Bran som åpner øynene, og vi hører buldringen av den tunge porten ved Castle Black som åpnes. Episodens regissør, Jeremy Podeswa, lar oss overraskende lenge få kjenne på hvor stor og tung porten er – for å demonstrere hvor stor faren er for det som er der ute. Fire alvorstunge menn kommer vandrene gjennom tunellen med hver sin fakkel for å ta Bran og Meera (Ellie Kendrick) imot. Her er det kun tid til få ord, og hele denne lille scenen er et utmerket eksempel på hvordan serien går over til å vise frem informasjon med bilder, heller enn gjennom dialogen.

Når vi litt senere i episoden møter Cercei (Lena Headey) og Jaime stående på et stort kart, er dette også en fiffig «set piece» som er laget for å skape en mer dynamisk scene og for å kunne formidle mer informasjon enn det som blir sagt med ord. I utgangspunktet er det kun en scene med to mennesker som snakker sammen. En scene som tidligere i serien (hvor episodene hadde lavere budsjett), trolig ville vært spilt inn i et lukket rom, men som nå er bygget ut for å både kunne formidle viktig informasjon om geografien i Westeros og samtidig gi skuespillerne en scene hvor de kan bevege seg, og med det gjøre dialogen mer intens. Samtidig har plasseringen av karakterene på kartet gitt liv til en av de utallige fanteoriene til serien.

Videre vil jeg også trekke frem den fremragende scenen med Euron Greyjoy (Pilou Asbæk) som prøver å fri til dronningen – en scene hvor blikk, bevegelser og plassering på vei opp trappen til jerntronen hele veien spiller med, og med sin treaktsstruktur nesten er en liten kortfilm i seg selv. Vi møter først en (relativt) ydmyk Euron som kikker opp mot overmakten. Han prøver å bevege seg opp trappen, men dronningens bodyguard, (Gregor «The Mountain» Clegane), stopper ham. Ettersom scenen utspiller seg og Eurons egentlige motivasjon kommer til overflaten, blir det en drakamp (les pissekonkurranse) mellom ham og Jaime om hvem som har mest å tilby Cercei. Selv om dronningen midlertidig avslår frieriet, kan det likevel virke som om det er Euron som vinner kampen for denne gang.

Episodens mest kontroversielle scene er den der verdensstjernen Ed Sheeran plutselig dukker opp i en liten gjesterolle. Personlig tenkte jeg ikke noe særlig over det da jeg så scenen, men kan forstå reaksjonen: Game of Thrones har alltid vært flinke til å bruke relativt ukjente skuespillere for å skape et mer realistisk univers, og når ansiktet til en av verdens største popartister dukker opp, kan det trekke tilskueren ut av fiksjonsuniverset. Men kikker vi bare på scenen i seg selv, er dette nok en sekvens som roer ned handlingen og setter en tone. Her får vi for et lite øyeblikk bli bedre kjent med menneskene bak rustningene i Lannister-hæren – folk vi til nå bare har sett på som onde og anonyme, men som nå skaper nok et lag av kompleksitet i forkant av de uunngåelige slagene og dødsfallene som vil komme. Og forøvrig nydelig fotografert i en lysning i skogen.

Denne episoden er på mange måter antitesen av hyperhastigheten som kommer senere i sesongen, samtidig har dette også vært en utypisk Game of Thrones-episode, ettersom den bruker veldig lang tid på dialogløse og stemningsskapende sekvenser. Den avsluttende landgangen til Daenerys varer for eksempel i hele fem minutter, uten at et eneste ord sies, noe som i TV-sammenheng er svært lenge.

S07E06: «Beyond the Wall»

Den nest siste episoden har nesten alltid vært den mest spektakulære i sesongen, og fjorårets «Battle of the Bastards» står kanskje igjen som en av de mest storslåtte kampsekvensene i TV-historien. «Beyond the Wall» inneholder også et slag, men er en episode med en helt annen form. Dette er kanskje det nærmeste en Game of Thrones-episode kommer sjangerfilmen. Episoden bruker mange kjente elementer fra horrorsjangeren (og av naturlige årsaker særlig zombiefilmen), men har også referanser til en rekke andre filmer av mange forskjellige typer.

Episoden har vært noe polariserende på grunn av noen litt for enkle løsninger i den narrative utviklingen: at det skal være mulig for Gendry (Joe Dempsy) å løpe hele veien tilbake til Eastwatch, for deretter å sende en ravn som skal rekke hele turen ned til Dragonstone (et stykke som med litt enkel gjetning og mysende kartlesning vil være over 2000 km), før Dany skal fly på dragene hele veien opp igjen til mennene som er fanget ute på isen, i et tidsrom som virker å være mindre enn en dag, kan nok fremstå som noe i overkant urealistisk – selv for en serie aksepterer gjenopplivninger av døde og ildsprutende drager. Jeg skal nok være enig i at en del av disse logiske bristene kunne vært løst på en mer elegant måte, men legger godviljen til og aksepterer det som en nødvendig snarvei for akkurat denne gang.

Episoden åpner med en tagning over kartbordet i Dragonstone, hvor kameraet beveger seg nordover, mot muren. Vi kan se flammene fra peisen i bakgrunnen, som et frempek til at flammene kommer til nord. Bevegelsen fortsetter i det det klippes over til et dystert snølandskap, hvor et følge beveger seg gjennom et trangt pass. Videre får vi fine dialoger mellom karakterene i følget – et klassisk grep brukt i mange filmer, hvor alle karakterene får eksponert seg selv, vist frem sine forskjeller og med det gjøre det tydeligere for oss at hver og en av dem kan dø på turen. Spørsmålet er bare hvem som først blir tatt først.

Når de hvite vandrerne etter hvert omringer heltene, kunne det vært fristende å sende dem rett ut i en heftig kampsekvens, men episoden bruker heller tid på å bygge opp den sitrende spenningen som kommer med vår gjeng ute på øya, og massen av levende døde som har omringet dem. Det er definitivt stille før stormen. Og når Sandor «The Hound» Clegane (Rory McCann) kaster en stein litt for kort, og et ensomt skjelett halter bort over den gjenfrosne isen, mens sverdet gnisser ned mot bakken, kommer jeg på mer enn én horrorfilmreferanse. Så bryter helvete løs.

Når kampen er på sitt verste, og ting ser som mørkest ut, får vi en direkte referanse til Saving Private Ryan og alle de utallige etterligningene, hvor musikken roer seg, ting går i sakte film, og Jon Snow (Kit Harington) kikker på elendigheten rundt seg mens alt håp svinner hen. Men brått skifter fargepaletten i bildet, og flammer spruter ned fra himmelen, før det som etter undertegnedes mening er sesongens visuelt flotteste sekvens utspiller seg.

Et særlig filmatisk grep som også brukes gjennomgående i episoden, er bruken og betydningen av øyne og blikk. Legg for eksempel merke til at når Dany kommer til unnsetning sier hun ikke et eneste ord, men vi følger hele tiden med på hvor hun ser og hvem hun ser på. Hun strekker en hjelpende hånd til Jon uten å si noe, mens alle følelsene hennes tydelig kan leses på ansiktet. Når The Night King treffer Viserion med isspydet, og det røde drageblodet spruter utover det kalde landskapet og han synker til bunn i vannet, er hun fortsatt tyst, men blikket formidler sjokket og fortvilelsen. Og når Jon blir dratt under vann, holdes blikket hennes mot vannet så lenge at det bare er så vidt de rekker å komme seg unna. Når Jon til slutt våkner ombord på båten i sluttscenen, får vi se et point-of-view fra hans blikk, som er slørete og ute av fokus, helt til den finner skikkelsen til Daenarys, og blikkene deres endelig kan møtes. Blikkene blir her et motiv som leder opp til romansen mellom dem, samtidig som et annet blikk byr på en avsluttende tvist med et iskaldt, blått drageøye som får det til å gå kaldt nedover ryggen.

Reaksjonene etter episoden har vært noe delt, og en av de delene som publikum har opplevd som mest utilfredsstillende – i tillegg til det nevnte bruddet med fysiske lover – har vært hvordan Arya konfronterer Sansa (Sophie Turner) i Winterfell. Hele denne delhistorien er på mange måter litt «off», men sett i lys av at regissør Alan Taylor bygger opp en slags horrorfilm, gir det plutselig mer mening. Arya blir mer og mer creepy under episoden, og i den siste scenen dukker hun nesten opp som et spøkelse (et triks hun selvsagt har lært seg som ansiktsløs i Bravos, men samtidig et velfungerende, filmatisk grep). Her er hun direkte skummel.

Grepet med å gjøre karakterer vi liker til kjipe personer burde strengt tatt ikke oppleves som noe nytt for fansen. Serien har tross alt vært ganske konsekvent i å flytte på våre sympatier for forskjellige karakterer tidligere.

*

Jeg forstår innvendingene mot at noen av episodene bryter med den typiske Game of Thrones-strukturen vi har lært å kjenne opp gjennom årene, men jeg fryder meg også over at serien endelig begynner å bli i nærheten av det jeg vil kalle for «cinematisk» gjennom bruk av helt bevisste, stilistiske motiver, dialogløse montasjesekvenser, stemningsoppbyggende scener og en verdensutbygging som ikke bare er ren historiefortelling. Samtidig bør en også vokte seg for å opphøyne en serie for sin bruk av filmatiske grep, bare fordi den gjør noe nytt. Likevel: sett i sin egen kontekst liker jeg godt utviklingen, og synes det er fint å kunne diskutere den i større grad som en film-kunstnerisk verk.

Jeg håper denne trenden nå fortsetter utover den siste sesongen av verdensfenomenet som er Game of Thrones. Så får vi bare smøre oss med tålmodighet mens vi venter på konklusjonen om halvannet år.