Hva er greia med superhelter?

Her kommer et lite blogginnlegg om mine refleksjoner rundt et samfunns- og populærkulturrelatert fenomen som er veldig oppe i dagen. Jeg snakker om det store fokuset på superhelter. Etter at The Avengers nylig kom på kino og tok alle mulige publikumsrekorder, må jeg egentlig bare stille meg spørsmålet: hva er egentlig greia?

Jeg anbefaler å lese kommentarene i kommentarfeltet, der det kommer mange gode refleksjoner.

Som en av de ytterst få filmanmelderne i landet, (ja, jeg sammenligner meg selv med profesjonelle anmeldere), slaktet jeg filmen. Jeg mente den ikke engasjerte, den hadde et dårlig plot og var egentlig rett og slett ganske kjedelig. Det siste er subjektivt, men jeg tror jeg skal kunne argumentere ganske så godt for at The Avengers ellers er en ganske dårlig film.

Les gjerne anmeldelsen min før du leser videre her.

Spørsmålet mitt er bare hva i alle dager det er som gjør at både norske og utenlandske medier, i tillegg til nevnte publikummere, hyller denne filmen så opp i skyene? I skrivende stund har filmen kapret seg en 30. plass på topp 250-listen til IMDb, med en score på 8,8. På Rotten Tomatoes er kritikerscoren på 93 %. Det er i alle fall ikke det rent filmfaglige som er så innmari bra. Til det er filmen alt for tynn, alt for rotete, har for dårlig narrativ spenningsoppbygging, er for pregløs i sitt stilistiske uttrykk og er for lite smart. Dette er også elementer som blir nevnt i en og annen omtale av filmen, men det blir liksom alltid oversett. Og det er helt greit at man ikke alltid trenger å se etter filmvitenskapelige argumenter for å bedømme en film. Noen ganger er en popcornfilm en god popcornfilm. Men betyr det at man kan gi The Avengers terningkast 6? Handler ikke filmkritikk om litt mer enn det?

Les min kommentar om filmkritikk.

Hovedgrunnen er nok at det er veldig mange som elsker superhelter. De viktigste positive argumentene som blir brukt om filmen går gjerne på det at superheltene fremstilles på en bra måte, at filmen greier å overføre heltene godt fra tegneserieformatet til film, at det ikke blir fullstendig smørje mellom dem og at man som publikummer kan få heie på sin favoritt. Jeg ser ærlig talt ikke på dette som spesielt gode argumenter, og mener en film må vurderes på bakgrunn av mer enn dette, (nå skjærer jeg selvfølgelig alle over en kam. Det finnes eksempler på litt mer reflekterte anmeldelser der ute også).

Jeg har personlig aldri vært noen særlig superheltfan. Jeg har aldri lest superhelttegneserier, og ser ikke på superheltfaktoren med en film som det attraktive momentet, (det finnes mange gode filmer med superhelter, men de er ikke gode fordi de handler om superhelter). Jeg leste heller Donald Duck og syntes at dette var mye mer interessante historier. Så derfor har ikke jeg noe forhold til hevnerne fra før, bortsett fra de forrige Marvel-filmene.

Thor og Captain America i en av de mange actionscenene i The Avengers.

Så hva er egentlig greia med superhelter? Hva er det som gjør at så mange elsker disse fantasifigurene som kan løse problemene på «den enkle måten»? For noen er det nok kanskje nettopp det. At man kan hylle en helt som ikke er bundet til det ellers så faste og trauste samfunnet. Dette ikonet som forsvarer det gode og kjemper mot det onde. I så måte kan jeg trekke frem The Dark Knight som eksempel. Her handler det ikke bare om at Batman redder Gotham fra den onde Jokeren, men også hvordan Batman har blitt et symbol på noe. Et idol for folkemengden, en ridder som kan ta de vanskelige kampene og som befrir seg fra det byrokratiske systemet. Og selv om disse superheltene ikke eksisterer i vår virkelige verden, er det nettopp slik disse figurene blir sett på blant publikum også, bare gjennom filmer og tegneserier. The Dark Knight er nesten litt meta, på en måte.

Det er ikke vanskelig å dra parallellen fra å hylle superhelter til å være troende religiøs. Jesus var vel egentlig en slags superhelt, var han ikke? Han hadde superkrefter, han snakket om god moral (noe de aller fleste good guys-superhelter også gjør), ble hyllet av de snille og hatet av de slemme. Han viet sitt liv til menneskeheten og ofret seg til slutt for den. Den eneste forskjellen fra Jesus og Iron Man er at sistnevnte har en jernrustning med alle slags teknologiske duppeditter, er rappkjeftet som fy og vender ikke det andre kinnet til. Men om Guds sønn skulle oppstå i dag, hadde det vel vært mer sannsynlig at han oppførte seg som en superhelt som folkemassene liker?

Les min analyse av Jesus Christ Superstar.

Jeg føler at hver gang jeg diskuterer religion i en eller annen sammenheng, er det på sin plass at jeg understreker mitt ateistiske standpunkt. Denne gangen kan jeg også legge til at jeg heller ikke tror på Superman, Wolverine eller Thor.

Jesus som superhelt, sammen med The League of Super Best Friends, fra South Park.

Et annen aspekt med superheltenes plassering i populærkulturen er den rent teknologiske utviklingen av filmmediet. Superhelter har gått fra å kun eksistere i en nerdekultur, gjerne assosiert med gutter som stod i sterk kontrast til sportsidiotene, til å bli mainstreamkultur som alle kan ta del i. Mye av dette kommer nok av Hollywoods storsatsning på superhelter de siste ti årene. Datagrafikk har gjort det mulig å skape scener som tidligere var utenkelig på film. Tegneseriene kunne lettere adapteres, da man endelig kunne fange kulheten med dem på film. Og er det noe som virkelig har preget populærkulturen i det 21. århundret så langt, i tillegg til pubertale trollmenn, vandrende hobbiter, glitrende vampyrer og en eksentrisk pirat, så er det superheltene. Fenomenet er tatt ut fra gutterommet og ut i den store, vide verden. Publikumstallet til The Avengers sier sitt alene om dette.

Jeg har derfor oppdaget at det nesten er mer «utenfor» å ikke være superheltgeek, og jeg trives egentlig ganske godt med det. Jeg vil jo ikke være helt mainstream heller. Jeg leser heller Donald Duck, som handler om en helt vanlig and uten superkrefter (om vi ser bort fra Fantonald-spinoffen). Men denne helt vanlige anden blir gang på gang satt i ganske uvanlige situasjoner som han må løse. Og ikke alltid ender det godt, heller. Fetter Anton stikker rett som det er av med Dolly, Onkel Skrue gjør Donald arveløs gang på gang og Ole, Dole og Doffen utkonkurerer sin onkel i smarthet og sunn fornuft nesten hver gang. Og på mange måter føler jeg dette reflekterer den virkelige verden i langt høyere grad enn de fleste superhelthistorier gjør.

Og når vi er inne på Donald og sosialdrama, anbefaler jeg sterkt denne hysteriske filmatiseringen av Donald Duck i dogme-95-stil. Helt ute av sammenheng forøvrig.

Filmpolitiet har i disse dager en kåring av de beste superheltene, i en spennende og morsom cup-versjon. Det understreker i alle fall hvor populært det er for tiden.

2012 byr på i alle fall tre store superheltfilmer. Den neste, etter The Avengers, er The Amazing Spider-Man. Det interessante er hvorfor i alle dager Hollywood mente vi trenger en ny versjon av dette allerede. Det er ikke mer enn fem år siden Spider-Man 3. Uansett kommer jeg nok til å se den, mest på grunn av Andrew Garfield og Emma Stone som hovedrollene – ikke på grunn av superhelten. Det er heller ikke grunnen til at jeg gleder meg til den tredje og siste filmen i Christopher Nolans Batman-trilogi, The Dark Knight Rises, som jeg tror blir et av årets høydepunkter på kino.

Som jeg har prøvd å få frem, er jeg slettes ikke negativ til alle superheltfilmer. Jeg likte den forrige runden med Spider-Man godt, jeg synes både X-Men, X2 og X-Men: First Class var gode filmer, og elsker Batman-filmene, (både Christopher Nolan sine og Tim Burtons). Men det er fordi de greier å være gode filmer ved siden av å handle om superhelter. Spider-Man greier på flott vis å vise historien om en underdog som sliter med å finne seg selv, og som på et mirakuløst vis får en evne som både kan løse sine egne problemer og andres. Det er faktisk en ganske sår historie om mennesker. X-Men-filmene handler om en gruppe ekstraordinære personer som blir undertrykt fordi de er annerledes. Det er raseproblematikk, det er samfunnsrelatert. I tillegg til nevnte tematikk om The Dark Knight, er det nærmest et psykologisk drama, om hvordan en mann takler å være det symbolet som må ta på seg alle de kjipe oppgavene. The Avengers handler om en gjeng helter, uten noen ting til felles, som går rundt og er kule og sloss mot store rom-metall-fisk fordi halvguden Loke kommer og lager pøbel. Punktum.

Så i stedet for å spørre om hva i alle dager det er med superhelter, så spør jeg heller: hva i alle dager er det med The Avengers? Hva er det jeg ikke har forstått, som mesteparten av resten av verden tydeligvis ser ut til å forstå?