The Place Beyond the Pines

Derek Cianfrances nye film forteller den nye, moderne, amerikanske historien med stor H, og det særs vellykket.

Det begynner å bli noen dager siden jeg så Derek Cianfrances nye film under førpremieren på Filmfest Oslo. Det bør også påpekes at store deler av filmen satt jeg og var litt stresset over at filmen startet forsinket og at jeg hadde et tog å rekke. Likevel er inntrykket mitt fremdeles at The Place Beyond the Pines var en veldig god film.

Derek Cianfrance er mannen som sammen med Ryan Gosling og Michelle Williams ga oss Blue Valentine for et par år siden. Også denne gangen er Gosling med (aner vi et lite radarpar her?), men med er også Bradley Cooper, Rose Byrne, Eva Mendes og Dane DeHaan, for å nevne noen. Blue Valentine var et tett karakterspill mellom to personer, mens her er det store skuespillergalleriet en viktig del av filmens historie.

Les anmeldelsen av Blue Valentine

Ryan Gosling spiller motorsyklisten Luke – en noe enkel hillbilly som lett havner på feil side av loven. Hans to store styrker er sitt talent på sykkelen og sin kjærlighet for sin nyfødte sønn, (som lever med moren sin og en stefar). Luke ønsker å forsørge familien han sånn delvis er en del av, og begynner å rane banker, med sykkelen som fluktredskap. Dette prinsippet kunne vært en film i seg selv, men etter hvert tar historien en helt ny vending. Jeg skal ikke si noe særlig om historien videre, da filmens narrativ er dens virkelige store styrke. Det starter som en liten historie, men ender i en stor historie.

Det er en moderne, amerikansk historie som inneholder de elementene det innebærer: kjærlighet, familiedrama, kriminalitet, korrupsjon, suksessfulle mennesker, mislykkede mennesker, far-sønn-forhold, vennskap og vennskapsbrudd og mye mer. Det kan kanskje høres ut som elementer fra en glattpolert Hollywood-produksjon, men det er det langt i fra. På samme måte som i Blue Valentine viser Cinafrances oss det litt mer rufsete distrikts-USA. Dagens Amerika slik det sannsynligvis er for veldig mange, (i sterk kontrast til det inntrykket vi vanligvis får gjennom media). I det hele tatt ganske grått og trist. Derfor stilles det desto større krav til en troverdig og engasjerende historie. Cianfrances og Gosling skal visstnok ha arbeidet med ideen til historien lenge, og det merkes at det er en grundig, gjennomtenkt fortelling. Etter den mindre, men særs vellykkede Blue Valentine, greier altså Cianfrances å vise at han kan lage film av større kaliber, og med imponerende kvalitet!

Filmen er også godt spilt, og kanskje mest imponerende er Bradley Cooper, som nå virkelig har fått vist at han kan gjøre seriøse roller, (med blant annet oscar-nominasjon for Silver Linings Playbook). Gosling gjør også en fin rolletolkning, selv om den minner ganske mye på mange av de samme rollekarakterene han har gjort de siste årene. Store, drastiske forandringer er det ikke på dem, i alle fall. Dane DeHaan, som nylig fikk sitt gjennombrudd med mokumentaren Chronicle, gjør også en overbevisende figur, uten at jeg skal gå inn på hva og hvem det er.

På grunn av årsakene nevnt innledningsvis, trenger jeg et gjennomsyn til av filmen for å gå noe særlig dypere inn på den. For å diskutere de mange kvalitetene er det også nødvendig å gå inn på spoilere etter hvert, noe jeg ikke ønsker da den ikke har ordinær kinopremiere før 5. april.

I mellomtiden er det bare å glede seg, for The Place Beyond the Pines er en fantastisk film. Kanskje også en film for historiebøkene.